Det politiske Europa svinger mot høyre – er det mer politisk kraft igjen hos den europeiske venstresiden?
Kun fire av EUs 27 statsministre er fra venstresiden, mens seks statsministre kommer fra det vi kan definere som yre høyre eller nasjonal-konservative. Er det en broket forsamling av konservative og liberale man nå skal samle seg om?
Av: Tarjei Skirbekk, idéhistoriker og forfatter av bl.a. boka «Politisk Oppbrudd?»
De fire statsministrene fra venstresiden sitter i Danmark, Litauen, Malta og Spania – hvor statsminister Sanchez henger i en tynn tråd. Teller vi opp land hvor venstresiden er en del av en regjering eller en del av det parlamentariske flertall til regjeringen, kommer vi til ytterligere seks land (Belgia, Latvia, Polen, Slovenia, Kypros og Østerrike).
Ytre-høyre fester et grep
Ser vi på hvilke EU-land hvor statsministeren kan defineres som høyre-populister, nasjonal-konservativ eller ytre-høyre, kommer vi altså til seks (Italia, Belgia, Bulgaria (høyre-populist), Tsjekkia, Ungarn og Slovakia (SMER kaller seg sosialdemokratisk, men er ikke det sett med tradisjonelle vestlige øyne). Teller vi her opp land hvor disse høyre-kreftene er en del av regjeringen eller en del av det parlamentarisk flertall til regjeringen får vi fem land (Sverige, Finland, Litauen, Nederland og Kroatia).
Det betyr at per i dag utgjør ytre-høyre en sterkere politisk kraft i de 27 EU-landene enn sosialdemokrater eller venstresiden. I flere land i det tidligere Øst-Europa (11 av dem medlem av EU), er venstresiden nesten utradert – i enkelte land faktisk ikke representert i parlamentet overhodet (som for eksempel i Tsjekkia).
Samles hos de konservative?
Det er nå gjennomgående tradisjonelle konservative eller liberale statsministre som prøver å balansere et stadig mer fragmentert, omskiftelig og krevende politisk landskap. Denne litt bookede politiske forsamlingen har regjeringssjefen i hele 15 land (Finland, Sverige, Estland, Latvia, Polen, Romania (snart), Hellas, Kypros, Portugal, Irland, Luxembourg, Østerrike, Kroatia, Tyskland og Polen).
I Nederland er det nå et forretningsministerium etter at den ytre-høyre dominerte regjeringen falt etter mindre enn et år med makten. Statsministeren i landet, teknokraten Dick Schoof (som for øvrig var medlem av Arbeiderpartiet i et par tiår før han meldte seg ut i 2021) blir sittende til nyvalg er gjennomført 29.oktober i år. Vi kan forvente at de bruker 6-8 måneder på å danne ny regjering etter det. Det eneste landet i EU som ledes av grønn/liberal statsminister, er Slovenia.
Ok, hva kan vi lese politisk ut fra dette?
Slukkes de sosialdemokratiske lys?
Vel, før vi trekker noen slutninger, la oss legge til at sosialdemokrater gjennomgående gjør det svært dårlig i Europa. Det tyske sosialdemokratiske partiet, SPD, som i 1998 fikk 43,8%, i 2002 41,9% og i 2005 nådde 38,4%, fikk ved parlamentsvalget i februar i år 16,4%. Dette er det dårligste resultater for partiet siden 1887 (!).
Lysene blant sosialdemokratiske partier har de siste årene vært sosialistpartiet i Portugal som for bare 3 ½ år siden fikk 41,4% oppslutning ved valg. Ved valget i mai i år fikk de 22,8%. Nesten en halvering og de er nå tredje største parti. Det andre lyset, har vært Pedro Sanchez og hans sosialistparti i Spania (PSOE). Han er nå midt i korrupsjonsskandaler og et økende internt press for å gå av og lyse ut nyvalg.
Så er det selvsagt noen andre lys på den sosialdemokratiske europeiske himmel, men de er ikke innenfor EU. Sosialdemokrater har statsminister i Storbritannia, Island og i Norge. Vi kan legge til at svenske sosialdemokrater gjør det bra på målinger, men at det er et åpent spørsmål om de klarer å skaffe et parlamentarisk flertall etter valget neste høst.
Hva er grepene for sosialdemokratiet – og vil man ta dem?
Tilbake til spørsmålet, hva kan vi lese politisk ut av rene fakta om oppslutning? Vel, venstresiden og sosialdemokrater i Europa har åpenbart ikke truffet med sin virkelighetsforståelse, sine politiske analyser eller sine politiske løsninger. I demokratier har som kjent velgerne alltid rett.
Hva er så svarene på disse utfordringene for de sosialdemokratiske partiene? Er det å rope høyere, være mer moralske eller tegne finere bannere til demonstrasjonstog? Trolig ikke. Er svaret å justere sitt eget virkelighetsbilde og politikken deretter? Ja, trolig – hvis målet er å få høyere oppslutning og igjen være statsbærende partier.
Men det kan virke som mange sosialdemokrater i Europa ikke ønsker at deres partier skal være «styrende» partier med høy oppslutning, men heller være «renere» og mer «moralske» partier. Det er selvsagt en avveining og et valg, men det er et valg som kommer med et stort medansvar for at hele det politiske liv i Europa flyttes kraftig til høyre.
