av Morten Wetland, tidligere FN-ambassadør
24. september 2009 var jeg nede i FNs hovedforsamling og la merke til at Netanyahu var på vei opp på talerstolen. Jeg satte meg ned på plassen vår for å høre, noe jeg sjelden pleide å gjøre. Bibi kom med et sammenhengende angrep på rakettene mot Israel fra Gaza, og Iran og andre som stod bak. Det var Netanyahus politiske velgerløfte som handlet om sikkerhet for Israel. Helt til slutt sa han at Palestina måtte demilitariseres, underforstått under israelsk kontroll, og at han og Israel ikke kunne leve med palestinske rakettutskytingsramper på åsene noen kilometer fra Tel Aviv.
Vi ser det samme i dag. Netanyahu avviser tostatsløsning. Iflg Biden har Bibi vært lyttende til varianter av tostatsløsning som inneholder tilstrekkelige sikkerhetsgarantier for at det aldri mer vil skje et 7. oktober-pogrom. Det betyr demilitarisering av Palestina og israelsk kontroll med hva som befinner seg på bakken mellom Jordan-elva og Vestbreddens yttergrenser. Bidens folk skal iflg Haaretz nylig ha pekt på at en del av FNs medlemsland ikke har militære styrker. Det stemmer. En rekke øystater har ikke forsvar. Costa Rica, Andorra, Liechtenstein heller ikke. Demilitariseringer kjenner vi selv fra Svalbard, men også fra Ålandsøyene, Dodekaneserne, og ulike landsoner som Savoie. Men ingen har overlatt kontrollen med dette til en tidligere okkupasjonsmakt. Da smaker det ikke av suverenitet, men av fortsatt okkupasjon. Så kan det søkes kreative løsninger som f.eks. et internasjonalt kontrollregime med israelsk deltakelse. Men Bibi og likesinnete vil ta null risiko på et nytt 7.oktober.
Bosettingspolitikken på Vestbredden er det vanskelig å se at noen israelske politikere vil reversere. Mange trenger et håp å holde i stilt overfor verdens mest kompliserte konflikt. Tostatsløsning er et slikt håp å kunne tro på. Men 700 000 israelere bosatt på Vestbredden, og full sikkerhet mot mer 7. oktober lover ikke mye statssuverenitet.
Folkemordsaken i Haag bedrer ikke stemningen mellom partene.
Begrepet «folkemord» vokste fram mot slutten av og i kjølvannet at Annen verdenskrig og særlig Holocaust. De som de siste år har lest i boka «Tilbake til Lemberg» av Philippe Sands (Press forlag 2019) er blitt kjent med framveksten av dette begrepet og det liknende «forbrytelser mot menneskeheten».
Folkemordbegrepet ble ikke brukt hverken i Nürnberg- eller Tokyo-tribunalene etter Annen verdenskrig. Men Holocaust, sammen med den omfattende antisemittismen, over lang tid, i vestlige land, også i Norge, satte fart i en «aldri-mer-holdning» som ga oss Folkemordkonvensjonen av 1948, utarbeidet på rekordtid innenfor rammen av FN.
Folkemord krever hensikt. Folkemord er handlinger som er begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan. Konvensjonen har en egen tvisteløsningsbestemmelse som henviser til Den internasjonale domstol i Haag. Det er denne Sør-Afrika nå benytter for å starte en prosess mot Israel, som naturlig nok er part i «deres konvensjon» etter Holocaust.
Normalt er jo ikke land som oftest har mulighet for å havne i krig part i internasjonale avtaler om judisiell tvisteløsning. Det gjelder typisk USA, Russland, Kina, India, Israel etc.
Sinnelagsstudier er krevende. Og i dette tilfelle særlig siden konfliktens opphav var Vestens bidrag til at staten Israel ble til i 1948 på et område som i århundrer hadde vært palestinsk. Når dette skrives avventes resultatet av begjæringen fra Sør-Afrika i Haag om en midlertidig forføyning om stans i krigshandlingene i Gaza. Stemningen i Israel, hvor kravet om frigivelse av gislene står sterkere enn sympatien med de 25 000 palestinere, som ville vært i live i dag om Hamas hadde avstått fra 7. oktober, tilsier at Israel ikke vil ta hensyn til en slik kjennelse. Og en rettssak om folkemord som vil pågå i mange år er tragisk meningsløs. Nürnberg-tribunalet ble ferdig på 11. måneder.
