GRØNNE LØFTER

Av Sophie Matlary

«Nå er det vanlige folks tur» var løftet. Resultatet ble: «Nå er det vanlige folks tur til å stå i matkø». Slik skriver John Ivar Liverød i Sandefjord Blad denne uken. Eiendomsforvalteren fra Sandefjord er lei av Arbeiderpartiets politikk, som ikke står til folket lengre, mener han: Hvorfor tenker han slik?

Liverød poengterer i innlegget sitt at: «Når den nye arbeidsministeren i tillegg fokuserer mest på å få folk opp om morgenen, og at det skal lønne seg å jobbe. Da får faktisk mange kjernevelgere nok. Folk tror ikke lenger på Arbeiderpartiets løfter, tiltak og styringsevne (om sysselsetting, lønn). Folk flest vil ha inntekter til å leve av». 

Har – slik Liverød skriver – vår politikk ført til at folk ikke lengre har nok i inntekt? Eller er det arbeidsmarkedet som har endret seg?

Liverød peker i sin artikkel på den nye ‘grønne politikken’. 

Uten at han skriver det direkte, så snakker han muligens på vegne av de som tidligere jobbet innenfor olje og gass, og som nå ikke tjener det samme, eller kanskje ikke tjener i det hele tatt, når han sier at politikken vår ikke lengre står til velgerne.

De som er spesialiserte innenfor olje og gass, og som har vært det i generasjoner – men som nå ikke har noe reelt alternativ, istedenfor? 

Liverød snakker kanskje på vegne av de som bor langt fra Oslo, langt fra Stortinget, i bygder, på tettsteder, der dagens regjeringspolitikk ikke bare er fjern men også ubetydelig. For det er verre hvis vår politikk er ubetydelig –  og ikke bare fjern for velgerne. 

Norge uten olje er en sårbar nasjon

Jeg har selv tenkt mye på dette i det siste: Zelinksy var nettopp i Oslo – men ting blir ikke bedre i Ukraina av den grunn. Han fikk penger av oss, som landet og det ukrainske folket sårt trenger.  Men hvor lenge kan det få støtte av sine europeiske naboer? Putin og Russland er sterkt, kanskje mye sterkere enn vi forventet. Hundretusener dør, på begge sider. Flere land i Europa begynner å bli usikre på om de kan, og vil, gi like penger til Ukraina som de har gjort før. I flere land holdes det referendum for å vite om folket er med. Krigen påvirker de fattigere landene mer enn de rike og protestene øker hvis utenrikspolitikken ikke står til nasjonale interesser.

Her oppe i Norge, leser vi om Finland som stenger grensene mot Russland, og vi kjenner på faren fra øst: Det skremmer meg. 

Jeg må derfor stille spørsmål til dagens politikk: Skjer ressurs-omfordelingen på riktig måte nå? Er det riktig at vi binder oss til en grønn økonomi og politikk og omstiller oss så mye, når vi har en svært uforutsigbar fremtid i møte? Enklere sagt; med Russland og Putin i Nord, hva hjelper det da om vi kan produsere batterier? 

COP28 

COP28 er over, og den internasjonale konferansen endte på en god måte for deltagende parter – man kom frem til en enighet om en rekke punkter som «drastisk vil bidra til at utslippene går ned»- «og at vi snart ser slutten på den fossile æra’» I de fleste land i alle fall, bortsett fra i de landene som forurenser mest, slik som i Kina. 

Men hvor mye bryr velgerne våre seg om COP28?

Hvis velgernes behov trekker i en retning, og politikken i en annen, så vinner vi ikke stortingsvalget. 

Ting som betyr mye for de fleste AP-velgerne i vinter er de samme som i høst, ved valget da: Hvor mye kan de sette av til jul i år, hva skal de leve av når de eventuelt mister jobben, hvor mye må de betale i renter? hvor farlig er Russland og krigen? Hvordan kan vi hjelpe sivile i Palestina? Hvordan sørger vi for at vi ikke får et større gjeng-problem i Oslo som i Stockholm? Når går matprisene ned? Når blir kronen sterkere? Hva betyr det å være nordmann i 2023? Hva gjør oss «norske» og ikke bare europeere? Hvordan ser fremtiden vår i EU ut? Spørsmål som svært direkte berører hverdagen. Aller helst, tror jeg partiet og ledelsen kunne vise folket at de har en god plan for dem, nå som det er krisetid. En god økonomisk plan, en god forsvarsplan, og en god sikkerhetsplan de neste 4 årene. 

