Av Torbjørn Færøvik
Et tomt møterom, et nakent bord og sju ubrukte stoler. Det skjer ikke så mye i det kinesiske kommunistpartiets militærkommisjon for tiden, for fem av de sju medlemmene er arrestert og anklaget for korrupsjon.
Utrenskningene begynte i fjor høst og toppet seg i januar med at Zhang Youxia, kommisjonens nestleder, ble fjernet og satt under etterforskning for «alvorlige lovbrudd». Han har en lang militær karriere og ble i mange år omtalt som «en sann revolusjonær». Nå er bare to medlemmer igjen, nemlig partisjef Xi Jinping, som også er kommisjonens formann, og Zhang Shengmin.
De siste månedenes stormkast er uten sidestykke i moderne kinesisk militærhistorie. Hendelsene har skapt usikkerhet i de væpnede styrker og utløst heftige spekulasjoner om hva som egentlig skjer i Kina.
Den sentrale militærkommisjonen, som den heter, spiller en særdeles viktig rolle i Kinas politiske system. Den utnevnes av kommunistpartiets sentralkomité og er bindeleddet mellom partiet og de væpnede styrker. Når den ligger nede og ingenting skjer, betyr det at noe er gått galt.
Folkets frigjøringshær ble grunnlagt så tidlig som i 1927, da under navnet Den røde armé. Da Mao og hans menn seiret i 1949, gikk mye av æren til de hundretusener av røde soldater som hadde lidd og blødd i mer enn to tiår. Året etter, i 1950, ble de kastet inn i den tre år lange Korea-krigen – igjen med store tap.
Senere gikk Kina inn i smulere farvann, og da Mao døde i 1976, var frigjøringshæren blitt både utrent og gammelmodig. Vestlige observatører omtalte den som «verdens største militærmuseum». Formannens etterfølger, Deng Xiaoping, var ikke sen om å fastslå at noe måtte gjøres. Siden da har regjeringen brukt enorme summer på å modernisere de væpnede styrkene, særlig de siste årene under Xi Jinping.
I 2012, det året Xi tok tømmene, brukte Kina 670 milliarder yuan (om lag 1005 milliarder norske kroner) til militære formål. I fjor var forsvarsbudsjettet på rundt 1 670 milliarder yuan. Det vil si en fordobling og vel så det på tretten år. Mye av pengene er gått til å styrke marinen og luftforsvaret. Bare USA bevilger mer til militære formål, men gapet minsker år for år.
I denne fasen, med store innkjøp av våpen og materiell, har enorme pengesummer vært i omløp. Under slike forhold har mange følt seg fristet til å motta bestikkelser og stjele fra felleskassen. Korrupsjonsspøkelset har i mange år ridd Kina som en mare, også på høyt nivå. Xi Jinpings anklager mot høytstående militære ledere er derfor ikke overraskende. Det vekker likevel oppsikt at så mange skulle bli rammet på så kort tid.
Tidligere korrupsjonssaker i de militære rekker illustrerer hvor store verdier som kan komme på avveie. Etter at Xu Caihou, tidligere viseformann i militærkommisjonen, ble arrestert i 2014, ble han anklaget for å ha tusket til seg store mengder kontanter, gull og eiendommer. De samlede verdiene ble anslått til 400-500 millioner yuan.
Guo Boxiong, også han tidligere viseformann i kommisjonen, ble dømt til fengsel på livstid i 2016. Ifølge rettsdokumentene mottok han «enorme bestikkelser»; offisielle tall nevnte rundt 80 millioner yuan. Flere familiemedlemmer lot seg også bestikke, dermed forsvant enda flere millioner ut i det blå. Det skal likevel tilføyes at Kina ikke publiserer offentlige rettsprotokoller på samme måte som i Vesten. Derfor kjenner vi bare deler av bildet.
