Vi har utfordret lederen for LOs internasjonale kontor, Liv Tørres, til å definere de tre største utfordringene på det internasjonale plan per i dag. Her er hva hun svarte:
Den geopolitiske kløften vokser
Tørres: Spenningen har økt mellom land som tror på demokratiske idealer og de som åpent forsvarer andre synspunkter. Så har vi mange land som bare på papiret ytrer seg positivt om demokratiet og som samtidig i praksis undertrykker demokratiske rettigheter og menneskerettigheter, og som for eksempel forfølger folk som mener noe annet enn hva myndighetene ønsker de skal mene.
Mange ikke-vestlige land ser Vestens dominans og velstand som urettferdig og peker på våre handlinger nå etter at krigen startet i Midtøsten som preget av dobbeltmoral. Oppfatningen er at vestlig holdning til Russlands invasjon i Ukraina er annerledes enn holdningen til Israels okkupasjon av Vestbredden. Det er en kritikk som land i Vesten må ta inn over seg. Vi her i Norge må ta til etterretning at dette endrer rammene for global politikk også for oss.
Du tegner et bilde av Vesten mot resten?
Tørres: Det er nok litt forenklet, men at alliansen i den såkalte BRICS-sammenslutningen (Russland, Kina, India, Sør-Afrika, Brasil, Egypt, Etiopia, Iran og De forente arabiske emirater) mobiliserer ikke-vestlige land er sikkert og visst. Og de landene som er med her har jo ikke akkurat samlet seg fordi de deler verdier som samler bred støtte her hjemme. Russland vinner nå støtte i det globale sør også for sin krig i Ukraina på grunn av amerikanernes støtte til Israels krigføring på Gaza. Samtidig skal vi ha med oss at Norge har gamle venner i den samme alliansen, som for eksempel Brasil og Sør-Afrika, så vi har fortsatt gode muligheter til å snakke med de fleste. Og ikke glem at demokratiet her mange forkjempere selv i de mest autoritære stater og at antidemokratiske krefter har vokst seg sterkere både i Europa og i USA. Det er ikke slik at alle i Vesten står for det ene og alle utenfor Vestens grenser står for noe helt annet. Utfordringen vår framover blir å opprettholde allianser og bred dialog med gamle venner samtidig som vi fremmer dialog og forståelse for våre verdier og interesser.
Demokratiet må fornyes og styrkes
Tørres: Demokrati blir ofte redusert til et spørsmål om rett til å avlegge stemme med noen års mellomrom. Men et reelt demokrati handler om mye mer. Et folkestyre må gå nedenfra og opp og bygge på konsultasjonsordninger, bred medbestemmelse, dialog, respekt og kompromissvilje mellom ulike parter.
I mange land brukes et tilsynelatende demokratisk rammeverk til å tilsløre autoritære strukturer. Samtidig har mang en demokratisk institusjon forvitret. Å være politiker blir kanskje betraktet som en jobb og ikke først og fremst et verv der man er representant og tillitsvalgt på vegne av noen. Sivilsamfunnet blir mange steder ikke tatt alvorlig nok. Det kan være umulig eller direkte farlig for sivilsamfunns- organisasjoner å uttrykke avvikende oppfatninger. Faglige rettigheter er over store deler av verden sterkt innskrenket eller blir ikke tatt på alvor. Og fagbevegelsen er ofte den første som blir angrepet, tiet og undertrykt av ledere med autoritære tendenser.
Og fagbevegelsen mister medlemmer?
Tørres: Prosenten av folk i arbeid som er fagorganiserte synker totalt sett, selv om antallet organiserte mange steder øker noe. Motkreftene har blitt sterkere. Den autoritære trenden er mange steder sterkere enn for noen tiår siden. Arbeidsgiverne har også styrket seg. Internasjonalisering av kapitalen sammen med eierstrukturen i de verdensomspennende konsernene gjør det vanskeligere for fagbevegelsen.
Så du er imot globaliseringen?
Tørres: Neida, jeg heier på globalisering. For Norge er det utvilsomt også en fordel med en åpen økonomi med felles spilleregler. Det jeg ikke heier på er globalisering koblet med egoistiske og autoritære ledere. Globalisering krever aktiv arbeidsmarkedspolitikk, en omfordelende stat og sterke parter i arbeidslivet. Uten dette kan det gå skikkelig galt.
Den tredje hovedutfordringen: Palestinakonflikten
Krigen er naturligvis en stor tragedie, men observatører påpeker at de menneskelige lidelsene er større i Sudan. Hva gjør Palestina så spesiell?
Tørres: Det har vært et tungt engasjement for Midtøsten i mange år i Norge og palestinernes sak mobiliserer bredt. Kravene om like rettigheter så vel som sikkerhet for både palestinere og israelere har bred støtte her i Norge. Okkupasjonen og blokaden av Gaza må avsluttes. Og aller først må selvfølgelig krigshandlingene avsluttes og humanitær hjelp sikres. Bildene som kommer ut av Gaza og bosetternes overgrep på Vestbredden gjør folk rasende over hele verden. Så er det jo også sånn at det er en reell fare for at dette utvikler seg til en storkrig i regionen med implikasjoner for hele verden i tillegg til at den legger grunnlaget for hat og uforsonlighet mellom grupper og religioner som vil gå i arv i generasjoner.
Mange mener at Norge gjorde en feil ved å anerkjenne Palestina som stat. Vi har ikke lenger Israels øre.
Tørrres: Det var slett ingen feil, men på høy tid. Det går ingen vei til varig fred i området uten at palestinerne får kontroll over eget område og får en likeverdig plass «ved bordet». Så kan vi jo lure på hvor mye vi hadde «Israels ører» også i utgangspunktet. Med Netanyahus regjering har Israels politikk gått mer og mer til høyre. De såkalte fredsforhandlingene mellom Israel og Palestina har heller ikke vært aktive på veldig lenge.
Så du mener konflikten i Midtøsten er viktigere enn krigen mellom Russland og Ukraina?
Tørres: Nei, ingen krig er viktigere enn en annen krig. Krigen i Ukraina er et overskyggende problem i Europa, har globale ringvirkninger og truer vår sikkerhet. Den griper også direkte inn i norsk politikk med økte forsvarsutgifter, flyktningmottak og fare for økt spenning i våre nærområder. Samtidig mobiliserer krigen i Midtøsten til geopolitiske spenninger og humanitære konsekvenser som vil merkes på mange flater i flere generasjoner.
For oss i Norge presser de økte internasjonale spenningene koblet med omfattende problemer knyttet til klima, global helse m.m. også fram et større behov for samarbeid med Europa og vårt eget nærområde.
Det gir anledning til å komme med et ganske personlig ønske: Jeg håper at nordmenn flest tar inn over seg at vi er europeere. Dette er frakoblet diskusjonen om norsk medlemskap i EU. Men Norge er et lite land som er helt avhengig av handel, samarbeid og allianser med andre land. Innimellom får jeg inntrykk av at enkelte her hjemme synes vi skal gå helt sologang, noe som lyder som «make Norway great again» og det kommer ikke til å bli særlig «great».
