Av Sophie Matlary
Vi må se bakover hvis vi vil se fremover: Lær av fortiden, kamerater.
Som nestleder i Internasjonalt Forum er et av mine ønsker for forumet videre at vi blir flinkere til dialog. Med det mener jeg, åpen og ærlig dialog innad i forumet, med våre medlemmer, med resten av partiet, men også uttad til velgerne; der det trengs sårt:
Et fransk ordtak sier at ‘for mye kommunikasjon, dreper kommunikasjonen’ (dette høres noe bedre ut på fransk, må jeg si). Vi kan pøse på med så mye Instagram, Tik Tok og postere vi vil – hvis tillitten fra velgerne er borte, vil det kreves noe annet. Det vil krever handling – og ikke ord.
Jeg skal være så spydig å si at vi har gjort en stor feil de siste årene. Vi i Arbeiderpartiet har tatt tilliten for gitt og trodd at vi var litt for annerledes, litt for unike – i forhold til de andre partiene. Vi tok det for gitt at vi var et parti som alle kunne kjenne seg igjen i, og som var det ‘beste valget’. Siste meningsmålinger viste det rakt motsatte, flaut nok.
Vi må føre politikk på bakkenivå!
Vi har drevet politiske prosesser på høyt nivå istedenfor å drive dem på bakkenivå:
Arbeiderpartiet er partiet for arbeiderne, for de som står på fra morgen til kveld og som driver økonomien og landet fremover. Men som parti har vi for lengst satt til side hvem vi ble skapt for. Vi har snakket et språk som heller tilhører en elite i en av Norges større byer; og vi snakker fortsatt det samme språket i dag, når vår politikk gagner dem best: Etter valgkampen i høst satt jeg igjen med en notatblokk fylt av hva velgerne ikke var fornøyde med. Frustrasjonene var mange. Spesielt sett i lys av situasjonen vi befinner oss i idag: vi sleper rundt på samfunnsproblemer som vi egentlig kunne ha løst for mange måneder siden, i tråd med Arbeiderpartiets ånd og politikk.
Vi skulle for lenge siden kommet med en redningspakke for norske bankkunder: Nå er situasjonen virkelig bli alvorlig, når halvparten av norske husholdninger er økonomisk utrygge (SIFO-rapport). Når tall fra statistisk sentralbyrå (SSB) viser at bankenes overskudd økte kraftig i 2022 – og at de i første halvår av 2023 var over 30% høyere enn første halvår i fjor, så er det klart at velgerne er forbannet på oss. Bankene våre, som vi noen ganger eier deler av, bidrar grovt med å forsterke ulikhetene i samfunnet – og vi som ‘likhetens parti’ bidrar til denne forsterkelsen. Når staten eier 34% av aksjene i DNB er det urimelig og uforståelig at partiet ikke tar et tak. Arbeiderpartiet skulle for lengst ha krevd at bankene finansierer krisetiltak.
Når samfunnsbehov og vår politikk bommer helt, så tyder det på at vi har vært litt for mye i hodet, og litt for lite i samfunnet. Da blir det lett slik at velgerne føler at vi har så store egoer at vi ikke klarer å legge disse til side for å tjene samfunnet. For mange velgere virker det også, etter en rekke skandaler i sommer og i høst – som om det å holde på makten er viktigere enn å være redelig. Står Arbeiderpartiet utfor et stup?
Skal vi overleve dette må vi gjøre drastiske endringer. Det starter med dialog. Vi må slutte å snakke over hodene på velgerne og snakke direkte til dem.
Tillitten til oss er borte, fordi vi har fjernet oss fra vårt ‘ethos’. Da hjelper det lite å skulle bli rå på å kommunisere via SoMe. Det toget har kjørt for lengst. Så vi må egentlig ikke snakke i det hele tatt. Vi må kun handle.
Som tjenere av folket skal vi dekke behovet til folket, ikke våre egne behov.
Ekkokammer
Jeg begynner noen ganger å lure – etter min korte tid hos Arbeiderpartiet – om vi noen ganger lager politikk kun for politikerne og for de som sitter på tinget – istedenfor for velgerne og samfunnet. Det finnes så utrolig mange glupe, analytisk sterke, retorisk flinke, akademiske eller operative medlemmer i dette partiet, som ikke får taletid, og som ikke blir hørt på. Hvorfor er det slik? Det har å gjøre med ekkokammeret som finnes i partiet. Det er en gruppe med mennesker som gjentagende leder skuta, ofte i feil retning.
‘Det enkle er ofte det beste’
På stand sa de fleste jeg stoppet det samme: ‘Det var mye bedre før. Jeg stemmer ikke lengere på dere fordi dere har glemt de ‘gamle linjene’ til partiet. Jeg stemmer ikke på dere fordi dere er ikke annerledes enn Høyre lengere. Jeg stemmer ikke på dere fordi dere er elitistiske’.
Et av pulsårene i et demokrati er dialog og kommunikasjon samt transparens. Åpne prosesser der direkte demokrati ofte er valgt måte å påvirke på, fungerer svært godt i et lite land som vårt. Arbeiderpartiet og ledelsen der må gjøre det motsatte av hva det har gjort hittil: Klyngen som sitter med makt må jevnes ut, slik at andre flinke får komme til. Skal vi satse på å få til god kommunikasjon uttad, må vi jammen meg få det til internt.
Som relativt ferskt medlem av Arbeiderpartiet har jeg ‘outsider briller’ på. Det er kanskje derfor jeg er så direkte og uredd når jeg skriver disse ordene. Men jeg ser på min rolle som en gyllen mulighet til å be om endring, og til å snakke om det som ikke fungerer.
Derfor vil jeg bruke muligheten jeg har som nestleder i Internasjonalt Forum til å belyse 3 punkter som må skje nå, hvis partiet skal overleve:
- Dialog og transparens: Her snakker jeg ikke om å bruke SoMe i litt større grad – det fikser ingen ting hvis ikke vi også handler politisk. Vi må bryte ned ekkokamrene rundt maktkjernen. Vi må tørre snakke tydelig om det som ikke fungerer, selvom vi ikke har et høyt politisk verv. Og de med politiske verv – må lytte.
- Endring: Politisk endring. Nå må vi ta tak i verkebyllen som er en økonomi som splitter samfunnet mellom rike og fattige. Vi vil ikke ha tilstander der vi får en rik elite og en stor fattig middelklasse. Arbeiderpartiet kan uansett ikke være i regjering om to år, hvis vi tillatter en slik samfunnsendring, om ikke vi også endrer våre verdier, da?
- Gammel politikk i nye klær: Vi trenger å få frem de gamle partilinjene: Omfordeling, likeverd, respekt, åpenhet: Alle skal med!
- Dette er i alle fall en god start, så vi kan bli litt mer trygge på vår mulighet til å vinne valget om 2 år.
