av Trine Lise Sundnes, medlem (A) av Utenriks- og forsvarskomiteen
Denne våren står Utenriks- og forsvarskomiteen midt i et sikkerhetspolitisk landskap som er mer uforutsigbart og mer alvorlig enn på lenge, og som krever at Norge både bygger forsvarsevne hjemme og binder oss tettere til allierte ute. For Arbeiderpartiet handler dette om å sikre trygghet for folk i hverdagen – gjennom et sterkt forsvar, forutsigbare allianser og urokkelig støtte til land som kjemper for frihet og demokrati.
Da komiteen sist uke var i Ukraina, var budskapet fra våre ukrainske samtalepartnere krystallklart: Russland viser ingen reell vilje til fred, bare uthaling på egne premisser. En «fred» som belønner aggresjon vil gjøre Europa farligere, også for oss i nord. I en slik situasjon er det dypt problematisk når USA – under president Trump – sender tvetydige signaler om Putins strategi, som i praksis gir Kreml en scene til å spille på splittelser i Vesten. For oss som sitter i Utenriks- og forsvarskomiteen, er lærdommen enkel: Vi må planlegge for det vi ser, ikke for det vi håper på – en krig som kan vare lenge, en aggressiv nabo i øst, og en allianse der europeisk ansvar blir enda viktigere.
Utenriks- og forsvarskomiteen behandler sakene som handler om Norges forhold til omverdenen, vår rolle i NATO og Europa, og hvordan vi rigger forsvaret og beredskapen vår for en mer krevende tid. Våren 2026 blir særlig viktig, fordi flere tunge saker legger premissene for sikkerhets- og forsvarspolitikken i årene fremover.
1. Langtidsplanen for forsvaret
For det første skal Stortinget følge opp langtidsplanen for forsvarssektoren 2026–2036. Det kommer en egen sak om status, fremdrift og risiko i gjennomføringen. Dette er ikke bare en teknisk gjennomgang, men en politisk kamp om retning: Har vi tempo nok i oppbyggingen? Treffer vi riktig balanse mellom land, luft, sjø og cyber? Får vi til et totalforsvar som faktisk virker – fra lokalt heimevern til kritisk infrastruktur? Arbeiderpartiet vil bruke våren til å sikre at vedtatte ambisjoner følges opp i praksis.
2. Ukraina
For det andre står Ukraina og den internasjonale rettsorden høyt på agendaen. Komiteen skal behandle saker knyttet til internasjonale ordninger for å holde Russland ansvarlig – gjennom kravmekanismer, et mulig spesialtribunal for aggresjonsforbrytelsen og videre økonomisk og militær støtte. Samtidig forbereder vi den årlige gjennomgangen av norsk eksport av forsvarsmateriell. Der må vi både sikre at Norge ikke bidrar til å eskalere konflikter, og at vi stiller opp for land som forsvarer seg mot folkerettsstridig angrep. Erfaringene fra Kyiv, møtene med ukrainske parlamentarikere og sivilsamfunn, blir en viktig bakgrunn når vi skal fatte disse beslutningene.
3. Internasjonale avtaler
En tredje hovedbolk denne våren er de internasjonale avtalene som sier noe om hvilken plass Norge skal ha i det nye geopolitiske landskapet. Det gjelder frihandels- og partnerskapsavtaler, blant annet med Ukraina og viktige partnere i sør, som går rett inn i diskusjonen om hvordan vi kombinerer sikkerhet, utvikling og tilgang til viktige markeder. For oss i Arbeiderpartiet er det avgjørende at disse avtalene ikke bare handler om tollsatser, men også om verdier: rettferdig handel, respekt for folkeretten og langsiktige partnerskap.
Alt dette skjer parallelt med en viktig europeisk bevegelse på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området. Våren 2024 signerte Norge og EU en partnerskapsavtale om sikkerhets- og forsvarssamarbeid, som skal styrke samarbeidet om blant annet krisehåndtering, forsvarsindustri, romsamarbeid, kritisk infrastruktur og hybride trusler. Avtalen etablerer også en struktur for dialog og konsultasjoner, inkludert årlig politisk dialog om sikkerhet og forsvar, og mulighet for at Norge kan inviteres til møter på ministernivå i EU. I en tid der EU er motoren i europeisk sikkerhetsarkitektur og europeiske land raskt bygger opp produksjonskapasitet og beredskap, er dette viktig både for vår sikkerhet og for norsk forsvarsindustri. Det henger også tett sammen med støtten til Ukraina – materielt, økonomisk og gjennom trening. I tillegg har forsvarsministeren inngått flere bilaterale avtaler med sentrale europeiske land, blant annet Storbritannia, Tyskland og Nederland. Fellesnevneren er klar: mer samtrening, bedre beredskapsplaner, mer samarbeid om materiell og teknologi, og en tydeligere felles tilstedeværelse i nord.
4. Troverdig avskrekking
Disse avtalene er ikke papirøvelser. De handler om å gjøre avskrekkingen mer troverdig, sørge for at allierte faktisk kan komme oss til unnsetning i tide, og bygge en europeisk forsvarskapasitet som ikke er avhengig av hvem som til enhver tid sitter i Det hvite hus. For arbeidet i Utenriks- og forsvarskomiteen betyr det å gå grundig inn i avtalene, stille kritiske spørsmål og sikre bred politisk forankring. For Arbeiderpartiet betyr det at vi står opp for en linje der Norge er trygt forankret i NATO, tett koblet på EU og nært knyttet til våre nordiske og europeiske naboer.
Til syvende og sist er dette kjernen i komiteens arbeid denne våren: å se sammenhengen mellom det som skjer i skyttergravene i Donbas, i møterommene i Brussel, i forhandlingslokalene i New York – og i vedtakssalen på Løvebakken. Putins manglende vilje til fred og Trumps strategiske feilvurderinger gjør ikke vårt handlingsrom mindre, men vårt ansvar større. Vår oppgave er å sørge for at Norge er forberedt, at vi står skulder ved skulder med våre nærmeste partnere, og at vi ikke viker når autoritære krefter tester grensene for hva vi som demokrati er villige til å akseptere.
Det er denne røde tråden – mellom Ukraina, NATO, EU, de nye avtalene og langtidsplanen for forsvaret – jeg tar med meg inn i vårens arbeid, og som Internasjonalt Forum vil merke i sakene som kommer til Stortinget de neste månedene.
