av Janne Haaland Matlary, professor i statsvitenskap Universitetet i Oslo og Forsvarets Stabsskole
Vi er plutselig i en uventet og mye verre situasjon sikkerhetspolitisk enn på mange tiår. Det var ikke uventet at Kina og Russland opptrer som revisjonistiske stater som vil øke sin makt og fjerne den liberale verdensorden, men det var uventet at en ny periode med president Trump skulle ta en rask vending vekk fra det vestlige fellesskap og være verdimessig på linje med autoritære regimer.
Vi ser ikke omfanget av denne endringen enda – det er for tidlig, – men vi vet allerede nok til å anse USA som en meget usikker alliert. Dette betyr at vi må redusere avhengigheten av USA forsvarsmessig og også økonomisk, en garderingsstrategi. Vi må samtidig blir del av et europeisk aktørfellesskap i raskest mulig grad fordi Europa består av mange stater som kun er mektige sammen i forhold til stormaktene USA, Russland og Kina. Vi må altså verne oss mot press ved gardering og skaffe oss makt til å balansere stormakter. Europa er nå den verdensdelen som opprettholder rettsstat, menneskerettigheter, forbudet mot aggresjonskrig i FN-pakten osv. Den politiske makten til en regjering er alltid begrenset av rett – at maktutøvelse skal ha hjemmel i lov, og av domstolenes uavhengighet og av at menneskerettigheter gir vern som politikere ikke kan avskaffe. Dette systemet, med ‘checks-and-balances’, er det vi kaller liberalt demokrati og dets normer er nedfelt i FN-pakten. Absolutt makt til en politiker, selv om han eller hun er valgt, er ikke demokratisk.
Vi trodde lenge at USA og Europa utgjorde ‘Vesten’, men med Trump ser vi allerede at hans periode blir preget av en helt annen politikk. Europa blir derfor stående alene som ‘Vesten’, muligens støttet av Australia, Japan og noen land andre steder. Og disse helt sentrale verdiene må vernes med makt, også militærmakt. Ukraina-krigen handler jo om at aggresjonskrig ikke kan tolereres og om moderne suverenitet, at et land velger sin vei, også mot EU eller NATO.
Hva bør vi i Norge nå gjøre?
Vi bør endelig lære oss at vi trenger strategi – og strategi handler om å prioritere. Vi er heldig stilt som har råd til et større forsvar, men vi må også kutte ut andre poster på budsjettet for å finansiere det som er viktigst. Norsk og europeiske forsvar er mye viktigere enn alt annet utenrikspolitisk nå og i mange år fremover. Britene skal øke sitt forsvar til 3% av BNP, et nytt vedtak fra Starmers regjering. De kutter bistandsbudsjettet for å ha råd til dette. Dette er et eksempel på prioritering som jeg håper vi ikke må ta, men det illustrerer realitetene.
Norge må også opp på 3% eller mer, dette blir den nye NATO-standarden, og vi trenger også dette raskt for å tekkes Trump som bare ser på enkle tall foran sommerens toppmøte. Muligens blir hans neste utspill 5%, som han har nevnt, eller trusler om at at 5 % kun gjelder for de som betaler så mye. Vi skal ikke vente på hans krav, men satse mye på Forsvaret fordi det trengs for å avskrekke Russland, vel vitende om at det ikke lenger er sikkert at USA er med på dette.
Vi må også integrere oss mye mer med nordiske og andre nære allierte. Et felles luftforsvar i Norden er en realitet i dag, det er fullt interoperabelt, men vi trenger en målrettet innsats for å få til mer. Vi har felles amerikanske kapasiteter med britene – F-35 og P-8 fly – og dette er jo for å binde oss inn i dype partnerskap med begge land. Nå pågår en diskusjon internasjonalt om det er farlig å være avhengig av USA – disse flyene trenger amerikansk software og kan derfor brukes som utpressing fra amerikansk side, et skrekk-scenario. Usikkerheten rundt dette gjør at Europa nå bør tenke på å utvikle mest mulig egen våpenproduksjon og dette satses det på i EU nå, med den nye hvitboken ReArm Europe og pengestøtte til felles europeisk våpenproduksjon. Vi er med på det meste av dette, selv om vi står utenfor EU enn så lenge.
