Internasjonalt Forum tok opp EØS-avtalen og den fjerde energimarkedspakken på sitt møte 4. februar. Energi- og folkerettsadvokat Aleksander Dypvik Myklebust ga en oversikt over avtalen og den aktuelle situasjonen. Her følger et kort sammendrag av foredraget som vi håper kan gi større innsikt i temaet:
Noen korte fakta om avtalen
Foto: Kirsti Næss
Avtalen trådte i kraft i 1994 og har 30 land som parter: 27 av dem er medlemmer i EU, de siste tre er ikke det. Det dreier seg om Island, Lichtenstein og Norge. Formålet er å knytte disse tre til EUs indre marked.
Avtalen består av en hoveddel på 129 artikler og er som helhet innlemmet i norsk lov. Men i tillegg er det et helt «berg» av vedlegg som viser til konkrete beslutninger i EØS-komiteen. Norge er medlem av komiteen og møter der en representant fra EU-kommisjonen som handler på vegne av EU. Avtalen har 22 vedlegg med over 15.000 rettsakter. Vedleggene må også innlemmes i norsk lov. I gjennomsnitt har rundt 500 rettsakter blitt innlemmet årlig de siste ti årene. Det kan både ta mange år og skape strid på Stortinget. Vår siste regjeringskrise fra januar 2025 er et nærliggende eksempel.
EØS-komiteens hovedoppgave er å treffe beslutninger om å innlemme nye rettsakter i EØS-avtalen. Det er to former av rettsakter:
Forordninger må føres inn i lovverket i hvert enkelt land i den formen det er vedtatt i Brüssel. Direktiver må riktignok også gjennomføres i alle land, men de gir større rom til å velge virkemiddelapparat nasjonalt.
Beslutningene i komiteen treffes ved enighet mellom partene. Debatten om «handlingsrom overfor Brüssel» dreier seg altså både om hvordan Norge velger (eller våger) å fortolke et direktiv og hvor langt man kan gå i å markere uenighet i EØS-komiteen. EFTA Surveillance Authority (ESA) overvåker om landene overholder EØS-traktaten og kan i siste instans trekke landene for EFTA-domstolen som har myndighet til å innføre straffetiltak.
Hva er «det indre marked»?
Det er et internasjonalt marked hvor man kan selge hva man vil på tvers av landegrensene uten å bli hindret av kvoter(«Dere får bare lov til å selge x eksemplarer av y vare i vårt land») toll eller andre handelshindringer på tvers av grensene.
Gjennom EØS-avtalen har Norge forpliktet seg til fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Men vi har fått unntak på noen områder. De mest kjente er landbruk, fiskeri, forvaltning av egne naturressurser og støtteordninger for distriktene.
Kvoter og toll er i det minste enkelt å definere. Subsidier og tekniske handelshindringer er også forbudt men kan være vanskeligere å forholde seg til. Illustrerende eksempler kan være forskjellige krav til produkters kvalitet, sikkerhet eller miljøpåvirkning («Mitt land krever lavere CO2-utslipp enn ditt land, så dine biler kan du ikke selge i mitt land») eller forskjellige byråkratiske prosedyrer («Ditt land bruker en måned på å godkjenne importvarer. Vi gjør det på ei uke»). Et eksempel på en vanskelig definisjon: Når blir en lav skattesats på overskudd å regne som subsidier?
EUs politikk for å løse slike spørsmål er å kreve likhet i regelverk (harmonisering) for å sikre størst mulig grad av ett marked for alle produkter og tjenester.
En berømt – og beryktet – EU-dom fra 1979 slo fast en grunnregel for å opprette det felles markedet. Stridens kjerne var noen flasker fransk likør, men dommen skapte store konsekvenser for handel i EU/EØS-området.
En flaske likør kan føre til så mangt
En fransk likør med det velklingende navnet «Gabriel Boudier Crème de Cassis de Dijon» skapte i 1979 EU-rett. Tyskerne ville nemlig ikke se fransk sterkvin i sine hyller. Den mente de var farlig for helsa. Pils, vanlig vin og schnaps mente de var ufarlig.
