Av Sverre Myrli, stortingsrepresentant (Ap) og styreleder i Den norsk-tyske Willy Brandt-stiftelsen
Noen vil kanskje si at forbundsdagsvalget i Tyskland gikk som det måtte gå. Det har vært forbausende liten endring i velgermassen de siste ukene, kanskje med unntak av at venstrepartiet Die Linke gikk en del fram. De tyske sosialdemokratene, SPD, endte på bedrøvelige 16,4 prosent, 12 prosentpoeng under kristendemokratenes (CDU/CSU) 28,5 prosent. Det høyreekstreme partiet AfD (Alternative für Deutschland) doblet sin oppslutning og endte på 20,8 prosent, altså betydelig høyere enn SPD. Ved valget i 2021 ble SPD største parti med 25,7 prosent. Nå ble de altså tredje største parti.
Det er selvsagt en farlig øvelse å sammenligne den politiske situasjonen i to land, men både Tyskland og Norge har opplevd regjeringskollaps – i Tyskland før jul og i Norge nå nylig. Og begge steder har de sosialdemokratiske partiene vært involvert. Mens Arbeiderpartiet klarte å utnytte bruddet med Senterpartiet til noe positivt, klarte ikke SPD det samme etter bruddet med det liberale partiet (FDP), som SPD og Die Grünen (De Grønne) har vært i regjering sammen med siden 2021. I Norge ble det på mange måter en ny start for Arbeiderpartiet, der oppslutningen på meningsmålingene omtrent doblet seg fra 15 til 30 prosent, og der nye medlemmer har strømmet til i hundretall de siste par ukene. I Tyskland derimot kom aldri SPD på offensiven etter regjeringskollapsen som utløste nyvalget.
Innvandring og ytre høyre
Etter å ha fulgt valgkampinnspurten fra Berlin er det mitt inntrykk at mange innbyggere både var oppgitte og sinte foran valget. Ja, noen virket til og med å være redde – etter knivangrep, bilkjøring inn i folkemengder og andre tragiske hendelser. Dette var AfD svært dyktige til å spille på, og velgerne strømmet åpenbart til. I en valgtale hørte jeg AfDs frontfigur Alice Weidel si at Tysklands grenser skulle stenges dagen etter dersom AfD kommer til makta. Og hva skulle i så fall det hjelpe på kriminelle folk som er født og oppvokst i Tyskland?
Mobilisering for Die Linke
Det kan virke som om AfDs kraftige vekst, noe meningsmålingene viste i lang tid, virket mobiliserende på en del velgere på venstresida. Die Linke, som ved forrige valg kom under sperregrensa på fem prosent, og som i løpet av perioden har opplevd en hard partisplittelse, gikk tydelig fram og endte på 8,8 prosent. Og da må en ta i betraktning at en av deres tidligere frontfigurer, Sahra Wagenknecht, har brutt med partiet og startet sitt eget parti (BSW), og at dette partiet vekslet på å være over og under sperregrensa i løpet av valgkvelden. Til slutt endte de på 4,97 prosent, fattige 13.000 stemmer unna å komme inn i Forbundsdagen. At Die Linke gikk fram samtidig som Wagenknecht gjorde det såpass godt er interessant.
Mye tyder på at AfDs framgang virket mobiliserende på Die Linkes velgere. Men hvorfor klarte ikke da SPD å vinne på sin avstandtaken til AfD? Forbundskansler Olaf Scholz og andre i SPD var knallharde i retorikken mot AfD. Men det hjalp liksom ikke. Og når innvandring og kriminalitet blir hovedtemaer i valgkampen er det som skapt for høyrepopulister og høyreekstremister. SPDs saker om rettferdig fordeling, og om sosiale reformer med minstelønn og andre gode saker, satte aldri dagsorden i valgkampen.
