av Erika Steinholt Mortensen, seniorrådgiver i Norges Røde Kors
De siste årene har teknologiutviklingen tatt et aldri så lite kvantesprang. Kunstig intelligens gir raskere data- og informasjonsbehandling, og raskere beslutninger. Den teknologiske utviklingen gjør det mulig å gjennomføre militæroperasjoner på lange avstander og uten risiko for egne soldater. Droner har frem til for få år siden vært fjernstyrte. I dag er de i stadig økende grad autonome. Utviklingen av slike selvstyrende våpensystemer gir militære operative fordeler. Samtidig risikerer vi at våpenkappløpet utfordrer spillereglene uten at vi skjønner det selv, og at dette skjer raskt siden opprustningen helst skulle skjedd i går. De siste 15 årene har mange kloke hoder tenkt kloke tanker om hvilke krav som bør stilles til autonome våpensystemer. Kunnskapen, erkjennelsene og løsningene ligger der, klare til bruk for å sikre en ansvarlig teknologisk opprustning. Hvorfor vente?
Et dagsaktuelt spørsmål
I en kronikk i Forsvarets Forum i fjor tok Anne Bergh og Raymond Johansen, generalsekretærene i henholdsvis Norges Røde Kors og Norsk Folkehjelp, til orde for at Norge må ta en ledende rolle for å få innført internasjonal regulering av autonome våpensystemer. I dag kan vi lese at det pågår et autonomikappløp i Ukraina-krigen, hvor ukrainsk territorium har blitt testområde for bruk av fjernstyrte og autonome systemer – det som kalles fremtidens krigføring. I Norge leder Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) sammen med det norske tek-selskapet Six Robotix an i industrialiseringen av dronesvermteknologi. Samtidig etterlyser FFI at norske myndigheter tenker helhetlig rundt autonome våpensystemer, herunder de rettslige sidene ved utvikling og bruk av slike våpen. Om ikke norske myndigheter kommer på banen, er det en risiko for at deltakerne i våpenkappløpet må lene seg på et gammelt, folkerettslig prinsipp: er det ikke uttrykkelig forbudt, så er det tillatt. Vil vi det?
Teknologisk opprustning i en ny tid
Den sikkerhetspolitiske situasjonen har tilspisset seg kraftig de siste månedene. Den offentlige diskursen er preget av budskap om at Norge må styrke forsvarsevnen. Samtidens buzzord er handlekraft, opprustning og satsing på teknologi, herunder droneteknologi.
Ifølge FFI befinner vi oss i et teknologisk kappløp innen droneteknologi. FFI er selv langt fremme hva gjelder utvikling av droneteknologi generelt og svermteknologispesielt. Svermer består av droner som flyr i formasjon og koordinerer aktivitetene seg imellom. I skrivende stund er ikke FFIs dronesverm autonom i den forstand at dronene kan velge og angripe mål på uten at det besluttes av et menneske at angrepet skal finne sted. Imidlertid er det – i alle fall i prinsippet – ikke utenkelig at utviklingen går i den retningen og at maskiner på et tidspunkt kan ta kritiske «beslutninger» om liv og død.
I skrivende stund utarbeides en dronestrategi ved Forsvarsdepartementet, etter anmodning fra Stortinget. I strategien skal departementet angi «hvordan forsvarssektoren og de ulike forsvarsgrenene kan ta i bruk droneteknologi. Strategien skal også omhandle hvordan sivilsamfunnet og Forsvarets avdelinger bedre kan beskyttes mot den samme teknologien.» Det er positivt med en strategi – forutsatt at den ikke bare fokuserer på operative behov, men også tar stilling til etiske argumenter og folkerettens regler om krigføring.
Krigens folkerett som rettslig rammeverk
Krigføringsreglene regulerer primært hvem som er lovlige mål og hvem som er beskyttet mot angrep. Reglene er i utgangspunktet teknologinøytrale. Det betyr at de generelle krigføringsreglene ikke forbyr bruk av bestemte våpen. For at et bestemt våpen skal anses som forbudt etter folkeretten, må det omfattes av spesialregulering, slik som for eksempel forbudet mot kjemiske og biologiske våpen eller anti-personell-miner.
Samtidig er ikke retten til å velge våpen i en væpnet konflikt ubegrenset. Etter de generelle krigføringsreglene tillates ikke våpen som er iboende vilkårlige («indiscriminate») i den forstand at de rammer enhver, som for eksempel gass og biologiske våpen. Vilkårlige angrep er også forbudt, uavhengig hvilket våpen som benyttes. Et angrep er vilkårlig dersom det leder til uforholdsmessig store sivile tap. Det vil også være vilkårlig dersom den som gjennomfører angrepet ikke kan eller vil skille mellom lovlige og ulovlige mål, og bare retter angrepet mot førstnevnte. Forut for og under angrep skal det tas forholdsregler for å minimere de sivile tapene.
