Av Tarjei Skirbekk, idéhistoriker og forfatter av boka De moderate folkepartienes fall i Europa .
29.september er det parlamentsvalg i Østerrike. Ytre høyre-partiet Freiheitliche Partei Österreichs (FPÕ) blir trolig størst. Spenningen er knyttet til om de får kansleren (statsministeren) og hvilken politikk en ny regjering vil føre overfor Russland, Ukraina og EU.
FPÕ er et anti-establishment, anti-innvandring, EU-skeptisk og pro-russisk parti, med røtter til Hitlers tredje rike. Ifølge meningsmålinger vil partiet få mellom 27-30% ved valget. Det mer moderate høyrepartiet Österreichische Volkspartei (ÔVP) ligger an til 25-26% og det sosialdemokratiske partiet SPÕ om lag 20%. Dette gir FPÕ en historisk mulighet.
I Østerrike må en regjering ha flertall i parlamentet. De to tidligere store folkepartiene ÕVP og SPÕ har bare 45% oppslutning til sammen. SPÕ kan kanskje forme en regjering med de grønne, liberale og Øl-partiet (!). Men en slik flere-partier-regjering er uvanlig i Østerrike, og tvilsomt at disse partiene får flertall. Det største partiet vil trolig få mulighet til å danne regjering først. Får de med seg ÕVP?
Hvem er Freiheitliche Partei Österreichs (FPÕ)?
Som omtalt i en tidligere artikkel, har Østerrike en spesiell nyere historie som kaster skygger helt frem til i dag. For å forstå dagens politikk og dagens FPÕ, må vi prøve å trekke noen tråder.
Ved valget i 1949 stilte et nasjonalistisk parti som ble het Verband der Unabhängigen (VdU) og fikk 11,7%. Partiet appellerte direkte til tidligere nasjonalsosialister og det representerte langt på vei tidligere medlemmer av Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP). Partiet eksisterte frem til 1956, da de gikk inn i det vi i dag kjenner som FPÕ.
Den første partilederen i FPÕ var Anton Reinthaller, tidligere SS offiser som var fengslet mellom 1950-1953 på grunn av nazistiske aktiviteter. Reinthaller hadde blitt med i NSDAP før Østerrike ble annektert («anschluss» – «innlemmelse») av Nazi-Tyskland i 1938. På 1970-tallet ble partiet ledet av Friedrich Peter, tidligere SS Obersturmfuhrer. Hans enhet var ansvarlig for drap på mer enn 17.000 jøder og 25.000 sovjetiske krigsfanger, ifølge avsløringer gjort av den østeriske holocaust overlever, Simon Wiesenthal. Peter avviste alle anklager om medvirkning til mord.
Selv med litt tvilsom ledelse, var FPÕ mer liberalt anlagt på 1970- og 1980-tallet enn det de senere skulle bli kjent for. Det gjorde at partiet i denne perioden var lettere å snakke med for de andre partiene. Selv om FPÕ ikke var en stor velgersuksess på denne tiden, var de likevel en viktig brikke for de andre to store partiene for å sikre at et av dem fikk flertall i parlamentet. I 1983 kom partiet inn i regjering for første gang.
I 1986 tok Jørg Haider over partiet og dro det kraftig mot høyre. Han advarte mot det han kalte «Uberfremdung» av landet, omtalte konsentrasjonsleirer som fangeleirer, hedret SS-veteraner og snakket pent om Hitlers arbeidspolitikk. Partiet steg på målingene og sto overfor sitt store politisk gjennombrudd i 1999.
FPÖ – et nasjonalistisk og russlandsvennlig parti
Politisk ønsker FPÕ «et Europa av fri mennesker og fedreland». Det betyr at de ønsker et «nasjonenes Europa». Ved folkeavstemningen om Østerrike skulle bli medlem av EU i 1994 (samme år som Norge), jobbet de aktivt imot. I dag har de et mer «skeptisk mot EU» standpunkt, og vil endre unionen grunnleggende. I 2011, gikk partiet til valg med et program de kalte «Østerrike først» – et ikke helt ukjent slagord for valgmanifester i vår tid (jf Donald Trump i USA).
Gitt at Østerrike ikke kunne være medlem av en forsvarsallianse (krav fra seiersmaktene i 1955), så er ikke landet medlem av NATO og opptatt av å være nøytrale. Denne nøytralitetsposisjonen, er noe FPÕ bruker og utnytter for å fremme sine standpunkter. De mener Østerrike må «finne sin egen vei», og ikke «slukes» opp av vesten (les USA og EU) og deres «liberale» politikk.
