av Kjetil Skogrand
Like før jul bidro jeg til å transportere kjøretøy og utstyr til Ukraina. I regi av den frivillige norske organisasjonen Ukrainian Freedom Convoys leverte vi 10 militære feltvogner, 9 ambulanser, medisinsk utstyr, aggregater og mye annet. Det meste ble overrakt til det ukrainske forsvaret. Barnesykehuset i Kyiv fikk også utstyr de trengte.
Vi kom til et Ukraina der forholdene var svært vanskelige. Russerne bombet infrastruktur natt og dag, og angrepene hadde blitt mer omfattende etter at valgresultatet i USA ble klart. Flyalarmen remjet stadig faretruende i nattemørket. Elektrisiteten falt ut. Det var mørkt og kaldt. Mye var mangelvare, og hjelpebehovet bunnløst. Det føltes dypt meningsfullt å yte et lite, om enn symbolsk, bidrag til den ukrainske frihetskampen. Vi fikk også mulighet til å treffe vanlige ukrainere og snakke med dem.
Bekymring i Ukraina
Vi ble mottatt med varme og glede. Samtidig var mange av de ukrainerne vi traff, bekymret for fremtiden. De føler at tålmodigheten i Vest-Europa, og ikke minst i USA, er i ferd med å løpe ut. Trumps nye presidentperiode betraktes med usikkerhet. Trump personlig har lovet en rask slutt på krigen, men har sagt lite om hvordan det skal oppnås. Like bekymringsfullt er det at han leder et republikansk parti der det er blitt stadig vanligere å fremstille ukrainerne som kravstore og utakknemlige tiggere som må innse at de må komme til enighet med russerne. I en lang periode i 2024 blokkerte republikanerne amerikansk bistand til Ukraina. Og nå har de både presidenten og flertall i Kongressen.
Ukrainerne føler sterkt at de kjemper hele Europas kamp for demokrati og selvbestemmelse mot brutalitet og diktatur. De er glade for bistanden de har mottatt fra Europa og USA, men opplever at viljen til å yte mer hjelp videre fremover er usikker.
Ukrainerne er også frustrert over lovnader om militær støtte som offentliggjøres med brask og bram av stolte regjeringer i Vesten, men der selve leveransene viser seg å ta svært lang tid på å bli levert.
Det er dessuten fortsatt diskusjoner om ukrainernes rett til å bruke enkelte vestlige våpen til angrep mot bakre baseområder på russisk side. Ukrainerne opplevde lenge at russerne fritt kunne samle styrker og våpen på sin side av grensen uten å frykte angrep. På slutten av fjoråret ble enkelte av disse begrensningene hevet, slik at ukrainerne nå kan angripe bakre baseområder. De har også selv utviklet droner som kan brukes mot mål langt inne i Russland. Men Trump har uttrykt at det er dumt av ukrainerne å angripe mål på russisk territorium, så det kan raskt bli slutt på muligheten til å bruke amerikanske våpen til slike formål. Og tyskerne vil fortsatt ikke tillate donasjoner av langtrekkende våpen som brukes mot russisk område.
Hva kan Trump oppnå?
Det alle nå lurer på, er hvordan en amerikansk fredsplan for Ukraina vil se ut, og hvordan den kan gjennomføres. Hva ønsker Trump, og hva kan han oppnå?
Den som spår om Trumps utenrikspolitikk, løper skyhøy risiko for å bomme grovt. La oss likevel prøve oss på noen refleksjoner.
Det virker sannsynlig at den innkommende amerikanske administrasjonen vil forsøke å få til en våpenhvile basert på innrømmelser fra begge parter. Det kan bety at Ukraina vil komme under press for å gi fra seg territorium som allerede er under russisk okkupasjon. Russerne vil på sin side bli presset til å gi opp ambisjonene om å få på plass et nytt russisk-vennlig regime i Kyiv eller på annen måte kunne diktere Ukrainas fremtid.
Men det er mange åpne spørsmål. Ukrainerne vil utvilsomt kreve vestlige sikkerhetsgarantier mot ny russisk aggresjon. Trump har uttalt seg i retning av at ukrainsk NATO-medlemskap er uaktuelt, i det minste i overskuelig fremtid. Spørsmålet er om det vil bli gitt klare sikkerhetsgarantier fra Vesten, og om Trump er villig til å utstede slike fra amerikansk side.
Ideer om en buffersone i Ukraina med fredsbevarende styrker har også vært oppe. Hvis det skulle bli aktuelt å utplassere vesteuropeiske styrker på ukrainsk jord som del av en sikkerhetsgaranti, vil det markere et tydelig prestisjenederlag for russerne, selv om de skulle få beholde noe av de okkuperte områdene i øst. De har jo selv hevdet at de gikk til angrep nettopp for å unngå å få vestlige styrker på dørstokken. Trumps USA vil neppe stille med enheter på ukrainsk jord, men det kan ikke utelukkes at Storbritannia og Frankrike, kanskje understøttet av andre europeiske NATO-land, vil stille med styrker som garanti mot ny russisk aggresjon. Det vil i tilfelle kunne passe godt med amerikanernes ønske om at europeerne tar større ansvar for sikkerheten i egen verdensdel.
