av Vegard Bye
Dette er en sterkt forkortet utgave av en artikkel skrevet av Vegard Bye i Samtiden nr. 2, 2025. Redaksjonen har fått forfatteren tillatelse til publikasjon. Lenke til originalartikkelen finner du her.
President Trump blir ofte oppfattet som isolasjonist i utenrikspolitikken. Hans verdensanskuelse viser tydelige tegn til å anerkjenne konkurrerende globale interessesfærer. I en interessant artikkel i Foreign Affairs hevdes det at Trump ligner ganske mye på Xi i betydningen at han er «uinteressert i amerikanisering som en utenrikspolitisk agenda», tilsvarende slik Kina ikke er interessert i å eksportere den kinesiske samfunnsmodellen.
Trump oppfattes som tydelig isolasjonistisk i forhold til Europa, men isolasjonismen gjelder ikke i forholdet til den vestlige hemisfæren, altså «The Americas», der hans hegemonitenkning heller forsterkes. Her anser han Monroedoktrinen fra 1823 (som han tørket støv av i en tale i FN i 2018) som en legitim oppskrift for USAs rolle. Monroes doktrine var mest en advarsel mot makter utenfra regionen om å holde seg unna. I 1823 gjaldt et Europa, i dag gjelder det Russland og Kina.
Trumps krigskabinett
Utenriksministeren, Marco Rubio, er født ti år etter Grisebuktinvasjonen i 1961 som var et feilslått amerikansk forsøk på å styrte Fidel Castro. Iblant snakker han likevel nesten som om han var med på operasjonen. Hans store politiske forbilder har vært medlemmene av invasjonsstyrken. Rubios politiske karriere er nærmest bygd opp rundt hans utallige hyllester til disse leiesoldatene som uselviske frihetskjempere mot tyranni. Han er en typisk representant for selvutslettende republikanske politikere som har innsett at deres eneste mulighet for politisk karriere består i underkastelse under Trump. Som utenriksminister står han i spissen for et team av cubanskættede Floridapolitikere som ikke har noe større ønske enn å bli kvitt både siste rest av Castroveldet på Cuba og alle andre latin-amerikanske venstreregimer – om de er demokratisk valgt eller ei.
Aldri har USAs utenrikspolitiske ledelse vært besatt av så mange med spesiell interesse for Latin-Amerika, med et felles ønske om å gjenerobre USAs hegemoni i regionen. I så måte kan de nok også regne med støtte fra den norsk-ættede forsvarsministeren Pete Hegseth og sikkerhetsrådgiver Mike Waltz (en annen Florida-politiker).
Rubios udiplomatiske omtaler av ledere i regionen etterlater liten tvil om hvor sympatier og antipatier ligger. Han har hyllet Brasils Bolsonaro uten innvendinger mot dennes forsøk på statskupp mot Lulas legale maktovertakelse i 2023. Han anklaget Lula – helt feilaktig – for å hvitvaske Maduro i Venezuela og for å favorisere Kina på bekostning av USA. Han betrakter Argentinas ytre høyre-president Javier Milei som sin fremste allierte i regionen. Dette er Rubios startkapital overfor Latin-Amerika.
I det følgende skal vi gå gjennom noen av hovedsakene på Trumps Latin-Amerika agenda og hvordan den kan komme til å utvikle seg.
Masseutvisning av immigranter
Under presidentkampanjen var et av Trumps viktigste løfter å utvise 11 millioner angivelig illegale (udokumenterte) immigranter. To tredjedeler av disse er latin-amerikanere, 4 millioner fra Mexico. Dette ble lite mer enn symbolpolitikk i hans første periode. President Biden utviste faktisk betydelig flere udokumenterte immigranter i sin periode (4,4 millioner) enn hva Trump hadde maktet.
De som utvises etter å ha satset liv og alt de eier på å flykte fra vold, klimakatastrofer og fattigdom og klart å komme inn i USA, går som regel en enda mer katastrofal tilværelse i møte ved retur til sine hjemland. Det rammer også familiene deres, som i 2023 mottok 157 milliarder USD i kontant familieoverføring, omtrent like mye som verdien av alle utenlandsinvesteringer og 5 % av Latin-Amerikas samlede BNP – i enkelte mellom-amerikanske land så mye som 20 %. Den negative virkningen på USAs økonomi kan også bli enorm. Udokumenterte innvandrere utgjør i USA 25 % av arbeiderne i landbruket, 17 % i bygningsindustrien og 12 % innenfor matservering.
Naboen Mexico
«Stakkars Mexico: så langt fra Gud og så nær USA.»
