av Trine Lise Sundnes, medlem av Stortingets utenrikskomite, leder av Internasjonalt Forum
I nyhetsbildet de siste ukene har ordet «fredsforhandlinger» dukket opp stadig oftere.
Møter mellom representanter, sonderinger i nøytrale byer, diplomatiske fraser om «å finne en vei videre». Mange vil gjerne tro at vi står foran et vendepunkt – at Ukraina-krigen kan nærme seg en slutt. Men for de fleste av oss som følger dette tett, fremstår disse rundene mer som en øvelse i å opprettholde transatlantiske relasjoner enn i å skape faktisk fred.
Putin vil ha legitimering av okkupasjon
Få i europeiske hovedsteder – og enda færre i Kyiv – tror oppriktig at Vladimir Putin ønsker fred. Det Russland etterspør, er ikke slutt på krigen, men legitimering av okkupasjon. Og når viljen mangler på den ene siden, må vi være ærlige om hva diplomatiske prosesser faktisk handler om: En koordinert innsats for å holde det vestlige samholdet sterkt, for å stå samlet bak Ukraina, og for å vise Russland at demokratier ikke lar seg splitte.
Europa vet av erfaring at “fred” ikke kan oppnås gjennom ettergivenhet. Krigen i Ukraina handler ikke bare om territorium, men om retten til å bestemme over egen fremtid. Når internasjonale samtaler får overskriften «fredsforhandlinger», men partene ennå ikke sitter ved samme bord, forstår alle at det ikke dreier seg om reelle forhandlinger – men om å holde det transatlantiske samarbeidet samlet og strategien oppdatert. Diplomati har alltid vært mer enn idealisme – det er et håndverk som handler om å holde linjene åpne, teste grenser, og vite når det er mulig å bevege seg videre. Men overskriftene kan forlede leseren til å tro at fred er nært forestående.
Samtalene som pågår nå, er ikke meningsløse. De holder liv i partnerskapene som sikrer at NATO, EU og våre nærmeste allierte forblir samstemte. De gir rom for koordinering, og minner oss om hvor viktig det transatlantiske fellesskapet er – også for et land som Norge, som står utenfor EU, men innenfor EØS, Schengen og alliansens politiske verdifellesskap.
Norges linje
I skyggen av disse tilsynelatende fredsprosessene ser vi også en gradvis forskyvning: Europa tar mer ansvar for egen sikkerhet. USA vil ikke lenger ta hoveddelen av kostnaden. I EU snakkes det nå om strategisk autonomi, i NATO om rettferdig byrdefordeling, og i de nordiske landene om hvordan vi best bruker de ressursene vi har – sammen.
Dette er en utvikling Norge må forholde seg til, med klarsynthet og engasjement. I møte med en mer uforutsigbar amerikansk politikk må vi styrke de europeiske båndene, og delta aktivt i å bygge en trygg, demokratisk og solidarisk sikkerhetspolitisk orden.
Den norske linjen må være tydelig: Vi skal støtte Ukraina så lenge som nødvendig, holde fast ved sanksjonene mot Russland, og samtidig verne om det internasjonale rettssystemet. Det er slik vi bygger fred – ikke ved å late som den finnes allerede, men ved å gjøre det som trengs for at den kan bli mulig i framtida.
I en tid der alt omtales som forhandlinger, trenger vi politikere og samfunn som evner å skille mellom symbol og substans. For Norge er dette også et spørsmål om troverdighet. Vi må stå støtt i verdiene som definerer oss – solidaritet, folkerett og internasjonalt ansvar.
Det er krevende tider. Og det er i slike tider de transatlantiske relasjonene virkelig settes på prøve. Og kanskje er det nettopp i det – i vår evne til å samarbeide, holde kontakt og stå samlet – at det ligger et lite håp om at fred en dag ikke bare blir et tema for møter, men en reell mulighet for folkene som nå lever med krigen tett innpå livene sine.
