Intervjuer: Elise Agdestein
«Trumps fredsplan er for lite detaljert, men noen ganger må sånne planer være litt upresise for å få begge parter med», sier utenriksminister Espen Barth Eide om utsiktene for fred i Midtøsten. Hvordan skal en utenriksminister navigere nye internasjonale spilleregler, utradisjonelt diplomati, og en mer uforutsigbar verden?
Utenriksminister Espen Barth Eide var 25 år da Berlinmuren falt i 1989. Jernteppet gikk opp og todelingen av Europa opphørte.
– Det var en tid preget av usikkerhet om fremtiden, men også ganske mye optimisme. Frem til da så hadde den kalde krigen vært helt definerende her i Europa, sier Eide i et intervju med redaksjonen til Internasjonalt Forum.
De neste 30 årene ble verden mer globalisert, vi fikk mer frihandel og mer internasjonalt samarbeid. Den liberale verdensorden nådde sitt høydepunkt.
– Men det var også en del konflikter i den omstillingsfasen, sier Eide.
Han nevner krigene på Balkan og folkemordet i Rwanda der et sted mellom 800.000 og èn million mennesker ble drept i løpet av 100 dager. Under Balkankrigene døde anslagsvis 100.000 mennesker på 1990-tallet.
– Men på den tiden tenkte vi at de konfliktene var overgangstilstander, det var “omstillingssmerte” på en måte. Altså at alle land skulle bli mer moderne, demokratiske, vestligaktige land. For noen var det en vanskeligere vei enn andre, forklarer Eide.
«Mer krevende enn noen gang i min levetid«
I dag fremstår verden som snudd på hodet sammenlignet med da Eide var ung. Demokratiet svekkes globalt, folkeretten og internasjonale institusjoner er under press, og stadig flere stormakter bryter de internasjonale spillereglene. FNs sikkerhetsråd står handlingslammet overfor konflikter der stormaktene har egne interesser.
– Det vi ser nå er at mye av arven fra 1945 og optimismen fra 1990-tallet er i spill. Det er en mørkere og mer krevende verden enn det har vært noen gang i min levetid, sier Eide.
De siste to årene har nærmere 70 000 palestinere blitt drept i krigen i Gaza, ifølge palestinske helsemyndigheter. Om lag to år etter Hamas’ brutale terrorangrep mot Israel – som utløste en israelsk invasjon og blokade av Gaza – har USAs president Donald Trump forhandlet frem en fredsplan med mål om å få slutt på krigen. Planen innebærer blant annet en våpenhvile mellom Hamas og Israel.
Ser vi en lys fremtid for både det palestinske og det israeliske folk nå som en våpenhvile er på plass?
– Det er en veldig god nyhet at krigen i Gaza ser ut til å være slutt, men det krevende er de neste fasene i denne prosessen.
Trumps fredsplan innebærer å etablere et overgangsstyre som skal erstatte Hamas som styrende myndighet. Samtidig skal en midlertidig, internasjonal stabiliseringsstyrke settes inn. Gaza skal i en overgangsperiode styres av en teknokratisk og upolitisk komité under internasjonalt tilsyn, ledet av Trump og tidligere britisk statsminister Tony Blair.
– Vi er veldig opptatt av at det langsiktige målet må være at den palestinske regjeringen, som vi har anerkjent, også får kontroll over Gaza. Det er det hentydninger til i denne planen, men det er ikke veldig tydelig. En viktig del av vår jobb er å sørge for at Gaza blir en del av et samlet Palestina, som igjen blir en fri og selvstendig stat. Men det er lang tid til det blir en realitet, forklarer Eide.
– Jeg tror vi skal være tydelig på at dette bare i beste fall er begynnelsen på fred. Krigen i Gaza er over, men konflikten mellom Israel og Palstina er ikke over. Den er fortsatt uløst.
Jeg har sett videoen av pressekonferansen til Donald Trump i Sharm el-Sheikh, hvor han ramser opp land han vil takke, med flere statsleder stående bak ham. Var du der da?
– Nei, da hadde vi dratt, vi måtte dra tilbake til Norge for å rekke Trontaledebatten i Stortinget. Så da Trump ropte opp Norge, var ikke vi der. Men vi var på resten av møtet.
Hvordan er det å drive diplomati med slike annerledes diplomatiske kotymer?
– Det var et kjemperart møte. Jeg har aldri vært på et så rart møte. Men vi gjorde akkurat samme vurdering som alle de andre på møtet: det er likevel riktig å vise støtte til at det nå er en helhetlig plan for fred i Gaza. Derfor var det viktig og riktig å delta. Trumps fredsplan er for lite detaljert, men noen ganger må sånne planer være litt upresise for å få begge parter med. Man skal lage en avtale mens det er null tillit mellom to parter, det er krig og de dreper hverandre, og da er det ikke alltid mulig å få mange detaljer. Så man må lage et rammeverk for å bli enige, og så må man fylle det etterhvert.
