av Torbjørn Færøvik, forfatter og historiker
Donald Trump innledet sin første termin som president med å invitere Kinas Xi Jinping til Det hvite hus. Møtet i april 2017 ble ganske krevende, men endte med løfter om å fortsette samtalene. Etterpå reiste de sammen til Trumps landsted i Florida, hvor atmosfæren var mer uformell og vinden fra Det karibiske hav rusket i palmene.
Trumps syn på Kina
Da som nå hadde Trump mye han ville ta opp med Xi. Han var fiksert på USAs store handelsunderskudd med Kina og ville ha mer balanse i regnskapet. Han hevdet også at Kina hadde stjålet ”millioner” av amerikanske arbeidsplasser, og at det var på tide å bringe dem hjem. Igjen skulle USA bli en stor industrinasjon, og kull var den beste av alle energikilder. Ja, også olje, da. ”Drill, baby. Drill, drill, drill.”
Dagens Trump står for de samme ideene. Det eneste som er nytt, er at han er villig til å gå enda lenger i sin kamp for å virkeliggjøre dem. Resultatet ser vi i disse dager: USA ryker uklar med land etter land, og dialogen med Kina har kjørt seg helt fast. For to måneder siden varslet Trump at Xi om ikke lenge ville komme til USA på offisielt besøk. Nå kan han glemme det, og Trump har bare seg selv å takke.
Fra vondt til verre?
I stedet er det stor fare for at forholdet mellom de to supermaktene vil gå fra vondt til verre. Xi Jinping er ikke den typen som lar seg pille på nesen. Selvhøytidelig som han er, har han sin egen opphøyde status å ta vare på. Innad som utad ønsker han å fremstå som minst like sterk som sin motpart, særlig når motparten er en så middelmådig person som Donald Trump. Dessuten er dagens Kina – til tross for sine små og store problemer – sterkere enn noensinne.
Forholdet mellom USA og Kina har aldri vært lett. De første kineserne som krysset havet og slo seg ned i USA på 1800-tallet, ble dårlig behandlet og satt til de tyngste jobbene. Etter hvert som de ble flere, ble de nedsettende omtalt som ”den gule fare”. I dag teller de rundt sju millioner, og i Trumps tidsalder føler de seg mer utrygge enn på lenge. Ikke minst kinesiske studenter og forskere, som mistenkes for å spionere for regimet i Beijing. Noen av dem har allerede reist hjem, andre vurderer å gjøre det.
Kineserne har ikke bare rent mel i posen
Men Kina har også et ansvar for det tiltakende fiendskapet. Landet har i årevis drevet sitt eget urene spill overfor USA og andre. I ly av medlemskapet i Verdens handelsorganisasjon (WTO) har det tjent grovt på å eksportere sine billige varer til land på alle kontinenter, men det har vært lite villig til å kjøpe andres varer og tjenester. Samtidig er kinesiske aktører gang på gang blitt tatt for industrispionasje, tyveri av intellektuell eiendom og ondsinnede cyberangrep. Også Norge er blitt rammet. Spør bare store norske industribedrifter, Stortinget og flere av våre statsforvaltere.
Dette kan bli tøft
Det Trump gjorde da han ble president første gang i 2017, var å ta tak i problemer som lå i dagen og som hadde ballet på seg i flere år. Men medisinen var gal. I stedet for å nærme seg Kina på en anstendig måte, opptrådte han aggressivt og nedlatende. I sin andre termin er han enda mer uspiselig. ”Hvis dere ikke inngår en avtale med oss, vil jeg selv fastsette betingelsene”, sier han – ikke bare til Kina, men til en lang rekke land.
Hans lederstil kjennetegnes av et hastverk uten sidestykke. Som alle andre får Kina en frist på nitti dager til å summe seg. Budskapet er krystallklart og går ut på at det er USA som bestemmer her i verden. Det aksepterer ikke Xi. Rett nok er USAs økonomi nominelt sett fremdeles verdens største, men målt etter PPP (kjøpekraft) har Kinas økonomi vært størst siden 2016. Det hører også med at Kinas folketall er fire ganger større enn USAs. Derfor forlanger Xi og hans menn å bli behandlet med respekt.
De kommende månedene blir avgjørende for forholdet mellom Beijing og Washington.
Noe kan kanskje gjøres for å redde de istykkerrevne stumpene, men ikke mye. Sårene og skadene som Trump har forårsaket, er så store at de ikke lar seg lege i overskuelig framtid.
Mange spekulerer på hvem av partene som vil gi seg først. Jeg er enig med dem som heller til at Kina har størst evne til å stå oppreist i stormen. Mest fordi Xi Jinping i mindre grad enn Trump trenger å ta hensyn til sin hjemlige opinion. Kineserne har tålt tøffe tider før. Ved å spille på nasjonalistiske strenger vil Xi kunne overtale sine undersåtter til å stramme livremmen og ta det som måtte komme. Trump er ikke i samme situasjon. Selv om han fyller brystkassen med aldri så mye luft, vil han være sårbar for stemningene i opinionen. Misnøyen er allerede hørbar, og det kan bli enda mer støy.
”Vi kan i dobbel forstand få en het sommer”, skriver avisen Washington Post.
Kinas muskler
Kinas mektigste våpen i den forestående mannjevningen er landets nesten-monopol på sjeldne jordmetaller. Ingen moderne samfunn, heller ikke USA, klarer seg uten dem. Det internasjonale energibyrået (IEA) anslår at Kina står for vel 60 prosent av all produksjon av disse metallene og 92 prosent av foredlingen. Som Maos arvtaker Deng Xiaoping skal ha sagt under et besøk i Mongolia i 1992: ”Midt-Østen har olje, og Kina har sjeldne jordmetaller.”
Foredlede jordmetaller er uunnværlige bestanddeler i de små brikkene som blåser liv i datamaskinene våre. Men 4. april innførte regjeringen i Beijing restriksjoner på eksporten av sju sjeldne metaller. Et land som USA har per i dag liten egen produksjon og må importere rundt 70 prosent av sitt behov. Det gjør mer enn tre hundre millioner amerikanere sårbare for kinesiske represalier. Kina vil også kunne ramme amerikansk forsvarsindustri og andre høyteknologiske bastioner.
Straks Trump fikk høre om de kinesiske mottiltakene, beordret han en granskning av den risiko landet utsettes for. Eksperter tror at også USA har betydelige ressurser av sjeldne jordmetaller. Problemet er at lite er gjort for å identifisere dem, og at det vil ta mange år utvikle eventuelle gruver og få produksjonen i gang. I mellomtiden vil Kina kunne bruke sitt nesten-monopol til å strupe USA når det måtte passe.
De kinesiske lederne har også et annet våpen i sin seige rivalisering med USA. De er tålmodige og tenker på lang sikt. Det de ikke får til i dag, får de kanskje til i morgen.
Skremmende? Ja, visst. I hvert fall for de av oss som tror på demokratiet. Som Winston Churchill så viselig sa: ”Demokrati er den verste styreformen som finnes, bortsett fra alle de andre som er blitt prøvd opp gjennom tidene.”
LENKER:
Center for Strategic and International Studies: Handelskrigens betydning for Kinas energipolitikk
Atlantic Council: Start with Soybeans and Batteries
Council on Foreign Relations: Contentious Relationship
South China Morning Post: US-China Trade War (bak betalingsmur)
