av Morten Wetland
Odessa ble erobret av Russlands Tsarina Catharina II i 1794. Ved hjelp av blant andre marskalk fyrst Potemkin (ja, han med kulissene), erobret hun også andre, store landområder nord for Svartehavet, blant annet Krim, og store deler av det som nå er Ukraina. Hun kalte dette krigsbyttet for «Nye Russland», inspirert av New England, Nouvelle France og Nueva Espana, som andre europeiske imperier håpefullt døpte sine landnåm i Nord-Amerika. Putin brukte uttrykket «New Russia» i et intervju med Washington Post allerede i kjølvannet av okkupasjonen av Krim, altså i 2014, som i klartekst betydde at han hadde planer om å reetablere Russland slik Catharina – ved å nedkjempe ottomanene rundt Svartehavet – hadde etterlatt seg riket. På det viset erobret og behersket Russland en mye lengre og mer betydningsfull kyststripe enn den de hadde hatt langs Azov-havet. Det er bare å anta at Putin har bilde av Catharina på nattbordet.
Så er ukrainerne etterkommere av ganske krigerske folk. Google Ilya Repins maleri av kosakkene i Saporosje. Les Gogols «Taras Bulba», les Herodot, husk at 30% av den røde arme under WWII besto ukrainere. I dag er hele det ukrainske samfunn mobilisert i kamp mot russiske angripere og overgripere. 87% av befolkningen tror på seier. Her i Vesten er tallet sjokkerende 10%. (Jason Jay Smart)
Putin var KGB-agent i Dresden i årene fram til murens fall. Her opplevde han på kloss hold hvordan befolkningen i DDR forholdt seg til kunnskapen om levestandard og livsvilkår i Vest-Tyskland. Og han så hva det førte til. Vi som har kjørt gjennom Polen i det siste har sett hva integrasjonen i Vesten kan bety. Polen er Las Vegas. Veiene er bedre enn i Tyskland. Byer og landskap er blant Europas mest velholdte og vellykkede, knapt til å kjenne igjen for oss som besøkte landet under kommunismens åk. Ikke å undres over at Putin ønsker å holde smitteeffekten fra Vest på god avstand fra russisk hverdag – samtidig som han gjenoppretter en kyststat langs Svartehavet.
Ukraina var på god vei til å tilpasse seg EUs regelverk. Sektor for sektor. Kampen mot den nedarvede korrupsjonen var omfattende og omstridt -, etter hvert mindre og mindre omstridt og mer og mer målrettet. Så kommer 24. februar 2022 og Putin bruker det han har flust av – tid og menneskeliv – på å bedrive hærverk på klassisk russisk vis.
Vestens bistand til Ukraina er omfattende, men lider samtidig av sendrektighet og juridiske spissfindigheter. Tid og strategiske posisjoner går tapt mens Vesten diskuterer folkerett, humanitærrett etc., som Russland ikke bryr seg om. Tyskland er kjerneeksempelet på hvordan det å stå i strid kan avlæres. Angela Merkel visste godt at i hennes moderland vinnes ikke valg ved å satse penger på militære formål. Hun klarte også å smitte mange representanter for europeiske konservative søsterpartier, som for eksempel Høyre i Norge. På venstresiden står det enda begredeligere til – Tyskland har i dag en kansler som antagelig vil gå over i historien som den mest forvirrede; Hans forgjenger fra SPD var erklært Putin-venn, – Gerhard Schröder. Schröder snakket ikke fremmedspråk, og Putin er flytende i tysk. Tyskslands interesser av det økonomiske samarbeid med et Russland omtrent som før 24. februar er pinlig synlig. Olaf Scholz tror han kommer med i krigen, at Tyskland blir lovlig krigsmål for Putin, dersom han gir Ukraina langtrekkende krysserraketter (Taurus). Macron bedriver «dialogue» på pratsom, fransk maner, og har ingen backing i eget land for å ta profil ut over dette. Imens fortsettet Putin og hans folk herjingene med naboen og vet nøyaktig hva de skal gjøre for å skremme vannet av Vesten til å sub-optimalisere hjelpen til Ukraina – er atomtruslene hele forklaringen? Eller har Vesten virkelig glemt at frihet og demokrati ikke kommer av seg selv.
Det følger av innledningen her at jeg tror det er de landområder som en gang i historien var del av det russiske imperiet som har mest grunn til å være urolig dersom Ukraina faller. Norsk område har aldri vært russisk.
Jeg var nede i Ukraina tre ganger i fjor, og leverte biler og utstyr til de ukrainske styrkene, innenfor rammen av «Fritt Ukraina». Første gang kjørte Serhiy Kiral meg fra Lviv tilbake til grensa mot Polen. Han er vise-ordfører i Lviv, tidligere kommandosoldat og kjenner norske parlamentarikere fra Europarådet. Han sa han trodde krigen ville vare 3 – 5 år. Han hadde lav puls da han sa det. Så sier folk her i Vesten, som først og fremst ønsker at dette tar slutt, uansett, at man må forhandle, og at alle kriger tar slutt en gang. Ja. Det gjaldt for hundreårskrigen og for trettiårskrigen også.
Historien tyder på at Putin overhodet ikke har planer om å nøye seg med de østlige og mest russifiserte deler av Ukraina øst for Dnjepr. En avtale om å stanse der blir cut-and-paste av Molotov-Ribbentrop-pakten fra 1939. Dette vet Zelenskyy og hans folk veldig godt. Det hjelper med gaver fra land som støtter Ukraina, som det norske Nansen-programmet. Men landet må også ha egne inntekter. Ukrainas viktigste inntektskilde var lenge transport av russisk gass gjennom rørledninger til Europa. Russland forsøkte først å gjøre rørene gjennom Ukraina overflødige ved å bygge rørledningene gjennom Østersjøen, North Stream I og II. Som ledd i et tvisteoppgjør om gasskontrakter mellom Russland og Ukraina ble det avtalt før krigen at ca 40 Mm3 gass årlig skulle fortsette å flyte gjennom Ukraina, og Ukraina skulle få betalt for denne transporttjenesten. Sjefen for Ukrainas gasselskap Yurij Vitrenko var i Norge sent 2022. Han fortalte meg at både president Biden og president Macron hadde ringt Zelenskyy og bedt ham sette rørledningene gjennom Ukraina ut av spill. Det hadde Zelenskyy nektet. Utrolig hva som kan skje samtidig i en krig.
Og spenningen stiger. Om vi europeere har stamina til å fortsette støtten til Ukraina? Og om USA vil stå opp for en sivilisert verdensorden? Det måtte et Pearl Harbor til for å få Roosevelt med i kampen mot Hitler. Krigen hadde da vart i over to år i Europa den 7. desember 1941.
Mellom slagene kan vi i Norge bla opp i sagaen om Harald Hårdråde. Som seilte ned Dnjepr for 1000 år siden og forelsket seg i Jelisabeta, datter av Jaroslav, fyrsten av Kiev. Jelisabeta ble dronning av Norge og tok navnet Eilisiv. Ikke need to know, men nice to know.
