av Cecilie Hellestveit, Folkerettsinstituttet og medlem av Oljefondets etikkråd
Folkemord er «forbrytelsen over alle forbrytelser». Slik ble folkemord beskrevet av Det internasjonale straffetribunalet for tidligere Jugoslavia. Mord på et folk er det de fleste av oss forbinder med begrepet folkemord. Det engelske begrepet genocide, etter genos (gresk for ætt eller rase) og cide (latin for drap), ble utviklet i mellomkrigstiden av den polske jøden og advokaten Raphael Lemkin. Han var særlig påvirket av forsøket på å utrydde armenerne i dagens Tyrkia på 1920-tallet og massakrene mot assyrerne i 1933 i dagens Irak. Det var jødeforfølgelsen i Europa under andre verdenskrig som førte til at folkemord som begrep ble tatt i bruk. Inspirasjonen til begrepet kom likevel også fra masseovergrep i Midtøsten.
Etter andre verdenskrig ble det inngått en egen traktat hvor statene forpliktet seg til i fremtiden å sørge for at folkemord ikke ble begått igjen. I Folkemordkonvensjonen av 1948 ble det slått fast at folkemord var en internasjonal forbrytelse, og statene påtok seg å hindre at folkemord skulle skje, gjennom både å straffeforfølge de som var ansvarlige for folkemord (samt oppfordring, planlegging, forsøk, og medvirkning), og å hindre folkemord.
Den internasjonale domstolen i Haag (The International Court of Justice – ICJ) fikk i oppgave å ta stilling ved tolkningsuenighet mellom traktatpartene folkemordtraktaten, eller dersom noen hevdet at en annen statspart var ansvarlig for brudd på traktaten. Statene ble også enige om at dersom det foregikk folkemord, kunne en stat be om intervenering fra FNs sikkerhetsråd. Alle fem vetomaktene i FNs Sikkerhetsråd er tilsluttet Folkemordkonvensjonen.
Tre måter å bruke begrepet «folkemord»
Etter 1949 har det utkrystallisert seg tre måter å bruke folkemordbegrepet.
For det første brukes begrepet folkemord av ofre for massive overgrep, normalt knyttet til krig, for å sette ord på usigelige lidelser. De aller fleste grupper som er ofre for omfattende krig eller overgrep, vil kalle dette for folkemord – forbrytelsen over alle forbrytelser. Her er det underordnet om den juridiske definisjonen i folkemordkonvensjonen er tilfredstilt. Det handler om annerkjennelse av lidelse.
En annen måte folkemord-begrepet brukes, er som politisk instrument for stater. Når en stat erklærer en situasjon for å utgjøre folkemord, har dette konsekvenser for landets politikk, for eksempel vil bistand og handel fryses, mens sanksjoner innføres og staten vil arbeide for å isolere og/eller fjerne de aktørene som begår folkemord. USA erklærte for eksempel i 2021 at Kina begikk folkemord mot uigurene i Xiangyang, og i januar i 2025 erklærte USA at de sudanesiske Rapid Support Forces er ansvarlige for et pågående folkemord mot masalitene.
Dette er en politisk handling som ikke er avhengig av bevis, men signaliserer en stats prioritering om å hindre det som foregår, og motarbeide de som er ansvarlige.
Til slutt er det den juridiske definisjonen av folkemord slik den fremgår av Folkemordkonvensjonens artikkel II. Juridisk ansvar for folkemord kan være statsansvar eller individuelt straffeansvar. Når en stat leverer inn klage til ICJ om at en annen stat begår brudd på folkemordkonvensjonen (statsansvar), er det samtidig en politisk erklæring om at man anser at folkemord pågår. Sør-Afrika leverte inn klage til ICJ om at Israel begikk brudd på folkemordkonvensjonen på Gaza allerede 31 desember 2023. Utover i 2024 og i 2025 har flere andre stater separat levert inn tilsvarende anklager. Det gjelder blant annet Tyrkia, Spania og Irland.
Folkemord etter folkemordkonvensjonen
Folkemordkonvensjonens folkemordbegrep består av to ulike komponenter – en objektiv og en subjektiv.
Det objektive vilkåret handler om hva som gjøres. Hvilke handlinger som begås, som kan føre til at en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe utryddes helt eller delvis. Fem handlinger kan hver for seg utgjøre gjerningsinnholdet i folkemord: drap på medlemmer av en gruppe, alvorlig skade på medlemmer av en gruppe, å skape forhold med overlegg som er egnet til føre til fysisk ødeleggelse av gruppen helt eller delvis, tiltak for å hindre fødsler i gruppen, samt tvangsoverføring av gruppens barn til en annen gruppe. Dersom en eller flere av disse handlingene begås mot en gruppe, kan det være tale om folkemord.
