av Hedda Bryn Langemyr
Direktør i UTSYN, Senter for sikkerhet og totalforsvar
Sverige var nøytral i over to hundre år, Finland i nesten hundre. I mai 2022 søkte begge landene medlemskap i Nato. I dag er begge landene medlemmer.
Det kan virke overveldende at til sammen tre hundre år med alliansefrihet ble avviklet på under to år. Noe av forklaringen er selvsagt den opplevde trusselen fra Russland. Men en betydelig forklaring på at det kunne gå såpass raskt var at Sverige og Finland allerede var godt integrert i den militære, vestlige forsvarssfæren lenge før Nato-medlemskapet ble vedtatt:
- Begge landene var i praksis fungerende støttemedlemmer av Nato, gjennom egne samarbeidsavtaler med USA.
- Den britisk-ledede forsvarsstyrken «Joint Expeditionary Force (JEF)» ble etablert for åtte år siden. Her deltar alle de nordiske landene – inkludert Sverige og Finland – i tillegg til Nederland og de baltiske landene. JEF har fokus på Nord-Europa og skal kunne settes inn på kort varsel i tilfelle krise. Landene har felles øvelser, og styrken kan operere på egen hånd for medlemslandenes sikkerhet – eller fungere innenfor rammeverket av en Nato- eller FN-operasjon.
- Et annet eksempel er NORDEFCO som er en nordisk, politisk og militær samarbeidsstruktur. Etter Russlands annektering av Krym i 2014 ble det militære samvirket innenfor denne rammen tettere, og NORDEFCO har blant annet også vedtatt en visjon fram mot 2025 som skal øke samarbeidet innen totalforsvaret og motstandsdyktighet mot cybertrusler.
Utfordringen for Nato de neste tiårene er at kampfly, kuler og kanoner kun er en del av forsvarsstrategien. I tider med digitale trusler, utstrakt desinformasjon og politiske påvirkningsoperasjoner mot sivilsamfunnet er det begrenset hvor mye det hjelper med et sterkt militærvesen. Det interessante er at mens Sverige og Finland søker et sterkere militærforsvar i Nato, er det Nato som har noe å lære av Sverige og Finland når det gjelder sivil motstandsdyktighet.
- I 2022 ble Sveriges «Myndigheten för psykologiskt försvar» operativt. Deres oppgave er å «identifisere, analysere og møte utilbørlig informasjonspåvirkning og annen villedende informasjon rettet mot Sverige». I Russlands informasjonskrig om Ukraina har de kommet på banen for å informere og svare på spørsmål i den offentlige debatten i Sverige.
- Uten forståelse og vilje til forsvar vil ikke befolkningen kunne gjøre sin del av innsatsen i totalforsvaret, og kan heller ikke regnes inn som en del av den generelle beredskapen. I Finland er befolkningen kjent for å ha en særegen og sterk forsvarsmentalitet, blant annet på bakgrunn av erfaringer fra vinterkrigen i 1939–1940. Finland er et skoleeksempel på hvor viktig det er med en utstrakt forståelse i befolkningen for sikkerhetssituasjonen, hva det er som skal forsvares og hva forsvarsvilje har å si for motstandsdyktigheten i sivilsamfunnet.
Begge deler burde være noe Norge kunne lære av og trekke veksler på innenfor et Nato-samarbeid.
Det utenrikspolitiske samarbeidet i Norden (kalt «N5») har blant annet resultert i Bjarnason-rapporten som kom i 2020. I rapporten fokuseres det blant annet på ikke-militære trusler som cyberangrep og desinformasjon – og det foreslås en felles nordisk forståelse av de viktigste sammensatte truslene som utfordrer Norden, samt å styrke totalforsvarssamarbeidet.
Rapporten har i stor grad gått under radaren, og har ikke blitt fulgt opp med de konkrete tiltakene den fortjener. Vi trenger økt bevissthet og oppdatert kunnskap om sikkerhet og beredskap som inkluderer perspektiver på tvers av de nordiske landene, sektorer og fagmiljøer.
En måte å styrke oppfølgingen av Bjarnason-rapporten på vil være å få på plass langt mer utstrakt faglig utveksling og samhandling med svenskene og finnene innenfor området som retter seg inn mot ikke-militære trusler mot sivile.
