av Kjetil Skogrand, forsvarsanalytiker Rud Pedersen Group
De siste ukene har det transatlantiske forholdet stått i sin største krise siden andre verdenskrig.
Oppmuntret av operasjonen i Venezuela, gjenopptok Trump rett etter jul sitt krav om å få overta Grønland. Lenge ville han ikke utelukke bruk av makt. Dette ville innebære et eklatant brudd med folkeretten. Det åpnet for et helt umulig dilemma for NATO, som er basert på en solidaritetsklausul der angrep på et land skal regnes som et angrep på alle. Hvis et NATO-medlem skulle annektere et annet medlemslands territorium med makt, ville hele grunnlaget for alliansen komme i fare.
Motivasjonen for Trumps krav var uklare. Han henviste til sikkerhetsbehov, men en avtale med Danmark fra 1951 gir rettigheter til å etablere militære støttepunkter på øya, og Danmark har signalisert åpenhet for å øke den amerikanske tilstedeværelsen.
Helst må vi vel anta at kravet bunner i et ønske om å utvide amerikansk territorium – en form for klassisk imperialisme. Ingen ville bli overrasket om den amerikanske presidenten ville gitt Grønland sitt eget navn etter en overtakelse.
Et knekkpunkt
I løpet av januar fremmet Trump sine krav gjennom svært aggressive meldinger på sitt eget sosiale medium, Truth Social. Europa, på sin side, markerte åpen, men i første omgang varsom, avstand fra planene. Nervøsitet hersket. Noen observatører, inkludert undertegnede, øynet risikoen for et ydmykende knefall.
Det ble forsøkt å få saken inn i et NATO-spor, med samarbeid om å styrke tilstedeværelsen på Grønland. Flere nordeuropeiske stater sendte militære planleggere til øya. Da reagerte Trump med raseri: På sosiale media varslet han straffetoll overfor alle land som hadde sendt militært personell. Tollen ville øke trinnvis, og først bli avskaffet når en avtale for amerikansk overtakelse var inngått.
Nå viste det seg at Trump hadde gått for langt. Europeiske ledere reagerte umiddelbart med fast og tydelig motstand. Inntil nylig hadde de alle forsøkt å håndtere Trump med smiger, forsiktig lirking og godsnakk, men på et øyeblikk hadde stemningen snudd. Støtten til kongeriket Danmark og Grønlands befolkning var tydelig og fast. Det sto klart at Europa ville møte en eventuell straffetoll med mottiltak.
Trump reagerte først med å øke presset ytterligere. Spillet fikk noen nesten parodiske utslag; blant annet kom Norge og Jonas Gahr Støre i søkelyset etter en melding der Trump klaget på at han ikke hadde fått Nobels fredspris, og at han derfor ikke lenger kunne forventes å jobbe utelukkende for fred.
Davos: fra bjørn til skinnfell
Med et kaotisk og aggressivt debattklima som bakteppe, reiste Trump til konferansen World Economic Forum i Davos. Der holdt han først en hissig tale som fremholdt kravet om å overta Grønland. Et positivt trekk var det imidlertid at han sa at han ikke ville bruke makt.
Noen timer senere hadde han et møte med Mark Rutte, den alltid smilende og imøtekommende generalsekretæren som har tatt over i NATO etter Jens Stoltenberg. Etter møtet erklærte Trump plutselig at det var enighet om et forhandlingsspor i NATO om felles tiltak for sikkerhet på Grønland. Tolltruslene var avblåst. Overtakelse av øya var tilsynelatende lagt på is.
Krisen var altså avverget, like raskt som den hadde oppstått. Løsningen er foreløpig høyst uklar, men alt tyder på at det vil dreie seg om felles tiltak for økt militær tilstedeværelse som likner på det Danmark og Europa har tilbudt i lang tid.
Etter uker med stadig eskalerende og hissig retorikk, hadde Trump simpelthen bøyd av. Støttespillerne hyllet hans genialitet, mens andre ristet på hodet og trakk et lettelsens sukk.
I dagene forut hadde flere republikanske kongressrepresentanter markert dyp skepsis til planene for overtakelse av Grønland, meningsmålinger viste liten begeistring i den amerikanske opinionen, finansmarkedene hadde reagert negativt på truslene om straffetoll, og Europa hadde samlet seg til ubøyelig motstand. Her ligger nok årsakene til Trumps retrett.
