av Raena Aslam
Pakistan befinner seg ved et demokratisk veiskille. Landet – med sine over 240 millioner innbyggere, en strategisk beliggenhet, og en sentral rolle i Sør-Asias sikkerhetspolitikk – opplever nå en alvorlig forvitring av rettsstat, ytringsfrihet og sivilt styresett. I en tid der folkelig støtte til demokrati i Pakistan aldri har vært sterkere, velger makthaverne å slå ned på motstemmer med økende brutalitet. Stillhet fra det internasjonale samfunnet i møte med denne utviklingen er ikke nøytralitet – det er stilltiende aksept.
Norge har lenge hatt et omdømme som en tydelig stemme for menneskerettigheter og demokrati i internasjonale fora. Den norske anerkjennelsen av Palestina og kritikken av autoritære tendenser i flere verdensdeler viser at vi har både mulighet og mot til å stå opp for prinsipper – også når det ikke er geopolitisk bekvemt. Pakistan bør ikke være et unntak. Det er tre hovedgrunner til at Norge og det internasjonale samfunnet må rette oppmerksomheten mot Pakistan nå:
Demokratisk kollaps
Etter valget i februar 2024 – der opposisjonen ble hindret i å delta fritt og der det største partiet ble fratatt retten til å stille med partisymbol – er det ikke lenger tvil om at demokratiet i Pakistan er alvorlig truet. Det som i utgangspunktet skulle være et valg, ble i realiteten et administrativt orkestrert kupp. Bruken av militære domstoler mot sivile og vilkårlige arrestasjoner av politiske ledere bryter både nasjonal lovgivning og internasjonale menneskerettighetsforpliktelser.
Menneskerettighetsbrudd og svekkelse av ytringsfrihet
Fredelige demonstrasjoner møtes med vold, journalister forsvinner eller utsettes for trusler, og aktivister lever i konstant frykt. Selv etter vedtakelsen av lovgivning som skal beskytte pressefriheten, rapporterer FN og menneskerettighetsorganisasjoner om systematisk sensur og blokkering av informasjon. Amnesty International og flere uavhengige kilder har dokumentert brudd på folkeretten, særlig ved bruk av militærmakt mot sivile.
Korrupsjon og økonomisk ansvar
Et sterkt demokrati krever økonomisk ansvarlighet. I Pakistan undermineres tilliten til staten ytterligere av utstrakt korrupsjon. Mange tidligere toppledere har flyktet til utlandet med urettmessige formuer, skjult i eiendom og bankkontoer i skatteparadiser. Det er et paradoks at disse ressursene ofte forvaltes i eller via europeiske jurisdiksjoner – inkludert finanssentra hvor norske fond og selskaper er involvert. Dersom vi skal kreve etisk ansvar av norske selskaper i utlandet, må vi også være villige til å adressere hvordan vår egen økonomiske praksis – gjennom investeringer og systemer – muliggjør korrupsjon og demokratisk erosjon i andre deler av verden.
Veien videre
Pakistan er på ingen måte dømt til autoritært forfall. Tvert imot finnes det sterke demokratiske krefter i landet: ungdom, kvinner, journalister og sivilsamfunn som kjemper for å bevare og styrke demokratiet. Disse trenger internasjonal støtte – ikke bare i form av ord, men i form av klare politiske signaler og konkrete tiltak. Norsk utenrikspolitikk bør bygge på prinsippet om at demokrati ikke er valgfritt – det er fundamentalt. Når demokratiske rettigheter undergraves i et land som Pakistan, og det skjer i stillhet, da er det vår oppgave å bryte stillheten. For hvis vi virkelig mener alvor med vårt engasjement for demokrati, kan vi ikke stå tause når det gjelder som mest.
