Av: Sverre Myrli, stortingsrepresentant (Ap) og styreleder i Den norsk-tyske Willy Brandt-stiftelsen
Opptellingen etter presidentvalget i USA 5. november var ennå ikke ferdig da bomba ble detonert i Berlin på kvelden 6. november; for åpen scene avskjediget forbundskansler Olaf Scholz finansminister Christian Lindner fra det fridemokratiske (liberale) partiet FDP. Siden Lindner også er partileder i FDP betydde dette at partiet er ute av regjeringen, og dermed var regjeringskrisa et faktum. Siden valget i 2021 har Tyskland hatt en regjering bestående av Scholz’ parti SPD, Die Grünen og FDP. Med FDP ute er det ikke noe flertall for Scholz og hans kabinett.
Det er ofte sagt om Olaf Scholz at han er dønn kjedelig, en slags «gråsosse» som svenskene sier. Da han ble beskyldt for dette under valgkampen i 2021 repliserte han at «jeg vil bli forbundskansler, ikke sirkusdirektør». Stilen hans gikk åpenbart hjem hos mange tyskere, samtidig som CDU kranglet internt, og SPD gikk kraftig fram i løpet av valgkampen og ble største parti ved valget. Dermed kunne SPD og Scholz, etter 16 år med Angela Merkel fra det kristeligdemokratiske partiet CDU, danne regjering med FDP og Die Grünen.
Men denne kvelden i Berlin var Olaf Scholz langt fra grå og kjedelig. Hans beskrivelse av den nylig sparkede finansministeren savner sidestykke i nyere tid i tysk politikk. Forbundskansleren skjelte ut finansminter Lindner og kalte ham egoistisk og det som verre var. Det er ingen hemmelighet at det har vært samarbeidsproblemer mellom de tre regjeringspartiene, men at det var så alvorlig overrasket nok mange. Alle de tre partiene sliter på meningsmålingene, og hadde det vært forbundsdagsvalg i Tyskland nå hadde de tre partiene vært langt unna flertall i Forbundsdagen.
Litt forenklet kan vi si at SPD vil øke den offentlige pengebruken til forsvar, hjelp til Ukraina og sosiale reformer og Die Grünen vil bruke store beløp på grønne prosjekter, mens FDP og Lindner vil kutte den offentlige pengebruken og gjennomføre skattekutt. Dette går ikke i hop, og til slutt sprakk det skikkelig.
Hva skjer nå?
I Tyskland er det ikke tradisjon for mindretallsregjeringer, og derfor går det nå mot nyvalg i Europas motor og verdens tredje største økonomi (Tyskland har passert Japan, og bare USA og Kina har større økonomier). Forbundskansleren vil nå gå til Forbundsdagen og gjennom votering der be om tillit, noe han altså ikke har blant flertallet etter FDPs uttreden av regjeringen. Siden det er kansleren som ber om tillit, og ikke Forbundsdagen som tar initiativ til å vedta mistillit, kan vi kalle det et «tillitsforslag».
Slik det nå ser ut vil tillitsforslaget, såkalt «Vertrauensfrage», komme til behandling i Forbundsdagen 16. desember. Da vil flertallet si at de ikke har tillit til regjeringen. Representantene fra SPD og Die Grünen vil antakelig da stemme avholdende, noe som ikke er mulig i Stortinget, men som er mulig i Forbundsdagen. Så har forbundspresidenten, sosialdemokraten Frank-Walter Steinmeier som er Tysklands statsoverhode, tre uker på seg til å oppløse Forbundsdagen, og så må det holdes nyvalg innen 60 dager etter det. Det er nå enighet om at nyvalget skal gjennomføres 23. februar, og valgkampen er i realiteten i gang.
Forbundskansleren ville i utgangspunktet ha votering over tillitsforslaget først på nyåret, mens flere av opposisjonspartiene vill ha det tidligere. Det er mye som skal på plass før et nyvalg – både utpeking av kandidater internt i partiene, partimessige valgkampforberedelser og mange valgtekniske formaliteter. Og formaliteter tar ikke tyskerne lett på.
