av Kåre R. Aas, tidligere ambassadør til Israel.
Og den kan eksplodere når som helst. Statsminister Netanyahu, den mest erfarne politiske ringreven i Israel, har sittet med makten siden parlamentsvalget i november i 2022. Han er inne i sin tredje statsministerperiode. Første periode var fra 1996 – 1999 og så igjen fra 2009 – 2021.
Knesset (det israelske parlamentet) har 120 representanter. De er valgt for en fireårsperiode, men et flertall i Knesset kan beslutte at det skal skrives ut nyvalg før utløpet av valgperioden. Den nåværende perioden utløper i november 2026, men det antas at Netanyahu vil ha et valg før den tid.
I Knesset er det i dag 12 partier. Det største er Likud, Netanyahus parti. Han støtter seg på en koalisjon av blant annet høyrenasjonalister og ultrareligiøse. Anførerne er Bezalel Smotrich som leder Det nasjonalreligiøse partiet – Religiøs Sionisme. En annen av samme ekstreme kaliber er Itamar Ben-Gvir, som siden 2019 har ledet det ytterliggående høyrepartiet Jødisk Makt.
Smotrich og Ben-Gvir har sentrale posisjoner i Netanyahus regjering som henholdsvis finansminister og minister for nasjonal sikkerhet. Deres mål er et stor-Israel som de mener skal oppnås gjennom å fordrive palestinerne fra Vestbredden og Gaza. Smotrich og Ben-Gvir er nektet innreise til Norge og flere andra land fordi de over lang tid har oppfordret til vold og fordrivelse av palestinere. Uten støtte fra Ben-Gvir og Smotrich vil det skjøre flertallet for Netanyahus regjering ryke. Skjer det vil korrupsjonsanklagene og de pågående rettssakene mot Netanyahu skyte fart.
Smotrich og Ben-Gvir er begge kritiske til Trumps fredsplan og våpenhvilen i Gaza, og har truet med å trekke seg fra regjeringen. De sitter fortsatt, mest sannsynlig fordi de er utsatt for et sterkt amerikansk press som ser seg tjent med å holde regjeringen samlet.
Befolkningsveksten blant den ortodokse befolkningen i Israel er voldsom. Familier med 7 eller flere barn er vanlig. Alt tyder på at de ortodokse innen 20 – 25 år vil utgjøre flertallet av den israelske befolkning. Mange frykter at denne befolkningseksplosjonen kommer til å true det israelske demokratiet. Jo flere de blir, jo sterkere politisk innflytelse vil de få.
Det er ingen fasttømret og enhetlig politisk opposisjon i Knesset. Yair Lapid er den fremste opposisjonslederen. Han er en liberal vestlig orientert politiker, som leder sentrumspartiet Yesh Atid («Det er en fremtid»). Han er godt kjent blant norske politikere.
To av hans fremste konkurrenter som også har ambisjoner om å erstatte Netanyahu er Naftali Bennet og Benny Gantz. Bennet har vært ute av israelsk politikk siden koalisjonsregjeringen hans brøt sammen i 2022. Han registrerte for kort tid siden et nytt politisk parti «Bennett 2026».
Gantz er en tidligere yrkesmilitær som gikk av med generalløytnants grad i 2015. Han dannet partiet «Israel Resilience» i 2018 og inngikk like etter i et valgsamarbeid med Yair Lapid. De stilte felles valgliste «Blue and White» med referanse til det israelske flagget. Da pandemien traff Israel besluttet Gantz seg for å danne en krisehåndteringsregjering med Netanyahu som statsminister. Regjeringen kollapset sent i 2020 og i 2021 lyktes det Bennet å etterfølge Netanyahu.
Netanyahu, Bennet, Gantz og Lapid er alle sentrumspolitikere. Utfordringen for Netanyahu er at han er nødt til å lene seg på de ytterliggående nasjonalistiske og religiøse partiene for å overleve. Det store spørsmålet er om han fram til valget i 2026 vil klare å trekke til seg mer moderate partier i en felles koalisjon og på den måten skyve de ekstreme partiene ut av regjeringskontorene. Det kan godt skje. I israelsk politikk er alt mulig.
På venstresiden er bildet helsvart. Det israelske Arbeiderpartiet har ligget med brukket rygg i mange år. Partiet som ledet opprettelsen av staten Israel i 1948 og som var med på å bygge landet med en voldsom vilje og strategisk blikk er langt på vei utradert.
Under ledelse av Yair Golan har Arbeiderpartiet klart å forene venstresiden og dannet Demokratene, som han leder. Golan har vært den mest høyrøstede politiske kritikeren av de massive militære ødeleggelsene på Gaza og de enorme sivile tapene. Hans verbale angrep har ikke bare møtt motstand fra den israelske regjeringen, men også fra opposisjonspolitikere som Gantz og Lapid.
En av fem israelere er israelske arabere. De aller fleste av disse er palestinere som har israelsk statsborgerskap. I Knesset er arabiske partier knapt representert. Hadash-Ta’al og Ra’am har hver fem medlemmer, det laveste antallet representanter på to tiår. Ra’am besluttet i 2021 å bli en del av Bennet-Lapid regjeringen, en beslutning som ble sterkt kritisert av den palestinske befolkningen. Mange opplevde dem som overløpere.
Ulike meningsmålinger viser at støtten til Netanyahu har styrket seg etter inngåelsen av våpenhvilen med Hamas og frigivelsen av de israelske gislene. Var det valg i dag, ville Likud fått flest representanter i Knesset, men Netanyahu ville fortsatt vært avhengig av koalisjonspartnere. Enhver israelsk regjering må ha støtte av minst 61 av de 120 representantene i Knesset.
De ukentlige demonstrasjonene mot regjeringen og krav om nyvalg fortsetter. Antallet demonstranter er forholdsvis stabilt. De er først og fremst konsentrert til storbyene og i første rekke Tel Aviv. Netanyahu kan ikke fraskrives. Det er godt mulig at han vil kunne klare å samle høyre-sentrum kreftene og vinne det neste parlamentsvalget. Klarer han samtidig å marginalisere de ytterliggående nasjonalistene og religiøse partiene vil det være like viktig.
