Høynivåuka til FNs generalforsamling i september ble preget av en intens påminnelse om at den grønne omstillingen og bærekraftsmålene går for sakte. Mens 80 prosent av verdens energi fortsatt er fossil, er kun 15 prosent av bærekraftsmålene på riktig vei. Det vil kreve mye mer av oss alle skal vi komme i mål til 2030. FNs generalforsamling var også en bekreftelse på at verdens utvikling innen menneskerettigheter, globalt samarbeid og handel er under et enormt press og mer fragmentert enn på lang tid.
Først de gode nyhetene: Det tette globale samarbeidet vi nå ser i FN innen klima, natur og miljø derimot, er helt unikt i organisasjonens historie. For helt siden FN ble opprettet rett etter andre verdenskrig, har krig, kriser og dype internasjonale motsetninger vært normen, skriver klimaminister og styremedlem i Internasjonalt Forum Espen Barth Eide i Dagens Næringsliv. Bærekraftsmålene og de globale avtalene innen klima og natur fra Paris og Montreal er i så henseende historiske og svært gledelige unntak. Aldri før har verdens ledere vært enige om konkrete mål for hele verden for flere tiår fram i tid innenfor rammene av FN. Det gir håp.
Samtidig ser vi FNs sanne realpolitiske ansikt gjennom Sikkerhetsrådet, hvor Russland fortsatt møter og kommer med absurde angrep på Vesten etter selv å ha brutt FN-pakten første og viktigste regel, nemlig at aggresjonskrig er forbudt. Men dialog er tross alt bedre enn et fullstendig fravær av det samme.
I tillegg ser vi en gryende handelskrig mellom USA og Kina, og et Europa som blir satt i skvis. Kina ser også ut til å ønske å skape en global organisasjon, som sett fra Beijing ikke er dominert av vestlige land, slik FN historisk har vært. Tidligere i høst møttes BRICS-landene (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika) til toppmøte. Retorikken er klar, det er et ønske om å skape en felles front mot «Vesten». Samtidig er det en snublende allianse, hvor både India og Brasil nok har helt andre mål enn Russland og Kina. Uansett så tok BRICS for første gang opp nye medlemmer, og det er flere fellestrekk mellom dem. To av de nye medlemmene er Iran og Saudi-Arabia.
At menneskerettigheter og kvinners rettigheter er under et sterkt press i mange land, ble vi minnet på denne uka, da Narges Mohammadis fra Iran fikk fredsprisen. Hennes modige kamp har kommet med en enorm personlig pris. Regimet har arrestert henne 13 ganger, dømt henne fem ganger og dømt henne til totalt 31 år i fengsel og til 154 piskeslag.
Klima- og naturkampen er avgjørende for menneskehetens overlevelse. Utslippene må ned, og utryddelsen av arter må stoppes. Klimatoppmøtet COP28 senere i høst er en viktig milepæl. Samtidig blir samarbeid på flere områder enn klima og miljø avgjørende skal utviklingen gå i riktig retning. I det bildet er ministerbesøkene vi har sett fra USA, Frankrike og Tyskland til Kina i høst et positivt tegn.
Men det skal mye mer til for å sikre global handel og ikke minst mer respekt av menneskerettighetene i land verden over. Hvordan verdens ledere kan lære fra samarbeidet innen klima og natur også på andre områder er derfor verdt å utforske.
Neste test for verdens ledere blir om de klarer å enes om å fase ut og ikke bare fase ned fossil energi i Dubai under COP28. Vi setter vår lit til klimaminister Eide, som er en av forhandlingslederne.
