Av: Sverre Myrli, stortingsrepresentant (Ap) og styreleder i Den norsk-tyske Willy Brandt-stiftelsen
Til slutt fikk Tyskland ny regjering, selv om det tok lang tid og skjærene i sjøen var mange, og for egen del kan jeg nå si at jeg kjenner den nye tyske utenriksministeren – og det selv om han kommer fra det kristeligdemokratiske partiet (CDU).
Det ble tidlig avklart at det måtte bli regjering bestående av CDU og deres søsterparti i Bayern, CSU, sammen med det sosialdemokratiske partiet (SPD). SPD gjorde et elendig valg med fattige 16,4 prosent, en nedgang på 9,3 prosent fra valget i 2021. Nest største parti ble det høyreekstreme Alterntive für Deutschland (AfD) med hele 20,8 prosent, men siden CDU/CSU tidlig gjorde det klart – heldigvis – at det ikke kom på tale med regjeringssamarbeid med AfD, var det eneste alternativet et samarbeid mellom CDU/CSU og SPD.
Bilde: En av Tysklands mange middelalderbyer – Wernigerode i Sachsen-Anhalt
For oss norske arbeiderpartifolk er det vanskelig å fatte at partiet ditt skal starte regjeringsforhandlinger etter at partiet har gått på tidenes valgsmell. Det blir som om Arbeiderpartiet etter valgnederlaget i 2001 skulle gått i regjering med Høyre – det hadde vært ganske spesielt
I Tyskland er det nemlig ikke aktuelt med mindretallsregjeringer, og dette, kombinert med at sperregrensa er såvidt høy som fem prosent, gjør at regjeringsalternativene begrenser seg. Og når en i tillegg er i den situasjonen at ingen vil samarbeide med Forbundsdagens nest største parti, AfD, kommer en opp i slike situasjoner.
Regjeringsforhandlinger
Selv om det tidlig ble avklart at det skulle bli regjeringsforhandlinger mellom CDU/CSU og SPD, ble veien fram mot skiping av den nye regjeringen lang. Det er ikke å legge skjul på at den politiske avstanden mellom disse partiene er stor. SPD har i sjelen sin at velferden skal bygges ut med sosiale reformer for befolkningen, mens CDU/CSU som et kristeligdemokratisk og konservativt høyreparti ønsker å holde skattene nede. Og dette skulle en da forene, samtidig som det var enighet partiene imellom om at det skal satses stort på forsvar i årene framover.
Så ble da også finansiering av de offentlige utgiftene den første og største bøygen for det nye flertallet – det var ikke penger nok i kassa. Påtroppende forbundskansler Friedrich Merz, som i valgkampen hadde kjørt hardt på at offentlige utgifter måtte begrenses, måtte snu 180 grader rundt i argumentasjonen sin. Og ikke nok med det, siden den tyske grunnloven hadde sterke begrensninger for låneopptak for finansieringa av utgifter over statsbudsjettet, måtte den tyske grunnloven endres.
Og det var ikke enkelt å få til, for verken AfD eller det venstresosialistiske partiet Die Linke ville være med på det, og CDU/CSU, SPD og De grønne (Grünen) hadde i den nye forbundsdagen ikke det nødvendige to-tredjedels flertall som trengs for å endre grunnloven. Løsningen ble å få den utgående Forbundsdagen til å vedta lovendringen, der disse tre partigrupperingene hadde nødvendig grunnlovsmessig flertall.
Endring av grunnloven
En slik framgangsmåte ble det politisk rabalder av, men det ble til slutt konkludert med at framgangsmåten, med å få den utgående Forbundsdagen til å endre grunnloven, forfatningsmessig holdt vann. Neste bøyg ble å få nødvendig to-tredjedels flertall i Forbundsrådet (Bundesrat), som er det andre kammeret i Tysklands føderale politiske struktur, og som består av representanter fra de 16 tyske delstatene. Til slutt ble grunnlovsendringen vedtatt med nødvendig flertall også der, etter det som må kunne kalles svært spennende og dramatiske uker i tysk politikk.
