Ap trenger ny politikk

av Sophie Matlary

Det vi ønsker skal bli varig, må vi også forandre: Om våre nye politiske skillelinjer

(Bill Clinton)

Politisk strategi og planlegging er nødvendig for å forvandle gode politiske ideer til å bli gode politiske initiativer. Og gode politiske initiativer vinner i sin tur, valg.

Når velgermassen og politikken som legges frem ikke lengre stemmer overens med de politiske linjene velgerne er opptatt av – oppstår det et politisk vakuum.  Konsekvensene av at vi som parti ikke klarer å fylle det vakuumet før stortingsvalget i 2025, er at partiet bare tilsidesettes, blant velgerne.

Årsakene til at vi ser vakuumet oppstå er fordi vi ikke har vært fokuserte nok med å innføre ny politikk og ta over nye kampsaker, når de oppstår.  Norge som nasjon har gjennomgått en sterk kulturendring, siden Arbeiderpartiet kom til makten på 1930-tallet. Vi har, som samfunn ikke lengre de samme tankene om det Karl Marx kalte klassebevissthet og klassetilhørighet. 

Det som Marcus Thrane var så opptatt av:  Arbeiderpartiet ble i 1887 stiftet med 4 kampsaker. Alminnelig stemmerett, normal arbeidsdag, direkte skatt og støtte til arbeidsnedleggelser. Videre oppsto gjeldskrisen på samme tid, og mange mottok sosial hjelp. Det førte til Arbeiderpartiet  innførte statlige midler i økonomien. På grunn av den sosiale og økonomiske politikken, fikk vi hele 40% av stemmene ved valget i 1933. 

I dag, 91 år senere, nyter vi ikke samme fremgang:  De gamle politiske linjene vaskes ut,  samfunnet og økonomien er forandret. 

Arbeiderpartiet slo seg frem på industriarbeiderklassen samt småbøndene, hvilke to samfunnsgrupper kan partiet slå seg frem på i dag? 

Hovedendringen siden 1933 er at vi som samfunn, som arbeidersamfunn – er blitt et utdannet samfunn, der arbeiderne som gruppe er blitt langt mindre. Det vil si, at de sosiale behovene for representasjon for denne gruppen også er blitt mindre. 

Arbeiderpartiet er fortsatt viktig i Norge, men for hvem?

For å fornye oss som parti må vi se til de nye skillelinjene i samfunnet og føre en type politikk som svarer til disse. Hvis vi før kjempet for allmenn stemmerett og normale arbeidsdager, må vi i dag kjempe for en rekke andre hensyn, der vi faktisk vil vinne frem: Som det å skape arbeidsplasser, god og høyere lønn, få til en balansert omfordeling av ressurser så ingen ‘er fattige’, tilby gratis og veldig gode helsetjenester med lite kø, innføre gratis tannlege slik de har i Sverige, fokusere på mer åpenhet og demokrati rundt politikerne og lederne, planlegge for innovasjon og nytenkning, bedre analysere politikken vår når det gjelder olje, gass og det grønne skiftet, osv. Vi må skape mer integrering og samhold som samfunn, tenke på skillelinjen som finnes mellom by versus periferi, og kanskje viktigst av alt, samholdet til Norge helt nasjonalt, nå som vi står overfor en rekke internasjonale kriser, som alle berører oss.

Trusselen til Arbeiderpartiet i 2024, er at mindre partier er altfor raskt ute med å omfavne disse skillelinjene i samfunnet, og omfavner velgerne på en måte vi ikke klarer. Det at vi har vokst oss til å bli et stort parti, gjør også at velgerne føler at vi sitter altfor langt vekk fra dem. Derfor mener jeg at vårt fokus er på demokrati, åpenhet og direkte kommunikasjon i storbyer, kommuner og på tettsteder. Vi vinner ikke frem hvis våre velgere aldri hører eller ser oss. Industripartiet er et eksempel på et parti som spiller på disse skillelinjene – og som vinner frem, på områder der vi ikke engang her noen politikk.

Våre politikere mister autoritet og lojalitet hos velgerne

I 2024 er det svært få velgere som stemmer ut fra at de liker en politiker eller ikke: De stemmer på en helhet. De fleste forventer, eller ser det som et minimumskrav, at politikerne skal være dyktige ansikter utad, med høyt nivå av integritet, samt gode på politikkområdet sitt innad. Mest av alt, krever velgerne at politikerne skal stå til ansvar for egen politikk og egen oppførsel. Det vil si, de utallige krisene som har rammet partiet de siste årene på grunn av uredelighet, straffer partiets rykte veldig hardt.

 Det at såpass mange blir tatt for ‘juks’ sier en god del om hva slags mennesker som har søkt seg til politikken. Men I det lange løp er redeligheten og åpenheten som vinner tilliten til folket, og som gjør at en politiker sitter lenge. Se på vår statsminister, som har oppført seg redelig og ordentlig, enten før han ble statsminister eller som minister i dag. Det samme gjelder for en rekke andre politikere, blant annet vår utenriksminister. 

Arbeiderpartiet må ta for seg disse politiske skillelinjene i 2024:

Jeg foreslår at Arbeiderpartiet åpner seg opp for å ta inn en rekke nye politikkområder, og det kjapt. Kort sagt, mener jeg at vi må føre:

-En økonomisk politikk som fokuserer på omfordeling og likhet, samtidig som den er aktiv og som utvikler seg i takt med globale økonomiske endringer.

-En sosial politikk som fokuserer på at vi må beskytte Norge og Norges befolkning fra utenlandske farer, samt bygge opp egne ressurser: Enten det er materielt eller intellektuelt. Når arbeiderklassen ikke finnes i like stor grad, må vi sørge for at vi omfavner de nye grupperingene i samfunnet, som parti. Vi må kartlegge vår befolkning og analysere deres behov og kjernesaker. Vi må lage politikk som er passelig for de ulike type mennesker som bor her, og minimere konflikt mellom gruppene. Husk at Norge er et langstrakt land, og selvom regjeringen sitter i Oslo, sitter velgerne i hele landet.

-En utenrikspolitikk som er aktiv og pågående, der Norge skaper seg en veldefinert og presis rolle i verden. Vi er en oljestat som til en viss grad, endrer næringsform. Hvordan ser det ut? Hvilke land kan vi samarbeide med? Hvilke bilaterale avtaler blir veldig viktige fremover? Hvor stort fokus skal vi legge i tidligere og eksisterende avtaler og partnerskap?

-Til sist, må vi sørge for at politikerne vi velger inn som ministre og statsråder, og ellers i det politiske systemet, kan stoles på og har ‘plettfri’ vandel. Alt annet vil skade vårt rykte og renomme langs hele linjen.