av Trine-Lise Sundnes, leder av Internasjonalt Forum og medlem av utenrikskomiteen for Arbeiderpartiet
Ironien er til å ta og føle på: Mens Frp og Høyre vil la Oljefondet kjøpe seg opp i selskap som produserer kjernevåpen – ja, i selskaper som produserer atomvåpen – mener de altså norsk økonomi trygges ved å investere i det som kan ødelegge verden. Heldigvis har de ikke flertallet, la oss sørge for at det forblir slik.
Det er mye som skiller Arbeiderpartiet og høyresiden i forsvars- og utenrikspolitikken. En nærmere titt på partiprogrammene og deres alternative budsjett for 2025 og synliggjør hva vi har i vente om de får styre sammen.
Frp vil svekke Norges stemme og strupe solidariteten
Det er nesten imponerende hvor mye Frp klarer å kutte i norsk utenrikspolitikk uten å blunke. I sitt alternative budsjett for 2025 foreslår partiet å fjerne hele støtten til rekruttering av nordmenn til internasjonale organisasjoner, som FN og utviklingsbankene. Dette er ikke bare et effektivt grep for å gjøre Norge enda mer usynlig internasjonalt – det sørger også for at unge, dyktige nordmenn ikke får muligheten til å bygge erfaring og kompetanse i verdens viktigste institusjoner. Hvorfor satse på fremtidens ledere, når man kan spare noen millioner her og nå?
Men Frp stopper ikke der. De vil også kutte 150 millioner kroner til FN og globale utfordringer. Dette tilsvarer en 63 prosent reduksjon av støtten til FNs arbeid for konfliktforebygging, fredsdiplomati og reformer. For et lite land som Norge, som er avhengig av internasjonalt samarbeid for egen sikkerhet og velferd, er dette omtrent som å sage av grenen vi sitter på – bare fordi det er billigere å kjøpe ved enn å plante trær.
Solidaritet med verdens flyktninger og fattige? Nei, det er visst bare for de naive. Frp vil redusere støtten til bærekraftige løsninger for vertssamfunn med 290 millioner kroner, og kutte all langsiktig bistand til både Midtøsten og Afrika. Konsekvensene er dramatiske: mindre utdanning, færre jobber, dårligere matsikkerhet og økt migrasjonspress mot Europa. At dette i tillegg svekker Norges stemme og innflytelse internasjonalt, og gjør oss til en mindre relevant aktør i arbeidet for fred og stabilitet, ser ikke ut til å bekymre Frp.
Og for å toppe det hele: 700 millioner kroner skal kuttes fra bistand til fornybar energi, i en tid hvor klimakrisen krever mer – ikke mindre – internasjonalt samarbeid og investeringer. Det er som om Frp tror at hvis vi bare lukker øynene hardt nok, så forsvinner både klimautfordringene og behovet for solidaritet med verdens fattigste.
Når det gjelder Midtøsten, har Frp funnet en ny måte å signalisere sin manglende forståelse for internasjonal rett og fredsarbeid: Den norske ambassaden i Israel skal flyttes til Jerusalem, til tross for at dette er i strid med FNs sikkerhetsrådsvedtak og bidrar til å undergrave arbeidet med fred i regionen. Her er det symbolpolitikk fremfor realpolitikk, og hensynet til internasjonal stabilitet ofres på alteret for å tekkes egne velgere.
På hjemmebane vil Frp reforhandle deler av EØS-avtalen og ta i bruk reservasjonsretten for å stoppe direktiver som angivelig svekker norske interesser. Dette er en politikk som risikerer å svekke Norges økonomiske og politiske posisjon i Europa, og som kan gi oss en plass i skammekroken sammen med de landene som helst vil ha fordelene av fellesskapet uten å ta ansvar.
Når det gjelder forsvar, vil Frp at store investeringer skal skje utenfor det ordinære forsvarsbudsjettet. Det er nesten som å føre opp et nytt hus uten å ta det med i regnskapet – en kreativ måte å late som om man har kontroll på økonomien, samtidig som man dytter regningen over på fremtidige generasjoner.
Kort oppsummert: Frps utenriks- og forsvarspolitikk er en studie i kortsiktighet, mangel på solidaritet og et snevert syn på Norges rolle i verden. Når internasjonalt samarbeid, solidaritet og ansvar byttes ut med symbolpolitikk, isolasjon og egeninteresse, blir Norge en mindre relevant og mindre respektert aktør – både i dag og i fremtiden.
Norge trenger trygg, forutsigbar styring – ikke en usikker stemme til å lede landet.
Når Frp og Høyre nå posisjonerer seg for regjeringssamarbeid etter høstens valg, er det fristende å spørre: Hva får vi egentlig når to partier med så ulike utenrikspolitiske instinkter skal styre sammen – og hvem får egentlig siste ord i enkeltsakene? I en tid hvor verden blir stadig mer utrygg og behovet for trygg, forutsigbar styring aldri har vært større, er svaret alt annet enn betryggende.
Frp har allerede lagt listen lavt med sitt alternative budsjett, hvor kutt i bistand, FN-støtte og internasjonalt engasjement nærmest er blitt et ideologisk prosjekt. Solidaritet og globalt ansvar viker for kortsiktig egeninteresse og symbolpolitikk, som når bistandsmidler skal brukes for å kjøpe asylsentre i «villige» tredjeland.
Høyre, på sin side, forsøker å fremstå som den ansvarlige storebroren i utenriks- og forsvarspolitikken. Selv om de ifølge meningsmålingene nå spiller annenfiolin på høyresiden. Til felles har de at de begge vil kutte i arbeidet med fred og forsoning. Mens Sylvi Listhaug avfeier fredsdiplomati som idealisme, uttaler Erna Solberg at hun vil trekke utenrikspolitikken hjemover og engasjere seg mindre i konfliktområder som Midtøsten.
Høyres alternative budsjett for 2025 viser at også de er villige til å kutte i både bistand, støtten til FN og langsiktig utviklingsarbeid i Midtøsten og Afrika.
Så hva får vi egentlig med Høyre og Frp i førersetet? En regjering hvor solidaritet og internasjonalt ansvar er til salgs for politiske symbolsaker, og hvor Norges rolle som en troverdig og konstruktiv aktør i verden settes på spill – akkurat når vi trenger det som mest.