De grønne «solgte seg» selvsagt ikke billig for å støtte grunnlovsendringen, som i realiteten var helt avgjørende for regjeringsprosjektet. I tillegg til store utgifter til forsvar de kommende årene, hadde SPD fått gjennomslag for stor satsing på infrastruktur, og for å sikre flertall med De grønne ble det nå også sikret store beløp til klimainvesteringer.
Snublet på hoppkanten, men tok seg pent inn
6. mai var dagen da Friedrich Merz skulle stemmes inn som ny forbundskansler av Forbundsdagen. Den tyske formen for parlamentarisme krever nemlig at forbundskansleren i avstemning må ha flertall i Forbundsdagen for å danne regjering. Ingen hadde sett for seg at det skulle by på problemer, siden CDU/CSU og SPD har 328 representanter, og det trengs 316 stemmer (av totalt 630 representanter i Forbundsdagen).
Det gikk et gisp gjennom plenumssalen i Forbundsdagen da det bare var 310 representanter som hadde stemt for. Ikke mange sekundene etter var nettutgavene til Europas mediehus fylt med overskrifter med fete typer om krisen i tysk politikk. Senere på dagen ble det ny avstemning, og nå var det 325 stemmer for. Merz kunne puste lettet ut etter jordskjelvet tidligere på dagen, og den nye regjeringen kunne utpekes.
Bilde: Hohenzollern-slottet i Baden-Würtemberg
Regjeringen består av forbundskansleren og 17 ministre; CDU har åtte (med kansleren), SPD sju og CSU tre ministre. Ettersom Tyskland som hovedregel har koalisjonsregjeringer har også hovedregelen vært at det største partiet har forbundskansleren og det neste største partiet utenriksministeren. Slik er det ikke nå, og for første gang siden krigen har CDU utenriksministeren.
I Norge synes nok mange det er rart at SPD ikke har utenriksministeren, men dette er noe partiet selv ville. SPD ville ha finansministeren, en post som bekles av den ene av partiets to ledere, Lars Klingbeil, og han er også visekansler og nummer to i regjeringen. I stedet for utenriksministerposten ville SPD ha forsvarsministeren, så der fortsetter Boris Pistorius, som også var forsvarsminister de siste årene under Angela Merkel. At SPD valgte å ha forsvarsministeren sier noe om hvor viktig forsvarsspørsmål har blitt, men valget er høyst forståelig også av en annen grunn; Boris Pistorius er nemlig Tysklands mest populære politiker, og det hadde ikke vært noen garanti for at denne populariteten hadde fortsatt dersom han hadde byttet departement.
Utenriksministeren kjenner nordområdene
Den nye tyske utenriksministeren fra CDU heter Johann Wadephul, er jurist og kommer fra Schleswig-Holstein, nærmere bestemt fra Molfsee rett sør for Kiel. Før han ble valgt til Forbundsdagen i 2009 var han politisk aktiv i Schleswig-Holstein.
I Forbundsdagen har Wadephul de siste årene jobbet med utenriks- og forsvarsspørsmål, og han har også vært leder av Tysklands delegasjon til NATOs parlamentarikerforsamling. Som mangeårig medlem av parlamentarikerforsamlingen har jeg derfor samarbeidet mye med ham de siste årene. Tyskland har i alle fall fått en utenriksminister som kjenner godt til nordområdene og det nord-atlantiske samarbeidet, inkludert både Østersjøen og Arktis. Dessuten kjenner han godt til det unike tysk-norske samarbeidet om felles ubåtanskaffelser. Det er ingen ulempe.
For egen del kan jeg nå altså si at jeg kjenner den tyske utenriksministeren. Jeg er til og med på fornavn med ham. Men det blir nok likevel å si «Doktor Wadephul» og ikke «Johann» neste gang jeg måtte treffe ham – litt orden må det være.
LENKE:
The Guardian – Germany
