av Trine Lise Sundnes, medlem av utenrikskomiteen på Stortinget(A)
I lys av de siste ukers dramatiske utvikling på den internasjonale arena, er spørsmålet om Norges forhold til EU igjen aktualisert.
Oslo Arbeiderpartis nylige årsmøtevedtak om støtte til EU-medlemskap er en erkjennelse av at Norge må orientere seg på ny i Europapolitikken. Det er radikale endringer som skjer nå i og utenfor Europa. Det må Norge med en åpen økonomi og en grense til Russland forholde seg til. Noe som kan illustrere alvoret er Tysklands nylige vedtak om å gå bort fra av sine selvpålagte strenge låneregler, for å tillate økte forsvarsutgifter. Tyskland tar nå en tydeligere lederrolle i europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk. De ser at Europa må ta ansvaret for egen sikkerhet. Med de planlagte økningene i forsvarsbevilgninger, vil Tyskland bli landet med de tredje største forsvarsbevilgningene i verden, etter USA og Kina.
Vi har de siste ukene vært vitne til en fundamental endring i de globale sikkerhetspolitiske forutsetningene. USA, som lenge har vært Europas sikkerhetspolitiske garantist, trekker seg tilbake, og kontinentet står nå overfor store utfordringer med å håndtere sin egen sikkerhet. Samtidig har president Trump iscenesatt en gryende handelskrig som truer med å destabilisere den globale økonomien. Dette setter Norges 600.000 eksportrettede arbeidsplasser i fare og understreker behovet for et tettere europeisk samarbeid.
I denne konteksten vedtok Oslo Arbeiderparti på sitt årsmøte at «Norge i utgangspunktet er tjent med å være medlemmer av EU når tiden er inne for det». Vedtaket signaliserer en økende erkjennelse av at Norge må styrke sitt forhold til Europa.
Enkelte har stilt spørsmål om hva «når tiden er inne for det» egentlig betyr. Sånn som situasjonen har vært de siste par ukene, kan jo det være når som helst. Det som er åpenbart, er at tiden er overmoden for en grundig og opplyst debatt om Norges forhold til EU. Vi må vurdere alle aspekter – sikkerhetspolitiske, økonomiske og demokratiske – og ta en beslutning som sikrer Norges interesser i en usikker fremtid.
Til tross for den økende oppslutningen om EU-medlemskap i opinionen, har regjeringen så langt vært tilbakeholden med å ta initiativ til en ny Europa-debatt. Utenriksminister Espen Barth Eide har uttalt at regjeringen ønsker å beholde dagens tilknytningsform gjennom EØS-avtalen. Ikke så unaturlig, det ligger jo til grunn i regjeringsplattformen.
At Arbeiderparti-regjeringen har stått opp for EØS-avtalen og har styrket det Europapolitiske arbeidet er det ingen som kan tvile på. Senterpartiet valgte å tre ut av regjeringen da Arbeiderpartiet tok ansvar for våre forpliktelser. Det er ingen tvil om at EØS-avtalen er hjørnesteinen i Norges brede samarbeid med EU. Det handler om trygghet for norske arbeidsplasser og forbrukere i Norge. Det handler om Norges adgang til det indre markedet som består av 30 land og over 450 millioner innbyggere. Det handler om de over 400.000 norske arbeidsplassene er direkte understøttet av samarbeidet gjennom avtalen. Og det handler om de 600.000 eksportrettede arbeidsplassene som er avhengige av sømløs tilgang til Euro-områdets indre marked.
For at det indre markedet skal fungere best mulig må relevant regelverk i EU og i EØS/EFTA-landene være likt. For Norges del betyr dette at EØS-rettsakter tas inn i norsk lov fortløpende for å sikre like rammevilkår for norsk næringsliv og norske forbrukere. Men er dette tilstrekkelig i en stadig mer uforutsigbar verden?
Bør vi, etter 30 år med EØS-avtalen ta steget inn som fullverdige medlemmer? Bør vi være med å utvikle politikk og regelverk side om side med våre naboer i Europa, som likeverdige deltakere i demokratiet. Heller enn avtale-partnere. Kan vi komme dit Sverige er, hvor Riksdagen kobles på og diskuterer svenske posisjoner før diskusjonene går i EU-parlamentet? Oslo Arbeiderparti mener ja, Norge er best tjent med å være EU medlemmer. Så må en grundig og demokratisk prosess avgjøre når tiden er inne for det.
Debatter som vokser opp nedenifra skal en ikke kimse av. Norge står nå ved et veiskille. Det ansvarlige å gjøre er å ta stilling til om vår nåværende tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen er tilstrekkelig for å møte fremtidens utfordringer. Et fullverdig EU-medlemskap ville gi Norge en sterkere stemme i viktige beslutningsprosesser som påvirker vår sikkerhet, vår økonomi og vår velferd.
Samtidig må vi erkjenne at en eventuell EU-debatt bør føres med «innestemme». Vi bør kanskje først ta en debatt om vi skal søke, deretter ta stilling til om forhandlingsresultatet er bra nok. Kanskje er det riktig med to folkeavstemninger? En om hvorvidt vi skal søke, og eventuelt en neste, om forhandlingsresultatet? Det ville muligens også gjort EU mer imøtekommende i forhandlingene, siden de har forhandlet med Norge to ganger og hvor Norge har sagt nei.
Vi må unngå de dype splittelsene vi opplevde i 1994 og i stedet konsentrere oss om en saklig diskusjon om Norges plass i et Europa i endring. Kanskje er det nettopp nå, i krisetider, at Norge bør ta steget inn i det europeiske fellesskapet for fullt. Kjør debatt!
————————————————————————————————————————————————————————-
LENKER:
Utenriksdepartementet: Europapolitikk
