av Ciwan Can
Småmakter og stormakter
Småmakter ønsker primært å posisjonere seg som nøytrale mellom stormaktene. Nøytralitet sikrer tillit og øker den nasjonale handlingsfriheten til å fungere som en brobygger – brobygging for å redusere spenning og styrke samarbeid i relasjonene mellom de store.
Lav spenning og samarbeid mellom de store danner grunnlaget for en fungerende regelbasert internasjonal orden.
Småmakter er avhengig av en regelbasert internasjonal orden i deres søken etter vitale og verdibaserte interesser. Vitale interesser er relatert til den langsiktige økonomiske vitaliteten til en småmakt og verdibaserte interesser er relatert til langsiktig internasjonal fred og sikkerhet (særlig internasjonal rett).
Muligheten for småmakter til å fungere som nøytrale brobyggere mellom de store for internasjonalt samarbeid og orden er i stor grad betinget av forhold eksternt for småmaktene. Ifølge Johan Jørgen Holst forutsetter dette et regionalt strategisk miljø med lav spenning mellom de store.
I perioder med økt spenning mellom de store er småmaktenes nøytralitet og handlingsfrihet under sterkt press. Vitale og verdibaserte interesser blir underordnet overlevelsesinteressen – opprettholdelse av suverenitet og territorial integritet.
Småmakter som instrumenter for de store
Økt spenning mellom stormaktene truer småmaktenes overlevelse ved at de potensielt blir gjort om til instrumenter i nullsumkonkurransen mellom de store som territorielle gevinster, buffere, baser for økonomisk utnyttelse, projeksjon av makt, eller slagmarker. Dette er særlig tilfelle for småmakter som er lokalisert i regioner av høy strategisk betydning i nullsumkonkurransen mellom de store.
Under perioder med økt spenning mellom de store er småmakters overlevelse avhengig av om en stormakt er tilgjengelig og villig til å gi den nødvendige beskyttelse småmakten trenger i sin motstand mot en truende stormakt. Der dette er tilfelle vil integrasjon med det som blir oppfattet som den beskyttende stormakt gi mulighet til å avskrekke den truende stormakten. I fravær av en beskyttende stormakt, vil småmakten bli nødt til å akseptere underordning eller risikere tilintetgjørelse (et sjeldent tredje alternativ i fravær av en beskyttende stormakt har vært en småmakts utvikling av kjernefysiske evner for å avskrekke en truende stormakt).
Eksempel 1: Antikken
Et eksempel fra antikken er Milos som iherdig forsøkte å holde fast på sin nøytralitet i forhandlingene med en athensk delegasjon i en periode med økt spenning mellom de store. For den athenske delegasjonen var nøytralitet for Milos uaktuelt i en tid med rivalisering og nullsumskonkurranse. For Athen var målet å forhindre og svekke den strategiske innflytelsen til sin motstander. Det endelige svaret Milos fikk fra den athenske delegasjonen i sin motstand mot kravet om underordning var at ‘de sterke gjør som de vil og de svake lider det de må’. Som en siste utvei for å avskrekke Athen søkte Milos støtte fra Sparta, Athens rival. Sparta hadde ikke vilje til å hjelpe Milos. Milos ble knust av Athen og innlemmet i det athenske imperiet – i utgangspunktet et imperium gjennom invitasjon fra de greske bystater for å demme opp mot den trusselen et offensivt Sparta utgjorde mot deres overlevelse etter de gresk-persiske krigene.
Et eksempel fra den hellenistiske perioden er igjen Athen (nå som en småmakt), som under en periode med økt spenning og senere konflikt mellom Selevkideriket og Antigonidriket ikke lenger kunne forholde seg nøytral og måtte søke hjelp fra Roma i møte med to stormakter som i like stor grad ble oppfattet som en trussel mot Athens overlevelse. Athen fikk hjelpen den ønsket fra Roma og unngikk med det skjebnen som Milos hadde møtt. Invitasjonen Roma fikk fra Athen inn til den hellenistiske orden gjennom denne alliansen, og følgende romersk seier, ville senere legge grunnlaget for romersk regionalt hegemoni i det østlige Middelhavet. Enda et eksempel på hva Geir Lundestad definerer som ‘imperium gjennom invitasjon’.
Eksempel 2: Norden i den kalde krigen
I en mer moderne tidsalder førte økt spenning og kald krig mellom USA og Sovjetunionen til at Norge ikke lenger kunne forholde seg nøytral mellom stormaktene. For å sikre sin overlevelse i møte det som ble oppfattet som en økende sovjetisk trussel søkte Norge integrasjon med USA gjennom NATO. I motsetning til Sparta hadde USA vilje til å støtte Norges og de europeiske småmaktenes overlevelse gjennom NATO. Som medlem av alliansen fikk Norge muligheten til å avskrekke Moskva fra å forsøke å dra landet inn i den sovjetiske sfære.