(Porfirio Diaz, Mexicos diktatoriske landsfader, president 1876-1880 og 1884-1911)
Mexico sender oss «kriminelle, narkotikasmuglere og voldtekstmenn, pluss noen bra folk antar jeg». Vi skal bygge «en stor, vakker mur» mot grensa «Og Mexico skal betale for den»
(Donald Trump under valgkampen 2015)
Aldri har de nærmere 130 millioner meksikanerne med større rett kunnet klage over sin skjebne med å sitere Porfirio Diaz. Et hovedanliggende på Trumps Latin-Amerika agenda er narkotikatrafikken, tidligere kokain men nå den langt viktigere fentanyl-importen. Årlige overdosedødsfall i USA har ligget på over 100.000. Mesteparten av narkoen kommer riktignok fra Mexico, men det er amerikanere som frakter den overveldende andelen inn i landet. Den andre siden av denne trafikken er at våpnene som brukes i narkokartellenes krig i Mexico – som de siste 20 åra har kostet en halv million menneskeliv – i all hovedsak smugles fra USA.
Narkotikatrafikken og innvandring over den meksikanske grensen var i utgangspunktet hovedargumentet for Trumps innføring av toll overfor Mexico. Claudia Sheinbaum – Mexicos president siden valget i fjor høst – har imidlertid vist diplomatisk kløkt og tatt kraftige steg for å komme Trump i møte på disse områdene. Den nye politikken har begynt å vise resultater, også i form av mye hyggeligere omtaler fra Det hvite hus.
Det er nok mer komplisert for begge land å bli enige om et annet mål på Trumps agenda: å stanse Kina fra å komme mer fordelaktig inn på det amerikanske markedet med å etablere fabrikker i Mexico og benytte seg av lave tollsatser mellom de to amerikanske landene. Særlig gjelder dette bilindustrien. (I de senere år har Mexico produsert 3 – 4 millioner biler.) Mexico følger USAs eksempel med å forhøye tollen på kinesiske importvarer, men spørsmålet er ikke løst.
Spørsmålet er hvem som egentlig er mest avhengig av hvem i disse innfløkte handelsrelasjonene, med verdikjeder på kryss og tvers der Mexico har et stort handelsoverskudd med USA. Svaret er at alle vil tape, at Mexico vil kunne få en alvorlig økonomisk knekk, men at også amerikansk industri og vanlige forbrukere vil få store problemer. Mexico leter aktivt etter å spre sin handel, spesielt mot Sør-Amerika og Europa.
Globalpolitiske betraktninger på Latin-Amerika
Om isolasjonisme blir et dominerende trekk ved USAs utenrikspolitikk i resten av verden, der Russland og kanskje Kina blir tillatt å dominere i sine respektive innflytelsessfærer og der Afrika overlates til seg selv, blir det desto viktigere for USA å kontrollere Latin-Amerika.
Om Rubios flokk av hauker skal få utfolde seg og bruke militær makt noe sted, måtte det være i sin egen hemisfære der Cuba framstår som den mest lavthengende frukten. Den gamle anti-imperialistiske ledestjernen nærmer seg tilstanden av en forfeilet stat som eksilcubanske Miami Boys bærer på en våt drøm om endelig å få has på.
Et annet land der USA kan skape trøbbel er Colombia, mens Brasil kan bli den aller størst testen. Når Lula bruker sin ledende posisjon i BRICS til å fremme en alternativ global orden, ser Trump bare rødt. Han kan sikkert finne på å gi Rubio & Co fullmakt til å bruke alle skitne triks til fordel for den høyre-ekstreme ekspresidenten Bolsonaro støttet av Elon Musks trollgrep over sosiale medier. En nærliggende innfallsvinkel er å bidra til å styrke de kristenfundamentalistiske miljøene som er en avgjørende sosial basis mot Lula og hans Arbeiderparti. Evangelistene utgjør nå 30 % mot katolikkenes 50 % av befolkningen.
I dag har Latin-Amerika et klart venstrehegemoni med Brasil, Chile, Uruguay, Colombia, Mexico i spissen. Særlig i Brasil og Colombia utfordres disse regjeringene av høyre-ekstremistiske pro-Trump bevegelser som kan vinne valg og i løpet av halvannet år dreie regionen langt til høyre. Men om Trump omsetter sin hardhendte, ny-imperialistiske politikk i handling og gjør slutt på «drømmen om Amerika», kan det utløse en ny anti-imperialisme som i valg skaffer venstrekandidater nok støtte til å beholde makta.
LENKER
Den originale artikkelen i Samtiden
The International Institute for International Studies: Trump´s Latin America Agenda
The Conversation: The US History of Meddling in Latin America