«Norge er ikke i krig, men vi er heller ikke i dyp fred«
I 1951 gikk Europas tidligere erkerivaler, Frankrike og Tyskland, sammen om å opprette Kull- og stålunionen – forløperen til dagens EU. Målet var å forhindre nye kriger på det europeiske kontinentet. I dag kjemper ukrainerne for sin egen og Europas frihet. Fienden er Russland – landet som en gang var med på å beseire nazismen i Europa.
Mange vil argumentere for at Russland også fører krig mot andre europeiske land. De siste ukene har “dronekrigen” blitt et hyppig brukt begrep blant europeiske statsledere.
Danmarks statsminister, Mette Fredriksen, har sagt at Europa er i en hybridkrig med Russland. Vil du si at Norge er en i hybridkrig med Russland?
– Vi har ikke brukt ordet hybridkrig, men vi er enige i det hun mener. Jeg vil si at vi er utsatt for sammensatte trusler hele tiden. Norge er ikke i krig, men vi er heller ikke i dyp fred.
Eide forteller at vi hele tiden må være oppmerksomme på at vi utfordres med ulike typer hybride trusler og at vi må ha en samfunnsmessig robusthet mot slike trusler. I vår lanserte regjeringen en nasjonal sikkerhetsstrategi, for første gang i norsk historie.
– I gamle dager tenkte man at enten var vi i dypfred eller så var det krig som begynte med et militært angrep. I vår tid er det ikke nødvendigvis sånn at krig begynner med et militært angrep. Det vil helt sikkert skje mye før det angrepet, som for eksempel å lamme infrastruktur, forvirre befolkningen, spre falske nyheter. Ingen fiende er dum nok til å ikke prøve det først.
Hvordan er det å jobbe med dette i det daglige, å være utenriksminister, når verden er slik?
– Det er mer krevende, mer utfordrende og enda mer interessant egentlig. Man kan ikke bare gjenta gamle fraser. Man må jo forholde seg til det som skjer og finne hva det er Norge vil oppnå og hvordan vi ivaretar norske interesser.
De lange linjene
I 1979 ble Eide medlem av AUF. Da var han 15 år gammel og ble rekruttert av Jens Stoltenberg som hadde med verveblokka på rockekonsert.
– Fra da var jeg helt slukt. Det gled naturlig over i Arbeiderpartiet selvfølgelig.
Eide ble med i Internasjonalt Forum omtrent fra da det ble stiftet i 1997. I dag er det hans lokallag og han har sittet i styret i mange år. Fra slutten av 1990-tallet og frem til i dag har Eide hatt flere fremtredende posisjoner i norsk politikk og Arbeiderpartiet, blant annet som statssekretær og minister i både Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet.
Hva ønsker du å lykkes med personlig i posten som utenriksminister nå? Hva er viktig for deg?
– Vi har vært veldig opptatt av å stå opp for folkeretten og at de multilaterale systemer virker. Der er vi konsekvente, og det har vært et sentralt poeng for vår ledelse. At når man kritiserer Russland for innmarsjen i Ukraina, så må man også kritisere Israel for deres overgrep i Gaza – fordi det er brudd på lignende regler. Folkeretten brytes noen ganger av land som du har vært langt unna, som Russland, og noen ganger av land du har stått nærmere, som Israel. Bare hvis du er i stand til å både si og handle i tråd med prinsippene, både når det gjelder venner og motstandere, så viser du at det er regler. Det har vært et viktig poeng, og det mener jeg at vi har klart å gå i front for blant vestlige land.
For Eide er det også viktig å følge Arbeiderpartiets lange utenrikspolitiske linjer. Den første er en bedre organisert verden.
– Slik vi jobber for å gjøre velferdsstaten bedre og styrke fagbevegelsen i Norge, skal vi også styrke de felles institusjonene, reglene og respekten for dem der ute. En bedre og organisert verden er bra for oss. Det er i vår egeninteresse, akkurat som det er en egeninteresse å bli med i et fagforening. Jeg gjør det for de andre, men også for meg. Når det går dårlig med meg, så får jeg hjelp av de andre, og når det går dårlig med meg, hjelper jeg dem.
Den andre linjen er en anerkjennelse av at vi ikke lever i en så godt organisert verden. Derfor må vi være medlem i NATO, ha et godt forsvar og nære allierte i vest.
– De to sporene, de har vært konstante over lang tid, og det mener jeg er ingen grunn til å endre på, avslutter Eide.
