Bruksanvisning til presidentvalget

Av Morten Wetland

Norge renner over av USA-eksperter når det er presidentvalg i USA.  Likevel, her er en bruksanvisning til hvordan presidenten velges. For det er (som svært mange vet) ikke ved å få flertall av de avgitte stemmer i hele USA at vinneren kåres. Mange husker at Al Gore fikk flest stemmer ved valget i 2000, men George W. Bush ble president. Og enda flere husker at Hillary Clinton slo Donald Trump med flere millioner stemmer i 2016. Men Trump ble president.

Dette henger sammen med at presidenten velges ved indirekte valg. Fra hver delstat velges, som i år 5. november, «valgmenn» (eller «electors» som er kjønnsnøytralt). Så er det om å gjøre å vinne flertall av disse. Det er totalt 538 slike «electors». Så det er om å gjøre å få 270, altså flertall med én, i dette valgmannskollegiet.

Systemet er slik at en stemme i en liten stat teller noe mer enn en stemme i en folkerik stat. Dette ble innført i USAs tidlige år for å styrke små staters loyalitet til prosjektet USA. Fordelingen av valgmenn på delstater er knyttet til hvor mange representanter delstatene var i de to kamrene i Kongressen, som består av Senatet og Representantenes hus.

Alle USAs delstater, store som små, har to senatorer. Det gjelder for store California, med omlag 40 millioner innbyggere, og for lille Wyoming som har snaut 600 000.  Så er antallet representanter som sendes til Representantenes Hus en funksjon av folketallet i hver enkelt delstat. Så dette tallet kan endre seg over tid etter nye folketellinger. Eksempelvis hadde Ohio 25 valgmenn da John Kennedy ble valgt i 1960, mens Ohio nå har 17, som følge av fraflytting og vekst i andre delstater. Florida hadde 10 valgmenn i 1960 og har 30 nå. Men antallet senatorer er konstant – to – for alle over tid.

I en særstilling står hovedstaden Washington D.C. som ikke er en delstat og som ikke har senatorer, men som er tilkjent – siden 1961 – like mange valgmenn som den minste delstat, nemlig 3. Seks delstater har 3 valgmenn. Flest har California med 54.

Så vinner den presidentkandidaten som får flertall – stort eller lite – i en delstat alle denne delstatens valgmannstemmer. Det er to unntak fra dette, nemlig Nebraska og Maine som har henholdsvis 5 og 4 valgmenn, som sender representant til valgmannskollegiet etter hvilken kandidat som har vunnet det enkelte kongress-distrikt, som det er to av i Maine og tre av i Nebraska.

Systemet fører til at kampen ved presidentvalget særlig står i stater der det er så jevnt at det går an å vinne, og i stater der det er et høyt antall valgmannstemmer. Det hjelper lite om republikanerne vinner 10 småstater når de taper California med 54 valgmenn som gjerne velger 65-35 demokratisk. Det er heller ingen vits for demokratene i å drive valgkamp i f.eks. Idaho som gjerne går 70-30 republikansk.

Derfor er fokus på «vippestater», dvs. stater hvor det ikke på forhånd forventes at det ene av de to store partiene vil vinne men hvor begge har en reell sjanse til å ta hjem seieren. Av de statene som regnes som vippestater i år, er det bare Nevada som har færre enn 10 valgmenn, nemlig 6. Her er en lenke til hvilke stater det gjelder i 2024

Vedlagt er en tabell over antall valgmenn fra hver delstat (og D.C.) Så kan hver enkelt regne selv hvordan man kan komme først til 270.

StatValgmennStatValgmenn
Alabama9Montana4
Alaska3Nebraska5
Arizona11Nevada6
Arkansas6New Hampshire4
California54New Jersey14
Colorado10New Mexico5
Connecticut7New York28
Delaware3North Carolina16
District of Columbia*3North Dakota3
Florida30Ohio17
Georgia16Oklahoma7
Hawaii4Oregon8
Idaho4Pennsylvania19
Illinois19Rhode Island4
Indiana11South Carolina9
Iowa6South Dakota3
Kansas6Tennessee11
Kentucky8Texas40
Louisiana8Utah6
Maine4Vermont3
Maryland10Virginia13
Massachusetts11Washington12
Michigan15West Virginia4
Minnesota10Wisconsin10
Mississippi6Wyoming3
Missouri10
*Selv om det ikke er en delstat, har Washington D.C. tre valgmenn.