Skrevet av Ida Verlo
Masterstudent i Peace and Conflict Studies og observatør på Vestbredden via EAPPI, (Ledsagerprogrammet til Kirkens Nødhjelp)
«Den fremste motstand vi nå kan yte, er simpelthen å bli værende,» sier Nasser Adra, far til skaperen av den Oscar-prisvinnende dokumentaren No Other Land. Vi sitter på innsiden av et provisorisk utkikkspunkt laget av gamle bildekk på toppen av de bølgende åsene i Mufaggarah, Masafer Yatta, lengst sør på den okkuperte Vestbredden. Provisorisk, fordi det er lite sannsynlig at konstruksjonen blir stående særlig lenge før bulldozerne kommer. På toppen av omkringliggende åssider skimtes ulovlige utposter og bosetninger i alle retninger.
I tre måneder har jeg vært vitne til og dokumentert lovløshetens skyggeside i Masafer Yatta, porten til et ørkenlandskap som sakte ble ikledd grønn drakt av det kraftigste nedbøret på 15 år; sauer bak låste gjerder, i forsøk på å beskytte dem mot ubudne gjester. Sammen med tre andre observatører i EAPPI stasjonert i Yatta, FN og andre internasjonale organisasjoner har vi dokumentert at antallet bosettere øker, og hvordan trakasseringen og volden fra bosettere under beskyttelse av det israelske militæret øker. Jeg har vært vitne til at vold som rammer både mennesker, husdyr og infrastruktur.
Et par kilometer fra utkikkspunktet, langs åskammen, ligger Khallet al-Daba. I sommer var NRK på besøk i samme landsby. Nordmennene ble anholdt av det israelske militæret fordi de befant seg i et militært område. Vi bevegde oss til fots for ikke å tiltrekke oss oppmerksomhet og for at vår palestinske sjåfør ikke skulle stå i fare for å få bilen sin konfiskert. Her møtte vi Jaber Dababseh og hans fem barn, alle under 18 år, som bor i landsbyen. Siden i sommer har teltene de satt opp blitt revet to ganger og en gruppe på 35 bosettere har angrepet befolkningen med køller, kniver og tåregass. Alle husene i landsbyen – og deretter teltene – har blitt jevnet med jorden av israelske myndigheter, totalt ti ganger, fortalte Jaber. Avbildet er den eneste gjenværende strukturen, samlingsstedet, som har fått taket revet av, to ganger i høst.
Internasjonale frivillige gir beskyttelse
Med tolk og sjåfør reiste vi ut fra basen vår i Yatta by hver morgen for å besøke palestinske samfunn som trakasseres på daglig basis. I forkant av oppholdet visste jeg lite om rollen internasjonal frivillig tilstedeværelse spiller i de palestinske landsbygdene. Stadig flere familier utenfor de palestinske byene i sør etterlyser beskyttende tilstedeværelse fra ledsagere og internasjonale aktivister i sine hjem tjuefire timer i døgnet. For meg fremsto det ubegripelig å gi avkall på hjemmets privatliv. Jeg forsto raskt at den beskyttende tilstedeværelsen ga dem mulighet til å sove og til å forlate hjemmet. Om ingen passer på, frykter de at bosettere skal ta eiendommen deres. En annen viktig funksjon er å ha tredjeparter som kan dokumentere angrepene fra bosettere og det israelske militæret. Dette bevismaterialet vil neppe hjelpe dem i en israelsk rettssak, men det kan brukes til å vise omverdenen deres virkelighet.
Når en utrygg situasjon oppstår i Masafer Yatta, går første telefon ikke til politiet, men til lokale og internasjonale aktivister, og på denne måten overlates oppgaven om å skape trygghet til sivile frivillige, mange av dem med visum som kan inndras. Erfaringen med det israelske politiet er stort sett at de kommer etter at hendelsen er over og i verste fall rettes anklagene mot palestinere. «Uten aktivistene, er jeg sikker på at mange [palestinske familier] ville dratt allerede,» sier filmskaper, advokat og journalist Basel Adra (29).
I hjembyen til Basel, At-Tuwani, snaue 20 kilometer sør for Hebron, sitter folk på vakt. Fortellingen om hans hjemsted i dokumentaren No Other Land (2024) fikk massiv oppmerksomhet, men nå er filmkameraene borte. Siden 7. oktober har landsbyen lidd under stadig mer press fra det israelske militæret og bosettere. Den avbildede bygningen i At-Tuwani huser internasjonale aktivister som kommer for å dokumentere bosettervold, og i likhet med utallige bygninger i området, står det i tur for å rives.
«Vi kjemper ikke, vi overlever»
«Vi befinner oss ikke i en tilstand av å kjempe imot okkupasjonen; vi kjemper ikke, vi overlever,» sier Basel, på terrassen utenfor huset sitt. Lokal ressursperson og menneskerettighetsforkjemper Sami Hurreini (28), fra samme landsby, stemmer i: «Den største seieren er at vi fortsatt er her til tross for å bli møtt med hver eneste tenkelige form for vold.»
Bestemoren til Sami ble fordrevet i nakbaen i 1948 og kjøpte land i At-Tuwani. Nakba betyr katastrofe på arabisk og refererer til massefordrivelsen av palestinere fra sine hjem i 1948. Fra barndommen minnes Sami bestemorens kontante utsagn om at de aldri igjen kan la seg fordrive. Minnet om denne fordrivelsen lever videre i de to generasjonene av palestinere som har blitt voksne etter nakbaen, og kanskje det er denne arven som utstyrer den unge generasjonen med stålvilje til å motsette seg enda en ny massefordrivelse, en ny nakba.
I desember leste jeg at Norge øker støtten til Palestina med én milliard. Bistanden Norge gir til Palestina bør brukes til å styrke palestineres motstandsdyktighet, motstand gjennom å bli værende. Ved spørsmål om hva de selv mener er det avgjørende i å motstå fordrivelse, oppgir de tilgangen til grunnleggende infrastruktur som elektrisitet, vann og internett som det mest essensielle. Disse tjenestene ble levert av den israelsk-palestinske NGO-en Comet-ME i Jordandalen og sørlige Vestbredden i områder kontrollert av Israel – alt drevet av solcellepanel. Det er nettopp slike lokalt forankrede aktører på bakken som spiller en rolle for hvorvidt en palestinsk familie blir værende eller blir flyktninger. Det samlede inntrykket mitt etter tre måneder på Vestbredden er en tilstramming av jerngrepet som okkupasjonsmakten holder om palestinske liv. Den utrettelige innsatsen for å beskytte fremtidsutsiktene til sine barn fortsetter i stadig vanskeligere forhold i lokalsamfunnene i Masafer Yatta.
__________________________________________________________________________
Denne våren holder jeg foredrag om mine erfaringer fra Vestbredden. Ønsker du et foredrag for ditt lokallag, organisasjon, skole eller arbeidsplass, ta kontakt på verloi@proton.me. Jeg er deltaker i Kirkenes Verdensråds ledsagerprogram i Palestina og Israel (Ecumenical Accompaniment Programme in Palestine and Israel). Kirkens Nødhjelp koordinerer programmet i Norge. Mellomkirkelig råd for Den norske kirke, Norges Kristne Råd og KFUK-KFUM Global står også bak programmet. De synspunktene som uttrykkes her er personlige og uttrykker nødvendigvis ikke synet til Kirkenes Verdensråd eller de norske senderorganisasjonene. Hvis du vil publisere hele eller deler av dette, vær vennlig å ta kontakt med koordinator for ledsagerprogrammet i Kirkens Nødhjelp, Hanne Iglebæk Christensen haen@nca.no.