Det sies at Xu Caihou og Guo Boxiong kontrollerte opprykksystemet i de væpnede styrker, og at de gjorde titler og grader til handelsvarer. Derfor var det ikke alltid de dyktigste som rykket opp. Resultatet ble en dårligere militær ledelse og et svekket forsvar.
Som formann i den sentrale militærkommisjonen bærer Xi Jinping et stort ansvar for det som skjer i de væpnede styrker. De store fiskene som er gått i garnet siden 2012, er alle utnevnt av ham. Kina-eksperter som følger dramaet, er imidlertid usikre på om utrenskningene utelukkede skyldes korrupsjon. I Kina er det ikke uvanlig for makteliten å fjerne politiske motstandere ved å dikte opp påstander om korrupsjon.
Det betyr at avsettelsene også kan skyldes andre forhold. Selv uenighet på faglig grunnlag kan av Xi tolkes som illojalitet og brudd på partidisiplinen. Meningsforskjellene kan handle om tempoet i den militære moderniseringen, hvilke våpengrener som bør prioriteres og ikke minst forholdet til Taiwan. Xi har varslet at Folkets frigjøringshær skal være rede til å «ta tilbake» Taiwan i 2027. Det betyr ikke at invasjonen vil finne sted til neste år, men at frigjøringshæren da skal være fullt rustet og parat.
I offiserskorpset kan det være ulike meninger om hvor klokt det er å gjenerobre Taiwan i nær fremtid. Det kan også være ulike syn på hvordan en eventuell gjenerobring skal skje. Det eneste som er sikkert, er at en angrep på Taiwan vil være uhyre risikofylt. I verste fall kan Kina havne i krig med verdens største militærmakt. Taiwan har ingen forsvarsavtale med USA, heller ikke diplomatiske forbindelser, men det er ingen hemmelighet at USA har nære bånd med regimet i Taipei.
Også i Sør-Kinahavet rår en spent situasjon. Kina gjør krav på 85-90 prosent av havet og har i de senere år militarisert flere små øyer i verdens travleste skipsled. Mens kineserne sjøsetter stadig flere marinefartøyer, følger Beijing og Washington hverandres bevegelser med argusøyne. Også her kan det være uenighet i Kinas øverste ledelse om hvor smart det er å provosere USA for mye.
«Kina har brukt femti år på å komme til hektene etter Maos død. Hvorfor skal lederne i Beijing skusle bort framgangen ved å finne på dumme ting i Taiwan-stredet og Sør-Kinahavet?» spør en kommentator i Hongkong-avisen South China Morning Post.
I Kina er det opplest og vedtatt at kommunistpartiet står over de væpnede styrker. Eller som formann Mao sa: «Partiet skal kommandere geværet.» Det er ingen grunn til å tvile på at partiet fremdeles sitter ved rattet. Kan det likevel tenkes at det finnes maktsentra i frigjøringshæren som går sine egne veier? Xi Jinpings stadige oppfordringer til disiplin og samhold tyder på at han ikke er fornøyd med tingenes tilstand.
«Et sterkt land må ha en sterk hær», sa han forleden.
Ikke bare i toppsjiktet, men også på lavere nivå har det vært betydelige utskiftninger i den senere tid. Den før omtalte militærkommisjonen har et organ som gransker og straffer offiserer og soldater som er på «ville veier». Men med rundt to millioner mann i tjeneste er det ikke så lett å følge med på alt som skjer. I tillegg kommer en halv million reservister og omtrent like mange paramilitære enheter.
Den 1. august neste år fyller frigjøringshæren 100 år. I Beijing er forberedelsene til feiringen allerede i gang, og kineserne kan se fram til både parader og store taler. Derfor er Xi Jinping så opptatt av å dempe støyen og skape orden i rekkene.
Torbjørn Færøvik er forfatter og historiker med Kina som hovedfelt. Han har skrevet tolv bøker om Kina og Asia og er spaltist i Dagsavisen.
