av Elise Agdestein
Det var fullt hus på Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI)’s årlige utenrikspolitiske konferanse i Oslo, den 27. januar 2026. Konferansen samler forskere, politikere og eksperter til debatt og samtale om krig, stormaktspolitikk, teknologi og Europa’s veivalg.
NUPI-direktør Kari M. Osland åpnet konferansen med å advare om at 2026 kan bli et skjebneår for Europa. Det er ikke én enkelt hendelse som står sentralt, men en kombinasjon av flere drivkrefter som virker samtidig. Valgene som nå tas, eller unnlates å tas, får varige konsekvenser for Europa og Norge. Konferansen løftet fram fem hovedtemaer som NUPI mener vil forme norsk utenrikspolitikk i året som kommer. Fellesnevneren er behovet for større realisme, robusthet og evne til å handle i fellesskap.Temaene er også tett koblet opp mot europeisk sikkerhet og utenrikspolitikk. Det som former europeisk sikkerhet former også Norges.
1. Ukrainakrigen og dens slutt
Krigen beskrives som Europas største sikkerhetskrise siden andre verdenskrig. Det pågår forhandlinger som kan skape fred. Spørsmålet er hvordan det til slutt vil se ut. Får Ukraina troverdige sikkerhetsgarantier? Må Ukraina avgi land? Vil Russland virkelig avslutte krigføringen mot Ukraina? Og hva betyr dette for Norge? Osland peker på at Norge må vise utholdenhet i støtte, militært, sivilt og politisk, fordi utfallet former avskrekkingen i vår region.
“Vi må planlegge for bidrag til et langt etterspill, der gjenoppbygging, rettsoppgjør og institusjonsbygging vil ta tiår; og det vil bety en mer krevende balanse hjemme mellom forsvarsløft, beredskap og økonomiske prioriteringer, noe som også til sjuende og sist handler om tillit.”
2. Transatlantisk tillitskrise
Norges langvarige strategiske sikkerhetsrammeverk med USA oppleves som mer uforutsigbart og transaksjonelt enn tidligere, noe som påvirker både forsvar og handelspartnerskap. Det interessante som Osland trekker frem er hvordan “big men” har inntatt det Hvite hus: “I et slikt landskap veier lojalitet og kortsiktig vinning, tyngre enn forpliktelser til felleskapet.” Personalisert makt og transaksjonelle relasjoner er en ny form for utenrikspolitikk som følger med dette. For Norge betyr det blant annet, ifølge Osland, at vi bør styrke samarbeidet med land som deler våre sikkerhetsinteresser og demokratiske kjerneverdier, og vi må bli mer bevisste våre avhengigheter innen forsvar, teknologi og økonomi
3. Økt spenning i Arktis
Tre drivkrefter forsterker spenningen i Arktis. For det første er nord et kjerneområde for strategisk avskrekking. For det andre gjør klimaendringene regionen mer tilgjengelig. For det tredje har flere aktører, som for eksempel Kina, større vilje og evne til å operere i nord. “Resultatet er mer gråsonepress og høyere risiko, blant annet knyttet til aktivitet til havs og sårbar kritisk infrastruktur under vann”, sa Osland under talen.
4. Teknologi og økonomisk sikkerhet
Begrepet «geoøkonomi» har fått en stadig mer sentral plass i analyser av dagens verdenspolitikk. Økonomiske virkemidler som sanksjoner, investeringer, handelshindringer, kapitalstrømmer og teknologiregulering brukes i økende grad for å fremme nasjonale sikkerhetsinteresser og som politiske pressmidler. Det er blitt en del av maktgrunnlaget til stater.
“Vi er dypt integrert i EUs indre marked gjennom EØS, men står utenfor EUs tollunion, handelspolitikk og deler av den framvoksende europeiske økonomiske sikkerhetspolitikken”, fremhever Osland. Det ble understreket at Norge må koble seg tettere på europeiske prosesser, med tidligere risikovurderinger av eierskap og leverandørkjeder og en mer bevisst kobling mellom næringspolitikk, innovasjon og sikkerhet.
5. Maktpolitikkens comeback
Et gjennomgående tema under konferansen var at maktpolitikken er tilbake for fullt. Når internasjonale regler presses og institusjoner svekkes, må også småstater tenke mer strategisk om egen posisjon.
Så hva er strategien til et land som Norge? Osland pekte på tre stikkord:
konsistens i forsvar av folkeretten, robusthet hjemme – økonomisk, teknologisk og militært – og fellesskap med andre små og mellomstore stater.
2026 er også Totalforsvarsåret, en påminnelse om at motstandskraft må bygges i hele samfunnet. De fem temaene bærer preg av alvor, realisme og en gjennomgående oppfordring om at vi må knytte oss til likesinnede land, og med det revurdere Norges tilknytning til EU.
Det referes til Canadas president Mark Carney sin tale under World Economic Forum om at “nostalgi er ingen strategi”, og Finlands president Alexander Stubbs beskrivelse av verdibasert realisme: Å være prinsippfast om hva man står for, og pragmatisk om hvordan man får gjennomslag. “Det er her “skjebneår for Europa” blir mest konkret: Vi må erkjenne at verden styres av makt og derfor utvikle kapasitet og handlekraft, samtidig som vi holder fast ved at makt må brukes til å forsvare frihet, rettferdighet og rett”, sier Osland avsluttningsvis.
