Strategisk konkurranse mellom stormakter i den kjernefysiske tidsalder

av Ciwan Can

Endringer i den globale maktbalansen har historisk vært en viktig årsak til strategiske uforutsigbarheter og krig i forholdet mellom stormakter. 

I en studie utført ved Harvard University har forskere identifisert 16 endringer i maktbalansen mellom stormaktene siden det 16.århundret. I den videre analysen av hvordan de følgende strategiske uforutsigbarhetene påvirket relasjonene mellom stormaktene har de observert 4 tilfeller med fredfull endring og 12 tilfeller der maktskiftet endte med krig.

Thukydidfellen

Innledningsvis i sin bok om Peloponneskrigen skriver Thukydid: “I have written my work, not as an essay which is to win the applause of the moment, but as a possession of all time.” 

Thukydid konkluderer I sin innledning at det var endringen i maktbalansen mellom datidens stormakter som gjorde krigen uunngåelig – framveksten til Athen og frykten dette skapte i Sparta.

Thukydids teori om årsaken til Peloponneskrigen er i dag kjent som Thukydidfellen: strategisk uforutsigbarhet og sannsynlighet for krig når en fremvoksende stormakt utfordrer posisjonen til en etablert stormakt.

Peloponneskrigen, mener Thukydid, ble utløst av Sparta som en preventiv handling for å bremse og reversere Athens fremvekst da maktbalansen fremdeles var i førstnevntes favør.

Hegemonisk krig

Krig mellom stormaktene er ganske annerledes enn andre interstatlige kriger, dette fordi førstnevnte involverer hele rammeverket for internasjonale relasjoner. Et eksempel er avslutningen av andre verdenskrig og hvordan USA, etter de alliertes seier mot aksemaktene, etablerte og ledet en orden som regulerte internasjonale relasjoner for alle makter som opererte innenfor denne. Internasjonale relasjoner hadde med stor sannsynlighet sett annerledes ut om aksemaktene hadde seiret, slik som for eksempel den kommunistiske orden ledet av Sovjetunionen var annerledes og i konkurranse med den orden som var ledet av USA under den kalde krigen.

En stormakt med evne til å etablere og lede en orden som regulerer internasjonale relasjoner er ofte betegnet som en hegemon, og kriger mellom slike stormakter er derfor betegnet som hegemoniske kriger.

Atombomben

Alle tilfeller med endring i maktbalansen mellom stormaktene siden andre halvdel av det 20.århundret har vært fredfulle. Vi har med andre ord ikke opplevd en hegemonisk krig på mange tiår.

Mange begrunner dette med eksistensen av atomvåpenet.

Ved å besitte atomvåpen har stormaktene redusert sannsynligheten for militær seier og dermed kostnadene for en hegemonisk krig gjennom garantert gjensidig ødeleggelse.

Historisk har hegemoniske kriger ofte vært preventive kriger. Med dette menes det at det har vært etablerte stormakter som først har forsøkt å bremse eller reversere endringer i maktbalansen da denne fortsatt har vært i deres favør (og dermed fremveksten av en konkurrerende stormakt).

Det var garantert gjensidig ødeleggelse som forhindret USA fra å handle preventivt da Sovjetunionen vokste fram som en konkurrerende stormakt på 1950-tallet. 

I den kjernefysiske tidsalder har hegemoniske kriger blitt erstattet med strategiske konkurranser.

Strategisk konkurranse mellom USA og Kina

Strategisk konkurranse mellom stormakter oppstår som følge av endringer i maktbalansen, og er initiert av etablerte stormakter med den hensikt å svekke og reversere den framvoksende stormaktens strategiske innflytelse uten direkte militær konfrontasjon.

Strategisk konkurranse utspiller seg i den diplomatiske sfære.

Et godt eksempel er den strategiske konkurransen mellom USA og Kina som krystalliserte seg med Obama-administrasjonens Pivot to Asia strategi. Dette var på et tidspunkt da Kina inntok plassen som verdens neststørste økonomi og følgelig utfordret den etablerte stormaktens strategiske innflytelse i Øst-Asia og internasjonalt. Mens resten av verden ble dratt inn i en økonomisk krise som mange mente var forårsaket av og dermed svekket tilliten til den etablerte Washington Consensus, viste Kinas økonomiske fremvekst en alternativ modell for økonomisk styring – Beijing Consensus.