Tyskland et politisk delt land
yskland er nå et delt land, ikke slik det var delt i etterkrigstida, men de er delt med en voksende ytrehøyreside og en voksende ytrevenstreside. De store folkepartiene, som er begrepet partifelle Tarjei Skirbekk har brukt når han i bokform har beskrevet den politiske utviklingen blant annet i Tyskland, CDU/CSU og SPD, er til sammen svakere enn noen gang. Ved valget i 2005, altså for 20 år siden, fikk disse to partiene til sammen 70 prosent. Ved årets valg fikk de til sammen 45 prosent. Ytterkantene styrker seg, og de moderate partiene i midten blir svakere.
Det er sagt og skrevet mye om SPDs store tilbakegang, men hva med CDU/CSU, ofte kalt Union? Selv om Union og deres bundeskanslerkandidat Friedrich Merz sikkert er glade for at alt tyder på at de nå skal ta over ledelsen av landet, er de nok også skuffet over at de endte under 30 prosent. Så sent som ved valget i 2013 fikk Angela Merkel og Union 41,5 prosents oppslutning. Tarjei Skirbekk har rett; de store folkepartiene har gått klart tilbake, og det ser en nå klart i Tyskland.
Det er også verdt å merke seg at valgdeltakelsen i Tyskland nå var på hele 82 prosent, den høyeste valgdeltakelsen siden gjenforeningen. Mye tyder på at AfD har tjent på det. Vi er flere generasjoner valgkampmedarbeidere i Arbeiderpartiet som er opplært med at det tjener vårt parti og sosialdemokratiet at valgdeltakelsen er høy. Slik var det åpenbart ikke for SPD i Tyskland denne gangen. Valgdeltakelsen var rekordhøy og SPD gjorde det svært dårlig, muligens det dårligste valgresultatet deres noensinne.
Hva gjør SPD?
Hva skjer nå i SPD? De er i ei kattepine ettersom Union og SPD til sammen har flertall i Forbundsdagen. I realiteten krever det politiske systemet i Tyskland at de må ha flertallsregjering, og siden det ikke er noen andre reelle flertall i Forbundsdagen starter Union og SPD nå regjeringsforhandlinger. SPD har altså gjort et elendig valg og ser ut til å bli tvunget tilbake i regjering som juniorpartner. Jeg skriver bevisst «ser ut til å», ettersom SPD har utviklet en praksis der slike viktige spørsmål legges ut til avstemning blant alle medlemmer, før det til slutt behandles på en ekstraordinær partikongress. Det er fullt forståelig at dette nå er vanskelig – og hva skjer hvis SPD stemmer nei til storkoalisjon; blir det nok et nyvalg, med det som resultat at AfD kanskje blir enda større – og SPD kanskje enda mindre?
Uansett hva som nå skjer har SPD ei vanskelig tid foran seg. Hvordan takler partiet at den politiske debatten i stor grad dreier seg om andre saker enn det som tradisjonelt har vært SPDs saker? Hvorfor ligger partiet så veldig dårlig an i delstatene i det som tidligere utgjorde Øst-Tyskland (DDR)? Og hvordan klarte Die Linke å få betydelig oppslutning blant unge velgere, noe SPD ikke klarte?
Det kan se helsvart ut, men det finnes også lyspunkter. SPD har Tysklands desidert mest populære politiker i forsvarsminister Boris Pistorius – også langt mer populær enn Unions Friedrich Merz. Mange spekulerer nå i hva som blir rollen til Pistorius framover, og kombinert med at Olaf Scholz har gitt beskjed om at han ikke er aktuell for noen post i en eventuell Union/SPD-regjering, spekuleres det i om Pistorius blir visekansler og utenriksminister. Kan han kanskje bli leder i SPD også?
Og ett lyspunkt til; Hamburg har valg allerede førstkommende søndag (2. mars), og der ligger SPD godt an. De er det klart største partiet på meningsmålingene med over 30 prosent. Valgseier i Hamburg hadde smakt godt nå.
LENKER:
The Guardians daglige reportasjer fra Tyskland
Deutsche Welle, engelsk utgave