Den amerikanske innflytelsen i Europa som følge av invitasjonen landet fikk fra småmaktene i deres motstand mot sovjetisk hegemoni over kontinentet er det opprinnelige historiske grunnlaget til Lundestads definisjon om ‘imperium gjennom invitasjon’.
Finland fikk ikke støtten landet søkte fra USA da alliansen mellom de seirende makter brøt sammen og spenningen mellom stormaktene økte. Årsaken var at Finland allerede befant seg innenfor den sovjetiske sfæren som følge av det finske nederlaget i fortsettelseskrigen og følgende uvilje blant Vestmaktene for støtte til Finlands aspirasjoner for frigjørelse fra den sovjetiske sfære. Eneste muligheten Finland hadde for å kunne sikre sin overlevelse i fravær av en beskyttende stormakt var ved å underordne seg sovjetiske interesser og dermed dempe sovjetiske motiver for aggresjon (noe Milos også kanskje kunne ha gjort ved å akseptere den athenske delegasjonens krav).
Sverige hadde vært et nøytralt land siden Napoleonskrigene og ønsket fortsatt nøytralitet i etterkrigstiden, noe som virket lovende til å begynne med slik det også hadde gjort for Norge frem til 1948/49. Det var derimot vanskelig å holde på nøytraliteten i møte med det svenskene så på som en stadig økende sovjetisk trussel etter jerngrepet over Øst-Europa, Berlinkrisen, og det sterke presset Finland ble utsatt for av Sovjetunionen (finlandisering). Svenskene kunne ikke stå imot lignende sovjetisk press eller aggresjon på egenhånd – Norge, Danmark, og Island hadde valgt integrasjon med NATO, mens Finland befant seg i den sovjetiske sfære. Sverige sto alene i en vanskelig situasjon.
I frykt for at offisielt NATO medlemskap kunne framprovosere en sovjetisk overtakelse av Finland og ytterligere intensivere rivaliseringen mellom stormaktene, valgte Sverige heller en ‘hemmelig integrasjon’ med NATOs nordeuropeiske infrastruktur. Sverige ble en nøytral forlengelse av NATO, eller som amerikanerne beskrev det: en ‘neutral on our side’. NATO var villig til å støtte Sveriges overlevelse mot Sovjetunionen. Sverige unngikk dermed å bli finlandisert.
Norsk medlemskap i NATO (med basepolitikken som beroligende signalisering), svensk hemmelig integrasjon med NATO for å avskrekke Moskva og samtidig forhindre sovjetisk motreaksjon i Finland, og den finske imøtekommelse av sovjetiske interesser var grunnlaget for den operative logikken til den nordisk balanse. Denne logikken var særlig godt synlig i perioder med økt spenning mellom stormaktene under den kalde krigen (som for eksempel under notekrisen som oppsto i en periode med økt spenning mellom stormaktene som kulminerte med Cuba-krisen). Balansen var en selvforsterkende mekanisme.
Slutten på den kalde krigen fjernet begrensingene for svensk og finsk alliansepolitikk, og med det også den nordiske balansen.
Småmakter er igjen bekymret for sin sikkerhet
Etter to tiår med et ettergivende strategisk miljø, økt nasjonal handlingsfrihet, styrket mulighet for brobygging mellom de store i fremme av internasjonalt samarbeid og orden, og prioritering av vitale og verdibaserte interesser, er vi nå tilbake til et regionalt strategisk miljø med økt spenning, redusert handlingsfrihet, og svekket mulighet for brobygging der vitale og verdibaserte interesser igjen har blitt underordnet overlevelsesinteressen.
For småmaktene var det slutt på to tiår med `ønsketenkning´ og en økende bekymring for overlevelse, særlig etter Russlands påminnelse om den evige tragedien at ‘de sterke gjør som de vil og de svake lider det de må’.
Heldigvis for småmaktene var perioden med ønsketenkning også en tid med fravær av strukturelle hindringer for USA til å ekspandere og styrke forsvaret av den liberale internasjonale ordens operative miljø i regioner av strategisk betydning for opprettholdelsen av landets posisjon som den eneste supermakt, som for eksempel Europa.
Den amerikanske tilstedeværelsen som vokter av den liberale internasjonale ordens operative miljø i Europa og signalisering av vilje til å opptre som en beskyttende stormakt for småstater gjorde det mulig med finsk og svensk integrasjon for å avskrekke et stadig truende Russland.
Fortsatt amerikansk vilje til å støtte overlevelsen til småmakter i Europa vil forhindre utviklingen av en russisk interessesfære og dermed fremveksten til Russland som en supermakt.
Den samme utviklingen kan også bli observert i Øst-Asia, der Kinas potensiale til å bli en supermakt ved å dominere regionen har ledet småmaktene til å søke integrasjon med USA for å sikre sine overlevelsesinteresser.
Tendensen for småmakter i Europa og Øst-Asia til å integrere med USA for å avskrekke de regionale stormaktene vil forlenge den amerikanske posisjonen som den eneste supermakt i verden.