Hva krever en garderingsstrategi av oss her? For det første må vi, hele Europa, gjøre det vi kan for at USA forblir en alliert i NATO. Amerikanske kapasiteter vi har, har vi. Og USA har ekstremt mye mer enn Europa, som har rustet ned i en meget behagelig 30 års periode. Et eksempel er at det var 13 000 stridsvogner i Europa i 1990 og kun 1825 i 2020, en nedgang på 85%. Og i tillegg er det spredt våpenproduksjon – det finnes ca 180 forskjellige våpensystemer i Europa og mer enn 80% av pengene brukes hjemme, på nasjonale produsenter. Her er det suverenitetshensyn og arbeidsplasser i potten. Kun ekstreme ytre sjokk som de fra USA og Russland kan tvinge frem endring, men ingen vet hvordan. Det som er sikkert, er at stater må finne muligheter for integrasjon med hverandre snarest. Det tar lang tid å bygge nye produksjonslinjer og nå vil alle kjøpe våpen. Europa må derfor tenke som helhet på hvordan man kan stole nok på hverandre til å dele produksjon av kapasiteter og faktisk også ha en arbeidsdeling mht kapasiteter. Hvert lille land har ikke råd til et flyvåpen, en marine, en kampflystyrke og kommando – og kontrollsystemer. Etterretning, kommando og kontroll (2C), tankfly og transportfly, samt satelitter og kamphelikoptre er kapasiteter som Europa må skaffe seg og som USA har og har tilbudt oss så langt i operasjoner. Nå som vi må regne med at USA trekker seg mer og mer ut av Europa, må vi skaffe oss dette selv. Da må vi ikke duplisere og sløse som hittil.
Europas militære rolle ledes av de to statene med stor rekkevidde og med en strategisk kultur – Frankrike og Storbritannia. I tillegg kommer nå Tyskland med masse penger. Landet mangler helt strategisk kultur til å avskrekke og lede militære operasjoner, men dette vil endre seg etter hvert. Nylig opphevet Bundestag die Schuldengrenze, taket på låneopptak. Nå er det fritt frem for enorme summer til opprustning.
Disse tre samarbeider, og vi andre henger oss på – Norden og Baltikum med britene som leder, med Polen som en kommende militær stormakt, og med Nederland som viktig deltager. Nord-Europa blir på mange måter den vellykkede søylen i NATO, tror jeg. Her har vi allerede et samarbeid, Joint Expeditionary Force (JEF) som modell.
Men også Frankrike har endret sin balanseringspolitikk med Russland som partner til avskrekking av Russland. Norge har et tett militært materiellsamarbeid med både briter og tyskere (ubåt innkjøp), men ikke noe med Frankrike som jo er en leder i strategien om europeiske autonomi. Landets fregatter er også meget attraktive for Norge, vi skal som kjent kjøpe 5 stykker. Slaget står nok mellom britiske og franske nå, da vi neppe tør eller bør kjøpe amerikanske. Hvis Frankrike gir seg på bestykningen av fregattene – aksepterer NSM, det norske missilet og dropper sitt eget, Exocet, kan vi tenke på å sementere vår integrasjon med alle de tre europeiske stormaktene.
EU-spørsmålet reises igjen
Uansett trenger Norge en strategi for EU-medlemskap. Her er handelspolitikk det helt vesentlige, at vi ikke skvises mellom tollmurer fra både USA og EU, men også sikkerhetspolitisk – vi kan ikke risikere å være alene med verken Kina, Russland eller USA. Vi trenger å være en del av den europeiske aktøren.
Hvordan? Her påligger det politikere å ta et lederansvar, i nasjonens interesse. Både AP og Høyre er for medlemskap; og selv om det er valgår, må disse partiene ta lederskap nå i denne saken. Dette en tid med ekstrem risiko, både sikkerhets- og handelspolitisk, og det er klart at EU er den eneste felles europeiske aktøren. EU vil være viktig for forsvarsindustrielt samarbeid, sanksjoner og utenrikspolitikk, og NATO vil fortsatt være stedet for militær avskrekking, med eller uten USA som aktør.
I Tyskland ser vi nå en ny storkoalisjon tiltre – tør vi tenke i samme baner?
De Gaulle fikk altså rett.
Forfatteren ble invitert til å skrive et innlegg om temaet av redaksjonen og vi er takknemlige for positiv velvilje. Innlegget står for forfatterens regning og gir ikke uttrykk for tilknytning til Arbeiderpartiet.
LENKER:
Denne artikkelen i Wikipedia forklarer hva de Gaulle mente om Europa og forholdet til USA.