Istedenfor virker det som om man er mest opptatt av at Norge må bli karbonnøytral innen 2030: Jeg ønsker derfor at vi stopper opp: Og at vi analyserer politikken nærmere før vi aksepterer den. Vi kan ha flere spørreundersøkelser, flere referendum, mer direkte demokrati. Finne ut av om velgerne egentlig er enig i politikken. Bedre dialog med de som bestemmer over oss.

Realitetene at det kan hende at den grønne politikken gjør at vi taper altfor mange velgere, som gjerne skulle ha stemt på oss, men som nå ser seg nødt til å stemme på noen som kan sikre dem mer økonomisk. Slik Liverød skriver, «er det flere og flere velgere vender seg vekk fra partiet, fordi partiet har gått for langt vekk fra sine gamle linjer.»  Kanskje vi må se til de gamle linjene i større grad. 

Jeg, som egentlig har vært mest opptatt av internasjonal og sikkerhets politikk ser likevel det demokratiske dilemmaet bli større og tydeligere: Nærhet til velgerne og deres problemer: Jeg er interessert i at de vi tjener – folket – velgerne – er fornøyde med det vi gjør. Det er fint for Norge å kunne være en pioner i det grønne skiftet i Europa – eller på verdensbasis og, men det er enda finere hvis vi kan være et pålitelig og stabilt parti som nordmenn er fornøyde med i sin helhet. Det kan vi bli.

Å spare seg til fant

Kort sagt: En nedstengning av oljeproduksjonen i 2050 vil føre til tap av tusenvis av arbeidsplasser, samt gjøre landet vårt sårbart og mindre ressurssterkt, i en svært kritisk periode. Om noen tror at Putin bryr seg om vår grønne politikk i det han legger sin strategiske plan for Nordområdene de neste ti-årene, så tar de grundig feil. Videre, er det ikke bare Putin som kan vinne på at vi gjør oss sårbare uten penger fra gass og olje; de landene som trapper ned produksjonen slik som Saudi Arabia eller gulf-landene, gjør det også for å skru opp prisen når de igjen bestemmer seg for å pumpe olje. Da har da et kjempeforsprang på oss som ikke produserer noe. Omstilling tar tid, også om vi skulle «angre oss».

Jeg vil derfor ta opp et viktig punkt:

Hvor stor forskjell kan Norge med sine relativt små utslipp og befolkning utgjøre globalt akkurat nå? Hvilke bevis har vi for at vi utgjør en kjempeforskjell? Hvorfor må den grønne politikken dominere partipolitikken fremover? Kan vi ikke heller ha det som et sideprosjekt, samtidig som vi sørger for at vi er ressursterke og at våre velgere hvor enn de befinner seg, er fornøyde med oss: Norge som livnærer seg av fisk, olje og gass primært, har ikke nok arbeidsplasser innenfor grønn energi og det grønne feltet, til å dekke over tapet kortsiktig. Videre står vi overfor en krig og intet annet enn en fiende i øst, som gjør at vi igjen må være klare, økonomisk.

Jeg håper alle i partiet vil ta seg tid til å reflektere over disse spørsmålene over jul og benytter seg av muligheten til å se for seg hvilken fremtid Norge – men også Arbeiderpartiet får – hvis vi ikke fører en mer dagsaktuell og lokal politikk, fremover.

Forrige artikkel

STOPP KRIGEN I GAZA

Neste artikkel

JULEHILSEN FRA KVINNEKONTAKTEN

Siste fra Europa

Gaza og Arbeiderpartiet

Av Kim Noguera Gabrielli, leder av Internajonalt Forum Siden terrorangrepet mot Israel 7. oktober er over 25.000 sivile