av Sophie Matlary
Norge trenger bilaterale avtaler med flere land, nå:
Vi taper på å være isolerte, geografisk, økonomisk, og politisk. Vi kan ikke risikere å male oss inn i et hjørne, i det fjerne nord.
Norge skal ikke måtte velge mellom å enten kjempe for Ukraina i øst, eller for Palestina i midtøsten: Vårt perspektiv må være langt større, og langt mer positivt enn det som fremstilles nå. Det virker som vi ‘kun’ får lov til å lese om konfliktene, og snakker lite om mulighetene for samarbeid, som eksisterer. Den nye verdensordenen, som har oppstått de siste årene, der vi ser flere maktpoler – og ikke kun et skarpt skille mellom Vesten og resten, krever at vi er mer fleksible, men også flinkere til å skape nye allianser. Nå som vi har beveget oss vekk fra å leve i det man kan kalle en ‘to-delt’ verden, spesielt etter andre verdenskrig, befinner vi oss i det jeg vil kalle en ‘multipolar verden’.
Tidligere denne måneden holdt den norske atlanterhavskomiteen Leangkollen-seminaret, der fremtredende professorer, militære og politikere diskuterte sikkerhetssituasjonen akkurat nå, i Europa, USA, og i Norge. Etter spennende diskusjoner og foredrag, satt jeg igjen med et inntrykk at vi, på mange måter kun får servert to perspektiver fremover:
Et scenario der Trump vinner presidentvalget i USA: Vi kan da tenke at han vil velge å ikke gi like mye støtte til NATO (og Norge), og spesielt til Ukraina. President Putin, og Russland, vil derfor lettere kunne skremme oss, vi som kun er en liten nabo vest for grensen, uten at vi har USA som støtte. Å spille på vår paranoia blir relativt enkelt for Putin, så lenge han vet, at vi vet, at vi ikke har støtten til USA lengre, eller i alle fall, ikke like direkte – og like mye. Han behøver derfor ikke å gjøre stort – for å sette i gang politiske krisetilstander, her i Norge. Tilstander, som vil sende sjokk og angst – i den norske befolkningen, og økonomien.
Det andre mulige scenarioet ifølge ekspertene, er et der Trump ikke vinner valget, og vi da kan regne med like mye, eller mer støtte fra USA, til Ukraina. Da vil enhver trussel fra Putin virke mindre reell, fordi vårt sikkerhetsnett forblir det samme som før. Men, det betyr også at vi som nasjon de facto må støtte USA i alle krigspolitikk de fører fremover, og blir da mindre fleksible, og politisk, mindre frie.
Jeg vil ikke se at Norge maler seg inn i et hjørne: Slik ting ser ut i dag, så er vi avhengige av at USA støtter oss, og sikrer oss. Men en slik avhengighet er farlig. Vi må i større grad kunne operere helt uavhengig av USA, fordi det er sannsynlig at vi snart lever i en verden der det til tider kun er oss selv, som kan passe på ‘oss selv’. Det må våre politikere innse nå. Vi trenger gode bilaterale avtaler med land som ikke selv er avhengige av NATO eller av USA, og som ikke er bundet av et politisk system eller et tankesett, nå som verden har fått flere maktpoler. Det globale sør må også være vårt fokus, for mye av verdensmakten vi ligge der fremover.
Arbeiderpartiets utenrikspolitikk bør derfor bære preg av at vi har skjønt at verden har endret seg:
Og her kommer behovet for bilaterale avtaler inn: Bilaterale handelsavtaler har to hovedmål; ett, som er å utvide markedsadgangen mellom deltakerlandene og et annet, som handler om å øke den økonomiske vekst. Bilaterale avtaler standardiserer forretningsdrift mellom land, og forhindrer urettferdig praksis – slik som dumping av varer til lave priser, eller bruk av urettferdige subsidier. Slike ‘bilaterale beskyttelser’ er viktig i en verden der internasjonale institusjoner har mindre makt enn før.
Norge har over 30 frihandelsavtaler med over 41 land. Flere av disse landene er relativt sterke land, økonomisk og politisk, i og, utenfor Europa, og er viktige støttespillere for Norge.
Land som vi burde vi opprettholde og styrke samarbeidet med er for eksempel Marokko, Egypt og Jordan, som er nyttige støttespillere mot Midtøsten. For å illustrere mulighetene vises til denne samtalen med Marokkos ambassadør til Norge.
Vår utenriksminister har for lenge siden sett behovet for å opprettholde ikke bare dialog, men også samarbeid, med disse landene: Hans kontinuerlige arbeid for Palestina og for å få til nye løsninger der, vitner om at Norge vil ha en viktig rolle i regionen fremover.
Den nye geopolitiske konteksten gjør også at EU som kontinent er på leting etter mer strategisk autonomi, som form for beskyttelse, mot usikkerheten. Men jeg mener at gjensidig avhengighet istedenfor er mer ønskelig fremover. Og det kan fortsatt bidra til å styrke og sikre stater, slik som Norge. Vi lever nå i en verden der vi ikke kan belære fattigere land, eller agere som om vi, lille Norge, vet best ‘når det kommer til det meste’. Vi må heller omfavne et perspektiv der vi er ydmyke, og samarbeidsvillige.
EU sammen med Norge, må omfavne en slik strategisk gjensidig avhengighet – ved å øke gjensidig avhengighet med viktige allierte og partnere, samtidig som vi reduserer vår avhengighet av produksjonen til ‘eksisterende trusler, eller rivaler’. Strategisk autonomi, som mange vil ønske å følge, blir da bare en reaktiv strategi for å møte dagens utfordringer, mens strategisk gjensidig avhengighet er en proaktiv måte å møte Europas behov på, i lengden.
Sophie Matlary er styeremedlem i Internasjonalt Forum