Franskmennene dro naboen øst for Rhinen for EU-domstolen og de fikk medhold. Domstolen slo fast at et produkt som lovlig kan selges i ett medlemsland må som utgangspunkt kunne selges i et annet. Det har alltid siden vært et grunnleggende prinsipp.
Handelsrestriksjoner i EU/EØS må være begrunnet i et legitimt hensyn. Det kan antas at mer enn én jurist har fått til salt i grøten siden 1979 for å klargjøre hva som menes med «legitimt hensyn».
EUs energimarkedspakker: EUs vedtak skaper politisk strid i Norge
Foto: Kirsti Næss
EU er en pådriver for det grønne skiftet. I den forbindelse er det vedtatt fire energipakker som hver består av et antall direktiver og forordninger. Den første i 1996 og den foreløpig siste i 2018. Norge har sluttet seg til de tre første. Det var forslaget om å innføre tre direktiver blant i alt åtte i den fjerde pakken som førte til at regjeringen sprakk i januar. De tre dreier seg om bygningsenergi, energieffektivisering og mål for fornybar energi. De øvrige fem delene av den fjerde pakken (ett direktiv og fire forordninger) vil ikke Arbeiderpartiet innføre i neste stortingsperiode heller.
Det er i disse siste forordningene spørsmålet om de mye omtalte utenlandskablene kommer inn. De inneholder føringer for de såkalte flaskehalsinntektene som til nå har gitt Statkraft større inntekter enn forventet og som i stor grad blir brukt til å senke nettleien.
Når det kan ta flere år å innføre et direktiv i norsk rett, kan dette føre til irritasjon i forhold til EU i de tilfellene hvor EU-retten utvikler seg hurtig. Snakker vi om samme produkt når kravene til produksjonsprosessen har endret seg mens «vårt produkt» forblir det samme? Er f.eks. hydrogen produsert etter regler som er utdatert relativt til utviklingen i EU samme produkt som før med krav om markedsadgang?
Handelskrig?
Som kjent har Trump truet med å legge toll på varer fra EU. Kommisjonspresidenten – Ursula von der Leyen – har gjort det klart at EU i så fall vil treffe kraftige mottiltak. Det vil skape rystelser i internasjonal økonomi og hverken EU eller USA kan regne med å tjene på det. For Norges del er det verste som kan skje at vi rammes av tollmurer fra EU fordi vi ikke er medlem av EUs tollunion. 70 % av vår eksport går til medlemslandene og 10 % til USA. Høy toll på de 70 prosentene fordi vi er utenfor tollmuren, vil naturligvis bety kroken på døra for mange norske industribedrifter.
I så fall må vi falle tilbake på Verdens handelsorganisasjon (WTO) og dens regelverk og tvisteløsningsmekanisme. WTOs grunnprinsipper er:
1. markedsadgang. Alle medlemsland har forpliktet seg til grenser for hvor mye toll de kan ta på hvert enkelt produkt
2. Ikke-diskriminering. Argentina skal behandles like bra som USA eller Tyskland av Norge. EU-selskaper og japanske selskaper skal behandles like bra som canadiske.
Den beste løsningen på en handelskonflikt USA-EU ville også være at saken blir overlatt til WTOs tvisteløsningsmekanisme – den mest vellykkede internasjonale domstolen i handelsspørsmål. Problemet er at USA helt fra 2019 har blokkert nye dommere til WTOs appellorgan som kan tre inn når en av partene er uenig med avgjørelsen WTO har kommet fram til. Dette svekker naturligvis tilliten til hele WTO og gjør at avgjørelser kan trekkes ut i årevis.
Orden i eget hus!
Myklebust avsluttet med å peke på at det viktigste Norge kan gjøre i den aktuelle situasjonen er å framheve WTOs og EØS´ grunnplanker både i Washington og Brüssel: markedsadgang, ikke-diskriminering og subsidieforbud. Her hjemme må vi anstrenge oss for å begrense etterslepet/forskjellene i rettsregler i EU/EØS samt å sørge for å holde orden i vår egen økonomi. Det styrker våre argumenter i Brüssel.
Referent: Aslak Leesland
LENKER:
Regjeringens samleside om EØS finner du her.