Dernest må handlingene ha til hensikt å utrydde gruppen «som sådan» helt eller delvis. Dette er et spørsmål om subjektiv hensikt, og handler om hvorfor noe gjøres. Handlingene som utføres mot gruppen må foretas med den hensikt å utrydde en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe helt eller delvis. Dette er et tema som er vanskelig å bevise, både når det er tale om statsansvar og når vi snakker om individuelt straffeansvar for folkemord.
I motsetning til krigsforbrytelser – som kun kan foregå når det er væpnet konflikt eller militær okkupasjon – og forbrytelser mot menneskeheten, som innebærer systematiske overgrep mot en sivilbefolkning, er forbudet mot folkemord hevet over slike begrensninger. Det gjelder til alle tider, overalt. Det som særlig skiller krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten fra folkemord, er at de første er begrensning på stater (eller grupper eller individer) kan gjøre, mens forbudet mot folkemord i bunn og grunn handler om hvilken politikk en stat kan ha eller føre.
De siste årene har det i økende grad vært uenighet blant stater om hva som skal til for at en stat kan sies å ha hensikt om å begå folkemord. Mange stater mener at ICJ har satt terskelen for høyt, og at den må senkes.
Individuelt ansvar for folkemord
Statuttene for den internasjonale straffedomstolen i Haag – ICC – gir også grunnlag for å konstatere folkemord. Den baserer seg på samme folkemordbegrep som folkemordkonvensjonen, men her handler det primært om individuelt straffeansvar for folkemord.
Første gang folkemord ble straffeforfulgt foran en internasjonal domstol var i Rwanda-tribunalet i 1998, da den tidligere statsministeren og en borgermester ble dømt for folkemordet i Rwanda. I 2001 ble en bosnisk-serbisk general dømt for folkemord i Srebrenica under krigen i Ex-Jugoslavia foran Ex-Jugoslavia tribunalet ICTY. Etter at ICC ble etablert i 2002, er det i tilknytning til folkemordet i Darfur på 2000-tallet, en sak som ble overført til ICC av FNs sikkerhetsråd, og en arrestordre mot tidligere president Bashir at folkemord hittil har vært behandlet.
Statsansvar for folkemord
I saker om folkemord foran ICJ har domstolen tidligere lagt til grunn at politikken – altså intensjonen om at handlingene er utført i den hensikt å begå folkemord – må være klart artikulert av myndighetene, altså at det må være en erklært politikk om å utrydde en gruppe. Det er nær sagt aldri tilfellet i moderne stater.
Men så kom 2014. Da begikk den ikke-statlige aktøren Den islamske stat (IS) noe som ble ansett som folkemord mot den religiøse minoriteten jezidiene i grensetraktene mellom Irak og Syria. IS hadde en erklært politikk om å utrydde jezidiene i sitt «khalifat», og lente seg på Koran-vers samt enkelte utsagn som føres tilbake til Profeten Muhammad om jezidiene. I tillegg holder jezidiene til rundt Sinjar-fjellet, som hadde stor militær strategisk betydning for IS i 2014 da de ekspanderte. Dermed hadde IS en erklært politikk om å utrydde jezidiene, samtidig som operasjonene hadde en militær begrunnelse. En rekke stater erklærte at IS begikk folkemord, og domstoler i flere land har dømt IS-medlemmer for medvirkning til folkemord.
Året etter, i 2015, kom ICJ med en dom i en sak om folkemordet på Balkan på 1990-tallet. Domstolen uttalte da at det kan være mulig å konstatere intensjon om folkemord selv om det ikke foreligger en politisk plan om utryddelse. ICJ formulerte dette som et krav om folkemord som «eneste plausible hensikt». Dersom en stat fører militære operasjoner på en måte som gjør at folkemordintensjon er den eneste plausible hensikt man kan utlede av operasjonene, vil folkemordhensikt kunne utledes. Her gikk ICJ bort fra et klart krav om erklært politikk. Fortsatt ble terskelen satt svært høyt. I praksis vil det være utelukket å utlede folkemordhensikt dersom det foreligger en annen parallell begrunnelse for de militære operasjonene, for eksempel en militær begrunnelse.
I 2019 ble Myanmar klaget inn for ICJ med påstand om at det myanmarske militæret begikk folkemord mot den muslimske minoriteten rohingyiaene i Myanmar. En gruppe vestlige statsparter til Folkemordkonvensjonen gav i 2023 uttrykk for at domstolens terskel er for høy, og at det må være mulig å slutte folkemordhensikt også selv om det anføres andre hensikter, for eksempel nasjonens sikkerhet (dobbel begrunnelse). Statene mener at det må foretas en balansert og konkret vurdering i hvert tilfelle.