Amerikanerne går som vanlig inn i prosessen med høy tillit til at alle parter vil kunne presses til å akseptere en avtale diktert av dem. Men her er det mange usikkerhetsmomenter.
Overfor ukrainerne har Washington flere pressmidler, ikke minst at de kan stanse all amerikansk bistand. Her er det en bekymring at Trump tidligere har hatt en kynisk tendens til å tvinge frem avtaler ved å presse hardest på den svakeste parten – som i dette tilfellet utvilsomt er Kyiv.
Men vil amerikanerne kunne overtale vesteuropeerne til å stanse sin bistand for å bidra til å presse ukrainerne inn i en USA-diktert avtale som oppleves som utilfredsstillende både i Kyiv og i Brussel? Det er langt fra sikkert. Vest-Europa har ressurser til å fortsette å støtte Ukraina på egen hånd, selv om amerikanerne terminerer sin bistand. USA har riktignok maktmidler til å prøve å presse europeerne inn bak et amerikansk ultimatum, men skulle avtalen virke for dårlig for ukrainerne, er det slett ikke åpenbart at Washington vil få gjennomslag. Det er til og med mulig at ukrainerne velger å fortsette striden uten noen form for vestlig støtte, selv om det virker lite sannsynlig at det skal være mulig i det lange løp.
Hva vil Putin kreve?
Så er det russerne, med Vladimir Putin i spissen. De har fortsatt en ambisjon om å seire i Ukraina, og tross enorme tap på slagmarken og en økonomi under sterkt press, viser de få tegn til imøtekommenhet. Russerne kan kanskje akseptere en våpenhvile der de bare får beholde de områdene de har okkupert, men de vil høyst sannsynlig presse på for å få til et nyvalg i rest-Ukraina, der sittende ukrainske politikere, Zelenskyj inkludert, ikke kan stille til valg. De vil dessuten kreve garantier mot ukrainsk NATO og EU-medlemskap. Vestlige fredsbevarende styrker på ukrainsk jord vil de neppe høre snakk om.
Trump har lenge hatt et godt forhold til Putin, og hans nye administrasjon vil ganske sikkert forsøke å fremforhandle en avtale gjennom direkte dialog med den russiske presidenten. Det vil være overraskende om Putin ikke vil forsøke seg på å stille stramme krav for å få i stand en våpenhvile og satse på at Trump-administrasjonen går med på Kremls vilkår. Putin har lang tradisjon for å spille høyt og ta betydelig sikkerhetspolitisk risiko. Han trenger dessuten en avtale som kan selges inn som en seier. Riktignok er det garantert at russisk propaganda uansett utfall vil fremstille en avtale som en strålende russisk triumf, men innerst inne vet nok selvherskeren i Kreml at han sitter utrygt i stolen hvis mange på hjemmebane ser at russerne har gått på et forsmedelig nederlag. Derfor er forventningen at Putin vil være en knallhard forhandlingspartner.
Men Putin kan ha mindre å gå på i forholdet til Trump enn han kanskje tror. For riktignok er store deler av den amerikanske opinionen lei av krigen, og riktignok har Trump personlig liten sympati med den sittende administrasjonen i Kyiv, men Trump er ikke en mann som ønsker å fremstå som svak eller ettergivende. Den nye presidenten i USA er voldsomt opptatt av eget omdømme. Det finnes sterke krefter i det amerikanske samfunnet som vil raljere med Trump hvis det fremstår som om han selger ut vestlige interesser og lar seg diktere av Putin.
Det er faktisk ikke helt utenkelig at forhandlingene med russerne skjærer seg så ettertrykkelig at Trump gjør det motsatte og øker den militære støtten til Ukraina i en periode for å legge ytterligere press på Kreml.
Det vi uansett kan forvente, er at det vil ta lang tid og mange krevede forhandlinger med en rekke interessenter før Trump-administrasjonen eventuelt lykkes i å få snekret i stand en avtale som gjør at våpnene tier.
Hvordan dette vil spille seg ut i praksis, er det svært vanskelig å forutse. Men nå er «the Donald» tilbake i Det hvite hus, og i månedene som kommer, vil vi få se hvordan Trump og hans team går frem for å stanse den blodigste krigen på europeisk jord siden Andre verdenskrig.
I denne prosessen bør vår sympati og støtte ligge fjellstøtt hos våre ukrainske venner. De kjemper en kamp for folkestyre, selvbestemmelse og frihet, mot et brutalt, ekspansjonistisk regime som har gått til blodig angrepskrig for å underlegge seg en nabonasjon. Ukrainas kamp ER vår kamp. En verden der de store kan knuse de små, er ikke en verden vi ønsker å leve i. La oss holde dette perspektivet klart og tydelig i den krevende tiden vi står foran.
Kjetil Skogrand er tidligere statssekretær i Utenriksdepartementet og tidligere nestleder i Internasjonalt Forum. Han leder nå forsvars og sikkerhetsteamet i konsulentselskapet Rud Pedersen. Han har doktorgrad i sikkerhetspolitisk historie og har publisert flere bøker og artikler om utenrikspolitikk.
—————————————————————————————————————————————————————
Redaksjonens anbefalte lenker for å følge utviklingen i Ukraina:
Institute for the Study of War
the Economist (Ukraine at War)
New York Times (Ukraine-Russia)
Washington Post (Ukraine-Russia)