Opprøret ble slått ned denne gangen også. Mange tusen ble drept. Enda flere må leve hardt skadet resten av livet. Vi kan være sikre på: det kommer nye opprør, regimet har mistet sin legitimitet i befolkningen. Og de vet det. De er redde. Internasjonalt Forum vil bidra til at skrekkregimet i Teheran ikke blir glemt av utenverdenen. (Red.)
————————————————————————————————————————————————————
APPELL
Denne appellen ble holdt av lederen for Internasjonalt Forum, Trine Lise Sundnes, foran UD 17. januar .
Kjære alle sammen,
Takk for at dere står her i dag.
Midt i kulda, midt i en tung tid – for å vise varme, mot og solidaritet.
Vi står sammen – kurdere, persere, balutsjere, azeriere – og vi står sammen som nordmenn, som medmennesker, som sosialdemokrater – med dere som kjemper for frihet, rettferdighet og menneskeverd. De siste årene har vi alle sett det: motet til folket i Iran, til kvinnene, til demonstrantene som trosser vold, fengsling og frykt. De som roper – “Kvinner, liv, frihet” – med fare for sitt eget liv. De som nekter å la stillheten senke seg over uretten.
Vi skylder dem å løfte deres stemmer også her, utenfor vårt eget utenriksdepartement,for kampen for menneskerettigheter kjenner ingen grenser. Vi vet at mange av dere her i dag bærer en tyngre byrde enn vi andre kan ane. Dere frykter for venner, foreldre, søsken og barn som lever med overvåkning og vold. Dere lengter etter trygghet for dem dere elsker. Og samtidig står dere her. Det står det enorm respekt av.
Regimet i Teheran – den islamske republikken Iran – har i tiår brukt brutalitet for å kue sitt folk. Mot kvinner, mot minoriteter, mot fagorganiserte, mot studenter og politiske aktivister. Men historien viser oss: ingen makt kan undertrykke et folk for alltid.
Arbeiderpartiet står på en enkel, men urokkelig grunn:
Troen på menneskets frihet og verdighet. Troen på rettsstaten, på retten til å organisere seg, på likestilling, og på ytringsfriheten– de verdiene demonstrantene i Iran kjemper for, med livet som innsats. Dette er ikke bare iranske verdier – det er universelle verdier.
Derfor sier vi i dag:
• Solidaritet med kvinnene som leder protestene.
• Solidaritet med ungdommen som nekter å tie.
• Solidaritet med alle som drømmer om et fritt Iran.
Og vi retter også en oppfordring til vår egen regjering:
Norge må fortsette å bruke alle diplomatiske kanaler – bilateralt, i FN, gjennom EU og internasjonale organisasjoner – for å holde presset oppe mot regimet i Teheran. Vi må stå sammen for sanksjoner som rammer makthaverne, ikke folket. Og vi må gi beskyttelse til dem som trenger det.
Til dere som står her i dag vil jeg si:
Takk. Dere minner oss på hva ekte mot er. Ekte håp. Ekte solidaritet. I dag står vi her i stillhet og styrke, men vi sender et budskap som verden må høre: Volden kan aldri kvele friheten. Frykten kan aldri drepe håpet. Og rettferdigheten kommer alltid – til slutt
Regimelederne: Ayatollah Ali Khamenei sammen med ledere for nasjonalgarden
Om veien videre
«How the Iranian Regime Breaks», Afshon Ostovar, Foreign Affairs 22. januar 2026 (Sammendrag)
Mange i eliten forstår at drivkreftene bak opprøret – økonomisk nedgang som driver mange inn i fattigdom og misnøye med korrupsjonen – kan ikke det sittende regimet overvinne. Et amerikansk militært angrep vil sannsynligvis ytterligere svekke tilliten til og kanskje styrte den øverste leder – Ayatollah Khamenei. Han fyller 87 år i april.
Det vil altså ikke være noen overraskelse om vi våkner en morgen i løpet av ganske nær framtid til nyheten om et kupp som har fjernet Khamenei. Hvor mye av den teokratiske staten som vil bli beholdt avhenger av eventuelle kuppdeltakere. Mange observatører regner det for sannsynlig at en eller annen form for innflytelse i det politiske liv vil mullahene fortsatt ha, men landet vil bli mer liberalt enn i dag. Demokrati står imidlertid neppe øverst på agendaen. Elitefraksjoner som eventuelt står bak et kupp, vil være nok først og fremst være drevet av ønsket om å beholde sin egen maktposisjon – ikke av drømmen om demokrati. Demokratisering krever sannsynligvis sterk støtte fra den store iranske diasporaen og at en elitefraksjon med støtte av deler av det militære apparatet og med brede folkemasser i ryggen går sammen.
Khameneis styre er ytterligere svekket av det siste opprøret. Det startet som en protest mot den økonomiske forverringen blant småkjøpmennene i Teherans bazaarer. Et sted hvor teokratene tradisjonelt kunne høste betydelig støtte. De har åpenbart mistet støtten blant den yngre generasjon over hele landet. Men man må ikke undervurdere makten og hensynsløsheten til sikkerhetskreftene. Viljen til å drepe for fote svekker naturligvis lysten til å støtte opposisjonen åpenlyst.
Spekulasjonene går høyt om stemningen i Revolusjonsgarden, Irans elitestyrker som alltid har vært klare til å slå ned enhver tendens til åpen trass mot det teokratiske regimet. En generasjonskløft kan anes mellom de som har vært med fra Ayatollah Khomeinis dager ved makten og de yngre som har større grunn til å frykte en folkelig overtakelse av styringen. Deres karrierer ville ende tvert uten at de ville hatt sjansen til å utøve makt og tjene seg rike på korrupsjon i samme grad som dagens toppledere. De kan fristes til å stå bak et kupp for å komme en eventuell folkebevegelse i forkjøpet.
En ytterligere hindring for en vellykket folkeoppstand har vært mangelen på ledelse. At en leder skulle stå fram på iransk jord har til nå vist seg umulig. Til det har regimets etterrretning og effektive undertrykkelsesapparat hatt kontroll. Men en interessant utvikling er at nå for første gang framstår en betydelig lederskikkelse blant iranske flyktningmiljøer i utlandet: Reza Pahlavi, den 65 år gamle sønnen av den siste shahen som i 1979 ble fordrevet av Khomeini.
Meningsmålinger i Iran er riktignok mer usikre enn i vestlige demokratier, men de viser et betydelig flertall mot det sittende regimet. Blant de som ønsker monarki hvis dagens regime styrtes, har Reza Pahlavi et stort flertall bak seg. Blant de som ønsker republikk står han ganske svakt (anslagsvis rundt 20 %). Selv sier han at dersom han får anledning til det, er han villig til å lede en overgangsregjering fram mot et demokratisk Iran.
