Av Sophie Matlary
Det er vanskelig å vinne valg i vår tid. Regjeringer sitter gjerne 4 år, eller maks 8, og planlegger politikken sin utfra de årene de kan sitte. Ofte er politikken ikke svært langsiktig planlagt, uansett hvor god den er.
I liberale demokratiske land slik som i Norge har man demokratisk, folkevalgte ledere, statsministre og stortingsrepresentanter. De velges for folket, av folket, sllk Lincoln sa i sin tid. Helt tilbake til den franske revolusjonen har vi i Vesten levd med folkestyre der makten springer utfra folkets vilje, og hvor innflytelsen fordeles utfra en spesifikk maktbalanse som sørger for at ingen blir enerådig, eller får mye makt.
Denne styreformen er riktig, da den baserer seg på en rettferdig fordeling av ressurser og makt. Den forhindrer tyranni og at altfor mye makt havner i ‘en stol’. Men på tross av det, har den sine negative sider. Slik som det at politikere ikke får levd ut politikken og løftene sine ordentlig – med andre ord, at det er vanskelig å legge ‘langtidsplaner’ som virkelig skaper endring.
Til forskjell fra vestlige styresett, finnes det i østlige land ofte kongedømmer, der en kongefamilie er overhodet i samfunnet. Når et land styres av en konge som har all makt, kan samfunnet oppleves som mer autoritæret, og gjerne også slik at enkeltindividets frihet er innsnevret på grunn av en mer ‘total kontroll’. I kongedømmer, kan kongen bestemme seg for langtidsplaner innenfor ulike politiske områder. Det gir kongen makt til å legge budsjetter og rammer for politikk som varer og som skaper stabilitet, men også en økonomi og arbeidsplasser som svarer til forventet politikk og utvikling. Slik langtidsplaner kan vi se i flere land nå – slik som i Saudi Arabia der man har Visjon 2030, eller Marokko sine nasjonale planer for utvikling innen 2035. På samme måte som kinesiske keisere langtidsbudsjetterte over flere tiår, har det moderne Kina fulgt en kortere, men lignende politikk , der langtidsplaner for økonomien og politikken dominerer samfunnet.
Det er kanskje også på grunn av denne stabiliteten at vi ser flere og flere land utenfor Europa komme med sine ‘visjoner og planer’, som ofte skaper arbeidsplasser og dynamikk i økonomien. I Saudi Arabia er Visjon 2030 skapt nettopp for å kunne finne andre måter å livsnære seg på, utenom oljen.
Det er tøffere å vinne valg i demokratier fordi man må sørge for å treffe velgerne med politikk som engasjerer dem og som faktisk kan gi utbytte. Samtidig som politikken må lages med basis i realitetene som finnes der og da. Det er derfor svært vanskelig for regjeringer å love folket ‘en topp økonomi i 2025″, eller «ingen ungdomskriminalitet om fire år» hvis de vinner valget’, fordi tidsperspektivet blir for kort.
Likevel er det viktig at Arbeiderpartiet spiller på et av sine sterke kort: Kontinuitet. Når Arbeiderpartiet går inn for å vinne valget i 2025, gør de det som en stødig, tradisjonell, og stabil maktutøver som nordmenn i by og bygd kan kjenne seg igjen i. De eier politisk kontinuitet og kan legge trygge rammer for 4 nye år, basert på de 4 tidligere. Politikerne – med Jonas som ledende, og andre sterke kandidater – samt med rom for unge talenter, er det beste alternativet for et Norge som skal utvikle seg, styrke seg og utfordre seg de neste årene. Norge må gjennom en økonomisk transformasjon, for å ikke stagnere. For å få til det, trenger man stabilitet og styring. Styresettet vårt i Norge gjør det vanskelig å få til store endringer raskt – men – med et sterkt forankret Arbeiderparti, og en statsminister som har vist redelighet, ærlighet og kontuinuitet, vil man kunne skape et tryggere, sunnere og mer konkurransedyktig Norge fremover.