Men nøytraliteten går ikke lengre enn at partiets ledere har deltatt i flere arrangementer med ledende politiske aktører fra Russland, blant annet et i 2014 med Alexander Dugin om «utvidelse av russisk innflytelse i Europa». Samme år støttet FPÕ Russlands annektering av Krim. Ledende politikere fra ytre høyre-partiet har også deltatt i møter med «Forent Russland», Putin sitt parti. I 2016 skrev de en samarbeidstraktat (Freundschaftsvertrag) med det russiske partiet hvor målet var «å styrke vennskap og utdanne unge generasjoner til patriotisme».
I 2018 inviterte Karin Kneissl, FPÖs daværende utenriksminister, Vladimir Putin til sitt eget bryllup og danset med den russiske presidenten. Ett år senere forlot hun regjeringen, og gikk i 2021 inn i styret til det russiske oljekonsernet Rosneft. I 2023 flyttet hun til Russland for å lede Gorky Center, en tenketank om geopolitikk tilknyttet universitetet i Sankt Petersburg.
«We’re Going to Ibiza»
Ved valget i 2017 gjorde FPÖ et godt valg med 26% og gikk i regjering med ÖVP. Det skulle bli svært turbulent. Mai 2019 sprakk det som ble omtalt om «Ibiza-skandalen». Da lekker en video tatt opp i en leid villa på den spanske ferieøyen av blant annet daværende leder for FPÖ og vise-kansler, Heniz-Christian Strache.
I videoen som ble tatt opp før valget i 2017 og offentliggjort i tyske Der Spiegel og Süddeustche Zeitung, viser hvordan Strache blir enig med en kvinne som skal være datter av en russisk oligark om å bistå med forretningskontrakter mot støtte inn i det kommende valget. De ble satt opp. Senere kom det frem at den russiske kvinnen var en bosnisk landbruksstudent.
Strache sa i videoen at han hadde besøkt Russland mange ganger og hatt møter med rådgiveret il Putin for å forme et «strategisk samarbeid». Et av forslagene fra den russiske kvinnen var muligheten for å kjøpe en av de største tabloidavisene i Østerrike (Kronen Zeitung). Han skal ettersigende ha sagt at han ønsket å «bygge et medialandskap som Orban».
Regjeringen måtte gå av, det ble utlyst nyvalg og Strache ble dømt for korrupsjon. Ved nyvalget september 2019, falt FPÖ med 10% til 16,2%. Men som vi har sett, Ibiza-skandalen skulle ikke gi partiet noe varig men. En av de som måtte gå av i 2019, var innenriksminister Herbert Kickl, kjent som en av de mest kontroversielle politikerne i FPÖ. I dag er han leder, partiet ligger «all-time-high» på målingene og Kickl aspirerer til å bli kansler.
Siden Russlands invasjon av Ukraina i 2022 har FPÖ argumentert mot russiske sanksjoner. Selv i dag fortsetter partiets leder å hevde at sanksjonene vil utsette håp om forhandling mellom ukrainere og russere, og er til skade for østerrikske interesser. Tidlig 2024 kunne det russiske nyhetsbyrået TASS melde at Kickl lovet å stoppe pengeoverføringene fra EU til Ukraina hvis han fikk regjeringsmakt etter valget.
Vil FPÕ nå helt til topps?
Ved Europavalget i juni i år fikk FPÕ 25,5% og ble største parti i Østerrike. I etterkant har de dannet en ny europeisk partigruppe («Patrioter for Europa»)») sammen med blant annet Fidesz – partiet til den ungarske statsminister Victor Orban.
Ved valget 29.september vil FPÕ trolig gjøre sitt beste valg noensinne – 25 år etter deres store politiske gjennombrudd. I 1999 ble de marginalt større enn ÕVP og etter lange forhandlinger den gang gikk de to høyrepartiene sammen i regjering. Det var første gang siden andre verdenskrig at et radikalt ytre høyre-parti fikk regjeringsmakt i Europa.
Det at de fikk plass i regjering skapte masse bråk både i Østerrike og internasjonalt. Hver torsdag var det store demonstrasjoner rundt omkring i landet og de da 14 andre EU-landene truet med sanksjoner. Europaparlamentet vedtok en hard resolusjon og EU hevdet at “the admission of the FPÖ into a coalition government legitimises the extreme right in Europe”. Alle bilaterale kulturutvekslingsavtaler og felles militærøvelser ble stoppet. USA og Israel kalte tilbake sine ambassadører.
Da FPÕ gjorde et nesten tilsvarende godt valg i 2017, kom de igjen i regjering og fikk blant annet forsvars- innenriks og utenriksminister postene. Regjeringserklæringen ble skrevet under på Kahlenberg, hvor «slaget om Wien» sto – stedet hvor Ottomanerne ekspansjon inn i Europa ble stoppet i 1683. Demonstrasjonene i Østerrike mot den nye regjeringen var færre og de internasjonale reaksjonene få, om noen.
Hva vil EU og det internasjonal samfunn si i år – hvis FPÕ får kansleren?
