av Aslak Leesland
Borgerkrigen raser i Myanmar. Landet fragmenteres. Militærregjeringen har mistet kontrollen over det meste av grenseområdene. Forskjellige etniske grupper er i ferd med å bygge opp sine egne uavhengige institusjoner, men hæren kontrollerer fortsatt storparten av lavlandet hvor flertallet av befolkningen bor. Trusselen mot generalenes makt ser for tiden ut til å være demoralisering i egne rekker og mulige kuppforsøk mer enn nederlag på slagmarken selv om store områder i fjellene går tapt. Hva kan bli konsekvensene av konflikten når den en gang tar slutt?
Et etnisk lappeteppe
Myanmar har anslagsvis 55 millioner innbyggere og er litt mer en dobbelt så stort som Norge i utstrekning (678.000 km2). Det er 135 offisielt anerkjente etniske grupper i landet fordelt på åtte hovedgrupper. Tallet på 135 er omstridt og varierer blant forskere med definisjonen av «etnisk gruppe». Enkelte hevder at antallet bør mer eller mindre halveres, men tallet på åtte hovedgrupper ligger fast. Det snakkes rundt 100 språk i landet. Den dominerende etniske gruppen på landsbasis er bamarene som utgjør 2/3 av den totale befolkningen. De bor i lavlandet hvor også de største byene ligger, og språket deres (burmesisk) er Myanmars offisielle språk. Det peker mot den altoverskyggende spenningen som ligger til grunn for borgerkrigen: landet er på ingen måte en nasjonalstat, og bamarenes tendens til å betrakte Myanmar som en burmesisk stat er provoserende for den siste tredjedelen av befolkningen. Legg til det nåværende militærregimets brutale undertrykkelse av den demokratiske opposisjonen som enda ikke har latt seg kue, og vi får en eksplosiv blanding av vold og sprikende identiteter.
Konstant opprør og væpnete konflikter
Væpnet opprør har det vært i landet siden selvstendigheten i 1948. Allerede året etter startet en geriljakrig i fjellene hvor Karen-folket har tilhørighet. Shan State – som omfatter ca 1/4 av hele landet og er hjemsted for en rekke etniske minoriteter – har vært krigsområde omtrent like lenge. Et militærkupp ledet av general Ne Win gjorde slutt på demokratiet i 1962. Militærstyret varte til 2011 men uten å ha kontroll over hele landet. Geriljakriger og brutale menneskerettsbrudd var daglig kost. Det ble avbrutt av en noenlunde demokratisk periode på 10 år – «noenlunde» fordi de politiske lederne måtte holde seg innenfor militærledelsens toleransegrense. Den grensen gikk ikke ved menneskerettsbrudd og massakrer.
I februar 2021 fulgte et nytt kupp som ble møtt med store folkelige protester. De var stort sett fredelige men ble brutalt slått ned av de militære under ledelse av dagens sterke mann – general Min Aung Hlaing. (Se denne omtalen i BBC fra 2021). Resultatet var forutsigbart: nye, store flyktningstrømmer og hurtig økende væpnet kamp i landsdelene dominert av etniske minoriteter. Det ble også etablert en nasjonal samlingsregjering – National Unity Government of Myanmar(NUG) – i opposisjon til militærstyret. NUG har utvilsomt bred støtte i lokalbefolkningen men framstår ikke i dagens situasjon som et regjeringsalternativ uavhengig av de etniske gruppene den samarbeider med. Denne artikkelen i Foreign Policy fra 2022 gir et inntrykk av NUGs arbeidsforhold og status. Høsten 2024 nærmer flere områder seg imidlertid de facto selvstyre. En rapport fra International Crisis Group i mai i år konkluderer med at landet som vi kjenner det kan være på vei mot oppløsning, men det betyr ikke nødvendigvis et kaos av etniske konflikter slik som vi så det på Balkan etter at Jugoslavia brøt sammen. De forskjellige etniske opprørsgruppene kjemper for kontroll over sitt område og uten å gjøre krav på naboens. Det kan også blir redningen for sentralmakten fordi mindre etniske grupper antas å ikke ha noen interesse av å kjempe for kontroll over den sentrale delen av landet som i hovedsak bebos av bamarer. Her er en oppdatering av situasjonen i Rakhine-området og Shan-staten. Den første fra juli og den siste fra januar 2024.