Like fullt fortsatte Trump lenge opptrappingen med økende trusler og uforsonlig retorikk, helt til han plutselig og uten forvarsel falt tilbake på en løsningsmodell som han inntil nylig hadde avvist.
Refleksjoner
Hva kan vi ta med oss fra dette? La oss løfte frem noen momenter.
Det er åpenbart at Trump-administrasjonen har stor tro på trusler, utskjelling, trolling og trakassering som virkemidler for å oppnå mål. Allierte får røffest behandling. Trump og folkene rundt ham ser nesten ut til å kose seg med å sjokkere motstandere med grove fornærmelser. Det er knapt grenser for retorisk aggressivitet.
Dette kan kanskje fungere på den mer rufsete siden av eiendomsbransjen i en amerikansk storby. Men benyttet i utenrikspolitikk av statslederen i en supermakt, blir det mer problematisk.
Flere har påpekt at strategien synes å være å innkassere større gevinster gjennom å stille urealistiske krav og så falle tilbake. Men i Grønlandssaken tyder alt på at Trump kunne oppnådd det samme, ja kanskje mye mer, gjennom moderate virkemidler.
Det er altså vanskelig å øyne noen rasjonalitet eller plan i Trumps opptreden. Truslene om militær maktbruk og straffetoll ser snarere ut til å ha mobilisert europeiske statsledere til å sette ned foten.
Krisen har skadet USAs omdømme og maktposisjon globalt og i Europa. Skadevirkningene vil vare lenger enn sittende administrasjon. Det har sunket inn at USAs lederrolle i det transatlantiske fellesskapet er helt avhengig av presidentens personlighet. Forutsigbarhet og stabilitet er erstattet av kaos og galskap.
Det har vokst frem en erkjennelse av at europeiske land ikke kan fortsette å bygge sin sikkerhet på antakelsen om at de har verdens sterkeste militærmakt i ryggen som en trygg og støttende partner, tuftet på et felles verdigrunnlag knyttet til folkerett, menneskerettigheter og demokrati.
Europa må håndtere denne utfordringen. Samtidig er det åpenbart at vi fortsatt trenger USA, ikke minst for å sikre en god og rettferdig fred for Ukraina. Europa har ingen interesse av å provosere frem et brudd. Når det i fremtiden forhåpentligvis kommer en mer imøtekommende amerikansk president-administrasjon, er det viktig at de institusjonelle og praktiske rammeverkene for sikkerhetssamarbeid fortsatt eksisterer.
I praksis vil vi sannsynligvis få se et Europa som gradvis bygger opp kapasiteter til å kunne håndtere kriser mer uavhengig av USA. NATO vil nok bestå, men det vil utvikles supplerende mekanismer for å kunne stå alene om nødvendig. Dette blir krevende for Europa, siden en rekke store og små stater må evne å finne sammen om felles mål og strategier. I NATO har USA i praksis virket som en samlende kraft som har lirket alle på plass i en helhet. Denne lederrollen har Trump forspilt, og den blir vanskelig å erstatte. Men sittende statsledere i Europa står mer samlet enn noensinne (med noen få markante unntak, som Victor Orbàn).
Videre ser vi at vi i økende grad lever i parallelle virkeligheter. Den som henter informasjon fra kilder på ytre høyreside, vil sitte med bildet av en genial dealmaker som har oppnådd mål gjennom effektivt påtrykk. Andre ser et totalt irrasjonelt og farlig spill.
Sist, men ikke minst: Vi aner ikke hva som kan skje i de tre årene Trump har igjen ved makten. Når som helst kan det oppstå nye uventede kriser som eskalerer ukontrollert. Vi kan håpe på at fremtidige knuter på tråden bare vil være spillfekteri og at Trump vil bøye av, men det er ikke til å komme fra at han innimellom gjør alvor av truslene sine. Selv et nederlag i høstens mellomvalg vil bare i begrenset grad legge skranker for hva Trump kan evne å rote til på den internasjonale scenen. Vi må leve med stor usikkerhet.
I stadig større grad ser vi at Norge løper risiko ved å stå utenfor EU. I en farlig verden er det klokt å befinne seg innenfor et fellesskap med partnere som deler vårt verdigrunnlag.
