Trine Lise Sundnes, leder av Internasjonalt Forum, holdt denne talen ved graven til tidligere utenriksminister Knut Frydenlunds grav om morgenen 1. mai:
Vi er samlet for å minnes Knut Frydenlund – juristen, diplomaten og politikeren som gjennom flere tiår satte sitt dype preg på norsk utenrikspolitikk. Frydenlund var ikke bare utenriksminister i noen av de mest krevende periodene i norsk etterkrigstid; han var også en visjonær tenker som forsto at Norges trygghet og velferd alltid ville være uløselig knyttet til en internasjonal orden basert på rett og regler.
Frydenlund videreførte Arbeiderpartiets utenrikspolitiske linje etter NATO-inntredenen, men han var også en reformator. Han tok tidlig til orde for dialog, blant annet med PLO.
På landsmøtet våren 1981 ble det besluttet å utdype kontakten med PLO og da Knut Frydenlund kom tilbake som utenriksminister i 1986, gikk han inn for en mer PLO-vennlig politikk. Dette markerte et vendepunkt i den norske offisielle linjen. Det går en linje fra dette vendepunktet, til dagens anerkjennelse av Palestina.
Han var en brobygger, men også en prinsippfast forsvarer av Norges rettigheter, noe som kom tydelig til uttrykk i forhandlingene med Sovjetunionen om delelinjen i Barentshavet.
I dag ser vi en verden preget av økt stormaktsrivalisering, krig i Europa og et internasjonalt system under press. Respekten for folkeretten utfordres åpent, og autoritære regimer vinner terreng. Frydenlunds budskap er mer aktuelt enn noen gang: Det er bare gjennom en regelstyrt verdensorden at små og store land kan leve i trygghet og forutsigbarhet.
Det er lett å tenke, at det først og fremst er små land som Norge som har nytte av at internasjonale regler etterleves. Men Frydenlund ville minnet oss om at også stormaktene – USA, Kina, Russland – har alt å tjene på et system der spillereglene er kjent, forutsigbare og rettferdige for alle.
Alternativet er en verden der makt går foran rett, og hvor ingen, heller ikke de største, kan føle seg trygge i lengden.
Hva ville Frydenlund ment om dagens situasjon?
Jeg tror Knut Frydenlund ville vært dypt bekymret over dagens geopolitikk, men jeg er også sikker på at han ikke ville resignert. Han ville insistert på dialog, respekt for internasjonale avtaler, og på at selv de vanskeligste konflikter må søkes løst gjennom forhandlinger, ikke maktbruk.
Han ville minnet oss om at Norges sikkerhet ikke kan bygges på isolasjon eller allianser alene, men på et sterkt internasjonalt samarbeid hvor alle, store som små, forplikter seg til felles spilleregler.
Og jeg tror han hadde nikket anerkjennende til EUs samlende kraft mellom øst og vest i Europa.
«En bedre organisert verden.»
Sitatet, brukes ofte i sammenheng med nedrustning og internasjonal sikkerhet. Troen på at globale utfordringer – enten det gjelder atomvåpen, regionale konflikter eller stormaktsrivalisering – må møtes gjennom styrket internasjonalt samarbeid og institusjonsbygging.
I dag, hvor verden preges av økt uro, resonerer Frydenlunds budskap sterkt. Hans vektlegging av at løsningen på sikkerhetspolitiske utfordringer ligger i internasjonalt samarbeid, forhandlinger og diplomati – fremfor isolasjon og opprustning – er like aktuell nå som da han først formulerte det.
«En bedre organisert verden» brukes som et ideal for hvordan Norge og andre land bør møte en mer uforutsigbar og konfliktfylt verdensorden. Frydenlund understreket at en bedre organisert verden ikke automatisk betyr en tryggere, eller mer rettferdig verden, men at det er et grunnvilkår, for å oppnå nettopp det.
Hadde bare dagens verdensledere vært litt mer som Knut Frydenlund. Da hadde de vært selvoppofrende på vegne av verden og menneskeheten, heller enn mest opptatt av seg og sitt, da ville verden blitt et bedre sted.
Avslutning
Knut Frydenlund ble kalt «det gode mennesket fra Drammen». Han etterlot seg ikke bare et politisk ettermæle, men også en påminnelse om at vår framtid, vår fred og vår frihet avhenger av at vi aldri gir slipp på troen på en rettsbasert verdensorden.
Han døde på post som utenriksminister, så alt for ung, bare 59 år gammel. Han virket, og forlot oss i en tid hvor verden var i forandring. Hvor Gorbatsjov hadde blitt valgt i Sovjetunionen, hvor Reagan i USA viste betydningen av en utstrakt hånd, som førte til nedrustning, og som var starten på slutten for den kalde krigen, og som noen år etter ledet til Berlinmurens fall.
Dette er også eksempler på hvor viktige enkeltpersoner er for å få verden til å gå i riktig eller gal retning.
Vi kunne trengt flere Knut Frydenlund’er i verden i dag. De som kjemper for fred og frihet, fremfor rivalisering og kamp om andres landområder.
La oss hedre hans minne ved å føre denne arven videre – i respekt for både små og store lands rett til trygghet og verdighet.
Takk.
