av Audun Lønmo Knudsrød, økonomiansvarlig Oslo Arbeidersamfunn
Krigen i Ukraina er en frihetskamp for Europa som pågår akkurat nå. Dersom Russland sitter igjen med betydelige territorielle eller politiske gevinster, så hjelper det oss lite at det også har kostet dem dyrt. Da er det bevist at vi snakker mer om våre verdier enn vi slåss for dem. Det vil velgerne legge merke til.
Krigen i Ukraina blir ofte omtalt som en stagnert krig
For det er ikke bare Ukraina som blir mindre fritt av denne krigen. Det blir også Europa. Den krigen som Ukraina kjemper nå, er også en kamp mellom autoritære regimer på den ene siden og demokratiske regimer på den andre siden. Dersom Russland lykkes med å oppnå store territorielle erobringer i Ukraina, uavhengig av hva det har kostet, så beviser det at makt og vold fungerer, og at demokratiske regimer ikke makter å forsvare sin frihet. Dette må vi også regne med at får konsekvenser for de såkalte etablerte partiene i Europa, som blant annet de sosialdemokratiske partiene. Et tap i Ukraina er et bevis på at vi ikke klarer å forsvare hverken våre egne verdier eller samfunnets trygghet. I så fall har vi ikke klart å oppfylle vår del av samfunnskontrakten mellom oss og velgerne, og velgernes rasjonelle valg vil være å gå til noen andre. I vår tid kan det bety ytre høyre. De har heller ikke gjort noen innsats for å forsvare Ukraina, men de har heller ikke sagt at det er viktig å gjøre det. Dermed blir de mer troverdige i velgernes øyne
Min mening er derfor at situasjonen i Ukraina, og spesielt et eventuelt nederlag, vil slå rett ut på hva slags oppslutning samtlige sosialdemokratiske partier i Europa vil få ved valg i de kommende årene. Men dersom de autoritære kreftene taper i Ukraina, så vil også de autoritære kreftene i Europa fremstå som svakere: Da er de rett og slett tapere.
Så hva skal vi gjøre?
For det første så må vi bli mer proaktive. Vi har brukt mye tid på å lure på hva USA kommer til å gjøre eller ikke gjøre, i stedet for å fokusere på hva vi kan få til selv. Det atlantiske samarbeidet må opprettholdes, men vi behøver ikke vente på USA i hvert eneste veikryss.
For det andre bør vi fokusere mindre på hva Putin kanskje tenker eller gjør, og om det er rasjonelt av Putin å slåss i Ukraina eller ikke, og heller fokusere mer på hva som rent konkret skal til for å vinne krigen i Ukraina. For realiteten er at Russland har invadert Ukraina, uansett rasjonalitet. Krigen støttes av langt flere russere enn bare Putin, vi må regne med at de ikke gir seg uten videre, og de negative konsekvensene for Europa sin del endres i liten grad av om krigen også har negative konsekvenser for Russland eller ikke.
Men det er mange grunner til håp og optimisme. Ukraina har ifølge den norske forsvarssjefen en av verdens mest innovative forsvarsindustrier, nettopp på grunn av situasjonen de står i, slik at den er i stand til å omstille seg svært raskt. Institute for the Study of War rapporterer at Ukraina i dag har en større forsvarsindustri enn de hadde ved invasjonen i 2022. Men den mangler én ting: Penger.
Ifølge utsagn fra Ukraina selv kunne denne industrien årlig ha produsert materiell tilsvarende 18-20 milliarder dollar, men de har ikke penger til å utnytte mer enn en tredjedel av denne kapasiteten. I så fall er det snakk om en ledig kapasitet på over hundre milliarder kroner, bare hos Ukraina selv, og det bør også reise noen spørsmål om det kanskje finnes ledig kapasitet andre steder i verden også.
At Danmark og Norge nå har signalisert at de vil gi penger til dette er en god start, men vi må bidra mer, og forplikte oss på konkrete beløp slik at Ukraina kan planlegge.
Derfor går AUF i riktig retning når de foreslår en radikal økning av bidraget til krigsinnsatsen. Dette er første steg i en holdningsendring hos arbeiderbevegelsen, og første steg for at demokratiet skal vinne i Ukraina og i Europa. Denne krigen vinnes ved å holde ut lenger enn Russland. Dersom vi gjør det rette, vil både Russland og ytre høyre i Europa stå igjen med knekt rygg og tapt ansikt.
Og dette kan vi hjelpe til med, dette kan vi klare.
Nå må vi i Arbeiderpartiet være villig til å gjøre det som kreves. Velgerne må se at vi slåss for det vi tror på.