Hva nå?
I sin siste oppdatering av konflikten i begynnelsen av oktober antar International Crisis Group at de nærmeste månedene vil Arakan Army møte motstand fra væpnete grupper av rohingya som står på hærens side. Dette kan føre til opptrapping av volden fra alle parter. Konflikter mellom muslimske rohingya og buddhistiske rakhin har pågått i årtier og toppet seg da massakrer og kamper førte til at mange hundre tusen rohingya flyktet til Bangladesh i 2017.
Rapporter tyder på at regjeringshæren forbereder en større motoffensiv for å presse tilbake opprørsgruppene i Shan State. Misnøyen med general Hlaing er utbredt og kan føre til regimeskifte. I så fall vil han sannsynligvis bli etterfulgt av mer ytterliggående krefter i hæren. Det spekuleres i om juntaen vil gjennomføre et valg i 2025, men at det vil bli demokratisk og føre til en fredelig løsning på situasjonen, er det knapt noen som tror. At juntaen vil bli styrtet, regnes også som lite trolig på kort sikt, selv om den militært sett har blitt kraftig svekket. Likevel antas det at hæren ikke vil bryte sammen.
Naboenes interesser
Naturligvis følger også nabostatene med på utviklingen. Og ikke bare nabostatene. Russland forsyner regeringshæren med våpen. Hva angår naboene, har Kina forsøkt å megle i Shan-staten som ligger opp mot grensen, uten noen større suksess. Kinas interesser i Myanmar er primært økonomiske selv om investeringene har tørket inn de siste tre årene og geriljakrig er mildt sagt ikke bra for forretningene. For Beijing er dette av underordnet betydning, men for de kinesiske grenseområdene er det en viktig sak.
Thailand har et komplisert forhold til Myanmar. Deler av den militære og økonomiske eliten pleier gode kontakter med regimet, men det ryktes også at den politiske eliten i Bangkok gjør forsiktige framstøt for å få på plass en dialog mellom de stridende partene. Krigen i nabolandet utgjør et sikkerhetsproblem og et flyktningproblem for thaiene, samtidig som Thai kapital er tungt inne i prosjekter under militærjuntaens paraply.
For India utgjør borgerkrigen i Myanmar et betydelig problem for ønsket om å forsterke forbindelsen mellom de østligste områdene i India og landene i Sør-Øst-Asia. Nye veier og jernbanelinjer vil jo eventuelt gå gjennom Myanmar. Videreutviklingen av pågående prosjekter stiller New Delhi overfor en svært vanskelig balansegang mellom samarbeid med militærjuntaen og samtidig med Arakan Army som har de facto kontroll over grensområdene,
For Bangladesh utgjør en mulig ny flyktningstrøm av rohingya et problem. Økende spenning mellom de gjenværende rohingyas i Myanmar og Arakan Army i det nordlige Rakhine-området kan resultere i nye flyktninger over grensen skjønt ikke i samme omfang som i 2017. For ikke å snakke om at myndighetene i Dhaka gjerne skulle sett beboerne i verdens største flyktningleir – Cox Bazar – repatriert til Myanmar.
LENKER:
Flyktninger fra Myanmar finner man også i Drøbak: Reportasje i Panorama Nyheter
Burma Human Rights Network har månedlige oppdateringer av overgrep i landet.
Stimson Center i Washington har et Myanmar Project med god innsikt
Tekstene til Jason Tower ved US Institute of Peace er en fremragende kilde til informasjon om utviklingen