av Sophie Matlary
Tilbake i Midtøsten etter høstferie i Norge, kommer jeg i prat med de mange libaneserne som jobber samme sted som meg.
Flere av dem har nettopp vært i Egypt, på kortere eller lengere reiser. Hvorfor, spør jeg, da de naturligvis ellers drar hjem til Libanon som er like ved.
‘’Jeg har flyttet foreldrene mine til Kairo’’ eller ‘Jeg har flyttet barna mine og konen min til Kairo’’. Andre har vært i kjempebyen for å se på skoler og universiteter, eller for å finne ut av hvilken leilighet og nabolag som er trygt og godt nok for familiene deres.
Exodus til Egypt
Det er trolig første gang i historien at libanesere flytter familien sin til Egypt: Vanligvis vil de be dem flytte til land i Gulfen eller USA og kanskje Europa. På grunn av velstanden i disse landene, tryggheten og mulighetene de finner der.
Denne gangen er situasjonen så uforutsigbar at nå drar de til det første trygge stedet de kan finne.
Det er gått knapt en måned siden Israel startet å bombe i Sør-Libanon, og kollegaene mine har måttet tenke raskt. Men det er derimot ikke bare en måned siden Israel begynte å bombe Libanon, for kollegaene har snakket om bombingen de siste 6 månedene, både sør i landet og ellers.
En saudisk kollega, som følger nøye med, forteller at litt slik som Putin har en ‘blueprint’ – altså en konkret og nøye planlagt plan for invasjonen av Ukraina, så har også Israel det for Palestina, og andre land i regionen. Gulflandene derimot, holdes utenfor.
Men de pågående angrepene, også de som ser ut som om de er helt tilfeldige, er nøye planlagte, ifølge han: «Det er trist nok slik at Netanyahu har en konkret plan for flere land i regionen innbefattet Palestina. Libanon er dessverre derfor under angrep’». Litt slik som vår utenriksminister nylig sa, «at situasjonen er ute av kontroll i regionen». så er situasjonen dramatisk. Det er forventet at den på kort sikt blir verre, og en mulig forsoning og snarlig fred er ikke egentlig å forvente.
Et håp om fred er noe vi alle ikke kan tro på heller, da vi også ser at USA støtter Israel med militær bistand for å ta trussellen som er Hizbollah. Slik har det egentlig også vært siden angrepene startet for et år siden.
Hva de ulike og rammede arabiske landene kan kjempe tilbake med mot Israel er per nå uklart – fra Iran er raketter blitt skutt mot Israel, men denne eskaleringen ser ut til å ha dabbet av en del de siste ukene. Slik en Midtøsten-ekspert nylig påpekte, må Iran kjempe tilbake for å vise reell makt og styrke overfor Israel, men det er ikke trolig at disse rakettangrepene fortsetter. Per nå er det ingen som vil gå til storkrig mot Israel – og derfor også mot USA, naturligvis.
Situasjonen er farlig for alle i Levanten
Situasjonen er farlig for libaneserne, palestinerne, men også for jordanerne, enda de har et sterkt militært og politisk samarbeid med USA. Det er uvisstheten om hvor, og når, Netanyahus Israel vil angrepe. Det eneste som er sikkert, er at hvis man ikke vil risikere å miste både familie og andre nære, så må man få dem ut og over til tryggere land. Egypt er foreløpig et slikt land. Sannsynligheten for bombing av store byer som Aleksandria eller Kairo, er lav. Sinai derimot, som var en krigssone på 70-tallet, kan treffes av missiler og raketter.