Etterlevelse av krigføringsreglene forutsetter at den som iverksetter og gjennomfører et angrep kan si noe kvalitativt og kvantitativt om effekten angrepet vil ha. For å foreta en slik beregning, må man ha kunnskap om de faktiske forholdene: hvem, hva, hvordan og hvorfor skal man angripe? Forut for angrepet må man ha vurdert at personen man ønsker å angripe er et lovlig mål, at de sivile tapene vurderes forholdsmessige, herunder at man har tatt stilling til den militære fordelen man forventer å få av angrepet.
Dette er vurderinger som krever helhetlig tenkning og forståelse av faktum, samt en ansvarlig tolkning av reglene – altså må både forberedelsene – herunder målutvelgelse – og selve angrepet skje med tilstrekkelig, effektiv og meningsfull menneskelig kontroll.
Etikk, takk
Det som er lov, er ikke alltid lurt. Vi har eksempler på at lovlige angrep ikke har funnet sted fordi soldatens etiske ryggmargsrefleks har slått inn. Skoleeksempelet er det om det lille barnet som mistet sin rettslige beskyttelse, men som fikk leve videre fordi soldaten som tok beslutningen ikke kunne leve godt med et annet utfall. De etiske innvendingene spenner fra slike konkrete tilfeller, til større spørsmål om maskiner uten «menneskelig agens og moral» skal kunne ta beslutninger om liv og død. Maskinell krigføring gjør også noe med de klassiske krigerdydene, som i Norge reflekteres gjennom Forsvarets kjerneverdier. Hvor modig er man, hvis krigføring i praksis betyr å sitte trygt i egen base, lage programvare og trykke på knapper? Hvor mye respekt har en soldat for menneskeverdet til motparten og hvor mye ansvar tar man for krigføring som i realiteten er «death by dashboard»?
Behov for særregulering
I FN har diskusjonen om hvorvidt det er behov for internasjonal særregulering av selvstyrte våpen, og den nærmere utformingen av slik regulering, pågått i om lag 15 år. I skrivende stund er FNs målsetting at en arbeidsgruppe bestående av statlige eksperter (Group of Governmental Experts/GGE) skal levere en rapport til FNs generalsekretær i 2026. Det er positivt at arbeidet i FN går fremover – men det spørs om det teknologiske hurtigtoget ikke passerer før FN når sin deadline.
Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) er også engasjert i saken. ICRCs posisjon er to-sporet: det bør nedfelles et internasjonalt forbud mot selvstyrte våpensystemer som 1) er uforutsigbare med tanke på effekten av angrep, og 2) skal brukes mot mennesker. Andre selvstyrte våpensystemer bør underlegges begrensninger. ICRC jobber intensivt for å formidle hvorfor humanitære og etiske grunner gjør det imperativt å regulere selvstyrte våpensystemer, men de stanger mot argumentet om at regulering kan føre til operative ulemper.
Motargumenter til tross: arbeidet som gjøres i FN og ICRC nytter. Det synes å være bred enighet i FN om at en to-sporet tilnærming er fornuftig – blant andre har Norge ved Utenriksdepartementet uttalt støtte for en kombinasjon av forbud og begrensninger, uten at det substansielle innholdet nødvendigvis sammenfaller helt med ICRCs posisjon.
Mens vi venter på diplomatiet…
Norske myndigheters håndtering av våpenkappløpet og reguleringsspørsmålet er tilsynelatende noe paradoksalt: samtidig som UD jobber samvittighetsfullt i Genève med spørsmålet om hvordan selvstyrte våpen kan og bør reguleres, går den faktiske utviklingen på et stadig høyere gir i Norge. Norske myndigheter kan selvsagt ikke klandres for fraværet av internasjonale regler og det er ingen som mener at utviklingen bør settes på vent til diplomatiet har summet seg. Likevel kan regjeringen være litt mer offensive i egen jurisdiksjon, blant annet ved å svare på FFIs forespørsel om rettslige avklaringer. Disse avklaringene bør ikke avgrenses til selvstyrte systemer som sådan – også teknologien som ligger til grunn for slike systemer har rettslige sider ved seg som bare venter på å bli utforsket.
LENKER:
Bergh og Johansens innlegg i Forsvarets Forum
NATO Review: Autonomous military drones
Forfatteren ble invitert til å skrive et innlegg om temaet av redaksjonen og vi er takknemlige for positiv velvilje. Innlegget står for forfatterens regning og gir ikke uttrykk for tilknytning til Arbeiderpartiet.