I dette er spørsmålet er det derfor uenighet blant folkemordtraktatens statsparter, og domstolen vil måtte lande på hvor denne grensen skal trekkes i to saker som ligger på dens bord. Den første saken gjelder anklager om at myndighetene i Myanmar begår folkemord mot den muslimske minoriteten rohingyiane. Den andre saken på ICJs bord er klagene fra stadig flere stater om at Israels krigføring på Gaza utgjør folkemord i konvensjonens forstand.
Spørsmålet om folkemord på Gaza
I januar 2024 tok ICJ stilling til at klagen om at det Israel bedriver på Gaza er folkemord, kunne behandles av domstolen. Det er et prosessuelt spørsmål, og ikke en indikasjon på at det som foregår er folkemord, selv om det gjerne tolkes slik av publikum. Samtidig gav det domstolen mulighet til å instruere Israel om periodevis å rapportere om hva Israel gjør for å beskytte sivilbefolkningen. Disse rapportene vil deretter gå inn som materiale domstolen vurderer når den skal ta stilling til spørsmålet om folkemord. I april gav domstolen Israel utsettelse til 2026 med å svare på klagene fra Sør-Afrika. Domstolens behandling av slike saker kan være svært lange og gå over mange år.
Spørsmålet om Israels krigføring på Gaza kan klassifiseres som folkemord har i stor grad handlet om at så lenge hensikten med militæroperasjonen er å hindre Hamas i å angripe Israel på nytt og befri gislene, har det vært en begrunnelse som avskjærer folkemordhensikt etter den eksisterende tolkningen til ICJ fra 2015. Det er imidlertid usikkerhet om og i så fall hvor langt ICJ vil justere dette kravet. Det vil trolig først tas stilling til i saken om folkemord i Myanmar. Mens mange stater mener at det kreves for mye for å konstatere folkemord etter konvensjonen, har andre stater et annet syn. Mange aktører forsøker nå å påvirke rettstilstanden slik at ICJ skal legge en lavere terskel til grunn.
Palestinerne har omtalt den brutale krigføringen som Israel har ført på Gaza i kjølvannet av 7. oktober- angrepet som folkemord siden tidlig i krigen etter 7. oktober.
Francesca Albanese, en uavhengig flyktningrettsjurist som er oppnevnt av FNs menneskerettighetsråd til å «rapportere til FN om menneskerettighetssituasjonen til palestinerene i de okkuperte palestinske områdene siden 1967» la frem sin rapport «The anatomy of a genocide» i 25. mars 2024. Hennes konklusjon var at «den overveldende karakteren og omfanget av Israels militære angrep på Gaza og de ødeleggende livsbetingelsene Israel har skapt, avslører en intensjon om å fysisk å ødelegge palestinere som gruppe». Rapporten skapte store bølger og motreaksjoner, men gav tung moralsk støtte til palestinernes forståelse av de lidelsene Israel har påført dem på Gaza siden oktober 2023. Albanese fulgte opp i oktober 2024 med rapporten «Folkemord som kolonial utslettelse».
I desember 2024 kom menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch ut med rapporten Extermination and Acts of Genocide, som handlet om at Israels begrensning av vann til den palestinske befolkningen på Gaza utgjorde folkemord i folkerettslig forstand. Samme måned kom Amnesty International med rapporten «You feel like you are subhuman – Israel’s genocide against Palestinians in Gaza«. Begge rapportene legger til grunn at terskelen for folkemord kan finne sted basert på dobbel begrunnelse.
Det blir opp til ICJ å ta stilling til om slik dobbel begrunnelse skal legges til grunn for Israels militære operasjoner på Gaza gjennom 2024.
Den 18. mai lanserte den israelske regjeringen operasjon Gideons vogner på Gaza. Her er det en annen hensikt med militæroperasjonen enn det som var tilfellet i forlengelsen av 7. oktober angrepet. Formålet med Gideons vogner er å re-okkupere Gaza og å rekolonialisere det palestinske området. Det er et uttrykkelig ulovlig formål, også i henhold til ICJs egen rådgivende uttalelse fra 2024 om situasjonen på de okkuperte palestinske områdene. Spørsmålet for domstolen vil derfor nå være om det finnes en dobbel begrunnelse overhode.
Israel har med operasjonene etter 18. mai trolig beveget seg i retning av å bedrive folkemord etter den eksisterende høye terskelen for ICJ, altså folkemord som den eneste plausible hensikt med operasjonene som føres på Gaza. Selv om virkemidlene kan fremstå som de samme, er politikken en annen.
Forfattere: Cecilie Hellestveit og Gro Nystuen
En grundig innføring i hva folkeretten sier om grensene for staters handlinger i krig.
