av Marianne Helle
Etter snart et år i styret i Internasjonalt Forum, ønsker jeg å dele noen ord. Det har vært et spennende år med mange interessante møter og spennende foredrag.
Jeg er norsk og fransk, og har bodd store deler av oppveksten min i land i Europa, Asia og Afrika. Noe som igjen førte til at jeg gikk på minst 12 skoler og til slutt droppet ut i midten av videregående.
Min far vokste opp i Bergen i de harde 30-årene, men var skoleflink og endte opp som generalkonsul og ambassadør.
Han glemte imidlertid aldri hvor han kom fra og lærte oss tidlig betydningen av å jobbe, ha beina på jorden og se alle mennesker som likeverdige.
Overalt hvor vi bodde, passet far alltid på at de som jobbet hos oss, fikk bedre levekår, og sørget for utdannelse til deres barn. Han inkluderte alle mennesker og vi hadde alltid åpent hus, der alle var velkomne uansett bakgrunn eller sosial rang.
Denne arven har jeg ført videre ved å starte foreningen INNENFORSKAP! der jeg hjelper barn og unge i mitt nye nabolag. Jeg hadde i mange år sett et stort utenforskap rundt Tveita og Haugerud senter og tok litt etter litt kontakt med de unge. Jeg skaffet noen av dem småjobber, ga dem leksehjelp, besøkte foreldrene, ga råd og veiledning, tok dem med på turer i slalåmbakken eller i skogen.
Når jeg spør de unge voksne om de har tenkt litt på å engasjere seg politisk, svarer de ofte med at de har vært med på et par møter i lokallaget, men at de ikke forstår språket som blir brukt der, og kommer derfor ikke tilbake.
BU, dissens, rep. skap, innstilling, HSK, OKK er ord som ikke gir mening for en ny i laget. Her tror jeg mange lag kunne vervet mange flere nye medlemmer, om de «oversatte» politiske ord og uttrykk til et enklere språk, ønsket velkommen med et smil og spurte om hva som var deres fanesaker. Med andre ord, inkludering i praksis.
Jeg er selv udannet adjunkt med opprykk (klarte det til slutt!) og har undervist innvandrere i mange år i voksenopplæringen.
Da det viste seg at de ikke forstår innholdet i NAV-brev eller vanlige ord og uttrykk i dagligtalen vår, skrev jeg en bok med forklaringer.
I det hele tatt dreier det seg om å snakke et språk som folk forstår.
Vi må bli flinkere til å invitere hverandre til en kaffe og en prat på tvers av «rang» en gang i blant.
Jeg håper også at flere politikere kan komme på banen for å snakke med folk på gata, dele ut mat og gi trøst. Det tror jeg vi kan vinne mye på før neste valg. Jeg skal snart på utdeling i Brugata, som er siste stasjon for mange. Kanner med varm kakao, varme klær, matpakker, godter og vennlige ord er et lite lyspunkt for et menneske i nød.
Med vennlig hilsen
Marianne Helle
Kvinnekontakt i Internasjonal Forum
og leder av foreningen INNENFORSKAP!