Utsiktene når valgkampen starter
Både det høyrepopulistiske partiet AfD (Alternative für Deutschland) og CDU ligger høyt på meningsmålingene. CDU, sammen med det bayerske søsterpartiet CSU, ligger på godt over 30 prosent, mens SPD ligger svært lavt. Faktisk er AfD på flere meningsmålinger større enn SPD – begge disse ligger på mellom 15 og 20 prosent. Det liberale partiet, altså FDP som er ute av regjeringen, ligger veldig dårlig an. De er på mange meningsmålinger under sperregrensa på fem prosent.
Mye kan selvsagt skje på tre måneder, men det skal mye til for at CDU/CSU og FDP, hvis FDP kommer over sperregrensa, skal kunne få flertall i Forbundsdagen. CDU/CSU vil kanskje få flertall sammen med AfD, men et slikt samarbeid er utelukket, noe CDU-leder og kanslerkandidat Friedrich Merz også har vært helt klar på. Et annet usikkerhetsmoment er det nystartede partiet «Bündnis Sahra Wagenknecht – Vernuft und Gerechtigkeit», forkortet BSW. På norsk skulle det bli noe slikt som «Forbundet Sahra Wagneknecht – Fornuft og rettferdighet» – et slags Anders Langes Parti på venstresida i Tyskland.
Sahra Wagenknecht var i mange år en av frontfigurene i det tyske venstresosialistiske partiet Die Linke. Men etter mange interne konflikter og uenigheter brøt hun og mange med henne ut av Die Linke og dannet tidligere i år det nye partiet. Wagenknecht har uttalt seg svært kritisk til den nåværende innvandringspolitikken og til flere av klimasatsingene i Tyskland. I tillegg framstår hun som prorussisk, eller kanskje er det mer korrekt å si pro-Putin, og hun har blant annet tatt til orde for fredsforhandlinger med Russland om Ukraina. Som en artighet kan nevnes at Wagenknecht er gift med tidligere SPD-leder Oskar Lafontaine, som selv brøt med SPD for 20 år siden og gikk inn i Die Linke. Nå har han kanskje slått følge med kona og skiftet parti igjen?
SPD kan selvsagt klatre oppover, slik de gjorde i 2021, og gjøre et langt bedre valg enn det meningsmålingene viser nå. Er det kanskje mulig å se for seg et samarbeid mellom SPD, BSW og Die Grünen, dersom disse tre partiene får flertall i Forbundsdagen? Selvsagt blir dette bare spekulasjoner, men ved delstatsvalgene i Sachsen og Thüringen tidligere i høst ble BSW tredje største parti, etter CDU og AfD, med henholdsvis 11,8 og 15,8 prosent – altså større enn SPD. Og ved delstatsvalget i Brandenburg i september, der SPD ble største parti med drøyt 30 prosent, ble BSW tredje største parti med 13,5 prosent (AfD ble nest størst med 29 prosent). I Brandenburg foregår det nå regjeringsforhandlinger mellom SPD og BSW, som har et knapt flertall i delstatsforsamlingen.
I Tyskland må en i realiteten ha flertallsregjering, og derfor kan det skje at partier må gå i regjering selv om de ikke vil. Under Angela Merkels fire perioder (16 år) som forbundskansler, var SPD i tre av periodene (12 år) juniorpartner i regjeringen, fordi sammensetningen av Forbundsdagen var slik at dette måtte bli utfallet – GroKo kaller ofte tyskerne det (Grosse Koalition).
Det er urolige tider og mye kan skje fram til valget 23. februar. Klarer SPD å reise seg igjen, og i alle fall bli nest største parti? Kommer FDP over eller under sperregrensa? Kan vi stole på at CDU/CSU ikke går i samarbeid med AfD? Vil Sarah Wagenknecht (BSW) slå igjennom nasjonalt og gjøre det like godt som ved de tre delstatsvalgene tidligere i høst? Og hvordan vil Die Grünen gjøre det?
Uansett kan et resultat av regjeringskrisa, nyvalget og det hele faktisk bli at SPD tvinges tilbake som juniorpartner i en regjering ledet av CDU.