Formålet med den amerikanske strategiske konkurransen var å øke landets militære, økonomiske, og diplomatiske innflytelse i Øst Asia relativt til den økende kinesiske innflytelsen.

USA ville forhindre at Kina kunne overføre sin økonomiske innflytelse til politisk og militær dominans over Øst-Asia.

Den kinesiske responsen kom i 2013 med den såkalte “Go-West″ strategien. Dette kulminerte med Belt and Road Initiative (BRI) som gikk ut på å etablere alternative politiske og økonomiske nettverk med land i Asia, Europa, og Afrika for å unngå effektene av det amerikanske forsøket på å kvele Kinas økende innflytelse.

Den amerikanske strategien akselererte under Trump- og Biden-administrasjonene. USA har erklært at vi nå befinner oss i en tid med stormaktsrivalisering og at Kina og BRI utgjør den største trusselen mot amerikansk nasjonal sikkerhet og den liberale internasjonale orden. 

Den tidligere Pivot-strategien har blitt erstattet med en Free and Open Indo-Pacific strategi som mer direkte søker å svekke Kinas forsøk på å reorganisere den regionale (og internasjonale) orden i kinesisk favør. Gjennom handelskrig, skjerming av teknologi og kunnskap, styrking av eksisterende allianser, og etableringen av nye partnerskap, som blant annet Quadrilateral Security Dialogue (QUAD) og AUKUS, ønsker USA å forhindre kinesisk lederskap over det 21. århundrets kommandohøyder og etablere hegemoni, over Øst-Asias internasjonale relasjoner.

Den mer offensive amerikanske responsen under Trump- og Biden-administrasjonene har igjen ledet Kina til å søke å redusere virkningene dette kan ha på landets strategiske innflytelse.

Beijing har særlig søkt å gjøre den kinesiske økonomien mindre sårbar for eksterne sjokk ved å fokusere på teknologisk selvstendighet, internøjonomien, og diversifisering. Beijing sluttet seg bl.a. til verdens største økonomiske blokk gjennom frihandelsavtalen Regional Comprehensive Economic Partnership (RCEP). 

Som del av ønsket om å skjerme sin strategiske innflytelse fra sårbarhet vis-a-vis den amerikanske preventive strategiske konkurransen, har Kina i tillegg utvidet BRI til å inkludere nærmere 125 land og 30 internasjonale organisasjoner. Beijing har også styrket sitt forhold til Russland, både økonomisk og militært til de grader at det kan bli definert som en uformell allianse. Dette har vært særlig tydelig etter Russlands invasjon av Ukraina.

Kinas respons på Free and Open Indo-Pacific strategien har kulminert med konseptet om en Community of Common Destiny for Mankind. Dette konseptet har som formål å dempe andre lands trusseloppfatning av Kina ved å fremme ønsket om en multipolar orden, reform av de eksisterende internasjonale institusjoner, og skape alternativer institusjoner der disse er nødvendige for å komplementere en reformert og mer rettferdig arkitektur for global styring som også reflekterer interessene til den globale sør.

Hvert amerikanske initiativ for å svekke og reversere Kinas strategiske innflytelse har blitt møtt med svar fra Beijing der målet har vært å dempe sårbarhet ved å søke muligheter for å opprettholde et fortsatt favorabelt strategisk miljø. Dette har primært vært fokusert på å etablere økonomiske og politiske nettverk for å øke oppslutning i det internasjonale samfunn til støtte for kinesisk internasjonal politikk.

Strategisk konkurranse mellom USA og Kina vil være den sentrale driveren av internasjonale relasjoner i det 21.århundret.

Ønsker du å bli medlem i Internasjonalt Forum?
Fyll ut skjemaet under – velkommen!

Priser på medlemskap, pr. kalenderår Yrkesaktiv (for de som er i jobb): 300 kr. Ikke yrkesaktiv (for studenter, pensjonister, ledige, osv.): 150 kr.