av Aslak Leesland
Krigen i Sudan er den største humanitære krisen i verden i dag. 12 millioner er fordrevet fra hjemmene sine – rundt åtte millioner til andre steder innenfor Sudans grenser og fire millioner til nabolandene. Det blir anslått at minst halvparten av befolkningen, dvs. 25 millioner mennesker, er i akutt behov for matvarehjelp. Et ubehagelig høyt antall av dem står i fare for å dø av sult eller av sykdommer som enkelt kunne behandles om sykehusene var i drift. 13 millioner barn har ingen skole å gå til. Sult og seksualisert vold er et våpen i krigen. Vilkårlige henrettelser er dagligdags. I norske media blir Ukraina og Gaza til sammen nevnt 30 ganger så hyppig som Sudan.
Krigen som startet i 2023 er framfor alt en borgerkrig, men med betydelig innblanding fra andre land i regionen og fra Russland. Den har absolutt potensiale til å utvikle seg til en regional storkonflikt.
Partene
Det er to hovedparter og et knippe militser som gjør sitt beste for å drepe og lemleste både motstandere og sivile. SAF (Sudan Armed Forces) er landets offisielle nasjonale hær. RSF (Rapid Support Forces) oppsto fra militsene som kjempet i Darfur-konflikten på 2000-tallet. Ble senere integrert i Sudans sikkerhetsapparat, men beholdt stor selvstendighet. RSF ønsker større politisk og militær makt, men SAF vil gjenopprette kontrollen over hele landet og oppløse RSF. De to hovedmotstanderne står under kommando av hver sin general som ikke har noen sivil myndighet over seg men som i hver sitt område kontrollerer det lille av sivil myndighet som fins.
I tillegg til de to hovedmotstanderne opererer det et stort antall lokale militser i landet. Mange av dem samarbeider eller sympatiserer med SAF.
«Grådighet, penger og naturressurser«
«Det er dette de slåss om», sier Sudankjenneren Gunnar M. Sørbø ved Christian Michelsens Institutt til Aftenposten. Sudan er nemlig ikke bare et potensielt viktig jordbruksland. Jorda gjemmer også betydelige mengder gull og andre mineraler.
Når det gjelder militsene, kjemper de for sikkerhet for sin egen etniske gruppe, og ønsker lokalt selvstyre og kontroll over lokale ressurser (jordbruk, vann, beite, gull/andre mineraler). Krigen har dessuten skjerpet de underliggende etniske motsetningene i landet, særlig i Darfur i vest-Sudan hvor RSF og lokale arabiske militser ofte angriper ikke-arabiske bosettinger.
I løpet av sommeren har byen El Fasher i den vestlige delen av landet tiltrukket seg stor oppmerksomhet. I halvannet år har 260.000 mennesker vært omringet av RSF. De som rømmer fra byen blir drept, og de som lever innenfor blokaden dør langsomt av sult. (lenke: Guardian) Mekling har vært forgjeves.
Gull, mat og marinebase
De arabiske emiratene beskyldes for å være den fremste støttespilleren for RSF. Beskyldningene ble bekreftet i en FN-rapport i april. Emiratenes interesse i konflikten er matforsyning, gull og andre mineraler. Dessuten utvikle en ny havn langs kysten av Rødehavet. Russland forsynte i et tidligere stadium av krigen RSF med våpen, men har senere gått over til å støtte SAF, sannsynligvis for å sikre seg en marinebase ved Rødehavet.
Egypt og Saudi-Arabia er sentrale støtter for SAF. Egypt og Sudan har felles interesse av å danne en motvekt mot Etiopia som kontrollerer store deler av vannføringen i Nilen – en livåre for begge de to landene. Saudierne har interesse av en stabil matforsyning og kontroll over skipstrafikken i Rødehavet.
Fins det noen vei ut?
Internasjonale observatører har lenge vært pessimistiske. Ingen av konfliktpartene virker å se noen annen vei enn å slåss videre. FN er redusert til en observatør. I september la imidlertid Egypt, Sudan, Emiratene og USA – kjent som «Kvartetten» – fram et såkalt veikart mot fred. Det er verdt å merke seg at både Egypt og Emiratene står bak planen – siden de to landene er kjent for å støtte hver sin side i den pågående krigen. Den framlagte skissen forutsetter først en humanitær våpenhvile på tre måneder og deretter en permanent våpenhvile etterfulgt av en sudansk ledet prosess som skal etablere en sivil regjering for hele landet. Imidlertid fortsetter kampene og SAF har forkastet planen. Det er tvil om Kvartetten har tyngde nok og vilje til å sette den inn for å presse partene til forhandlingsbordet. Alliansen mellom Egypt og Emiratene er mildest talt skjør siden de støtter hver sin part i krigen og USAs innflytelse i regionen og vilje til å sette kreftene inn i Afrika er betydelig redusert i forhold til hva de var for en generasjon siden. Gunnar M. Sørbø har forsket på Sudan i mange tiår. Her er hans analyse av veikartet i Panorama Nyheter 1. oktober.
I takt med at USAs interesse for regionen har sunket, har betydningen av nabolandenes involvering i konflikten steget. I dag har så godt som alle landene i regionen flagget støtte enten til SAF eller til RSF i større eller mindre grad. Dette gjør det ikke bare vanskeligere å finne en løsning på borgerkrigen, det øker også sjansene for at den vokser og blir til en regional konflikt. Imens blir flere og flere mennesker drept, drevet på flukt eller utmattet av sult og sykdom. En diskusjon om hvorvidt Norge kan gjøre mer finner du i Panorama Nyheter 1. oktober.
LENKER:
«Sudan war: A simple guide» Nøktern oversikt over krigen fra BBC
Sudansupport Norsk støttegruppe
Sudan Tribune Nettavis redigert i Paris. De hevder selv at uavhengige journalister står bak.
International Crisis Group: Sudan For den som ønsker å trenge dypere inn i situasjonen i Sudan, er dette en hovedkilde på nettet.
Hva skjer i Sudan? En nærgående skildring fra Flyktninghjelpen som viser hvordan krigen oppleves i hverdagen
«All that we had is gone» En tilsvarende skildring fra the Guardian om hvordan krigen kom til Khartoum i 2023
