KYNISME OG LIDENSKAP

Jonas Gahr Støre brukte denne tittelen på en fransk bok han kom over i studietiden i Paris for å definere sentrale krav til en internasjonal leder. Kynisme i form av å ta utgangspunkt i verden som den faktisk er. Lidenskap i betydningen «gå inn i situasjonen med glød». Parret med evnen til å gripe muligheten som ligger der når beslutninger skal fattes..

Kommentaren kom på Internasjonalt Forums møte 10. mai hvor Støre og den tidligere sjefen for Statoil Helge Lund – som nå er styreleder både i British Petroleum(BP) og legemiddelgiganten Novo Nordisk  – ble intervjuet om lederskap i internasjonal krisetid av forumets leder Kim Gabrielli. 

«Vi kan ikke klippe Kina og Russland ut av kartet»

Naturlig nok kom spørsmålet om hvordan Norge skal forholde seg til Kina og Russland til å stå sentralt i samtalen. Det er grunn til å merke seg Støres kommentar: «Vi kan ikke klippe Kina og Russland ut av kartet». Begge understreket at det er nødvendig å fryse kontakten med Russland så lenge landet fører en angrepskrig, men det kommer en tid etter krigen. 

Lund trakk fram at BP har avskrevet enorme summer i Russland fordi selskapet fant det riktig å bidra til å svekke landets krigsevne, Han sa også at han aldri har opplevd vanskeligere terreng internasjonalt på de 20 årene han har hatt sentrale posisjoner  i næringslivet. 

Støre pekte på at det er snakk om to naboland, noe som vi alltid vil være, og som betyr at vi må forholde oss til Russland på en lang rekke praktiske områder. Vi må derfor allerede nå begynne å tenke høyt om hvordan landet på sikt kan samarbeide tettere med Europa og Vesten. Vi har ikke noe annet valg. 

Gabrielli sa at det nettopp kom ut en bok om dette temaet av Sten Inge Jørgensen kalt «En europeisk tragedie»- hvordan Russland og Vesten ble fiender, og kan finne sammen igjen. Internasjonalt Forum hadde for kort tid siden forfatteren på besøk på møte. Støre pekte videre på at Norge bringer en annen historisk erfaring inn i NATO-samarbeidet enn hva land som Finland og de baltiske statene har i forholdet til stormakten i øst. I motsetning til dem har Norge aldri vært i krig med Russland.

Når det gjelder Kina, trakk han fram at det som er i ferd med å skje, er at Kina veksler inn økonomisk og teknologisk styrke i politisk makt. Dette er helt naturlig og historisk sett vanlig når land bedrer sin økonomiske og teknologiske posisjon. Som en illustrasjon nevnte han at hvis vi kunne betrakte de nordiske land som en enhet, ville vi snakke om en nasjon med en økonomisk størrelsesorden som ville plassere det på 10. eller 11. plass i verden. Hvordan ville vi i så fall utnytte de mulighetene som da ville åpne seg?

Er det noen land vi ikke bør handle med?

Lund forsvarte internasjonal handel, men understreket at vi må være bevisste på hva vi gjør. Som eksempel pekte han på at store internasjonale selskaper må tenke nøye gjennom hvordan de bygger verdikjedene. Det innebærer også at vi må være bevisste på konsekvensene når vi handler med Kina og men vi bør fortsette å handle med kineserne. 

Støre pekte på sin side på at utfordringene som for eksempel klimaendringene og kunstig intelligens stiller oss overfor bare kan mestres gjennom internasjonalt samarbeid.

Hva med Afrika?

Gabrielli pekte på at fokuset gjerne faller på Kina og Russland når man ser næringslivet i et internasjonalt perspektiv. Han spurte om ikke Afrika fortjener større oppmerksomhet.

Lund svarte at Afrika kan bli en kjempemarked på sikt, men per dato er verdensdelen relativt perifer med unntak av noen få land. Egypt og Nigeria ble eksplisitt nevnt. Han pekte også på at Afrika har et godt utgangspunkt for å bli en stor produsent av grønn energi. I dag er det først og fremst Sør-Afrika og Marokko man tenker på i denne sammenhengen, men bildet kan se ganske annerledes ut om få år. Norsk innsats for det grønne skiftet kan vise seg å bli mer betydningsfullt gjennom investeringer i Afrika enn i Norge.

Et mantra med et viktig budskap

Lund sa at det ikke er noe begrep han hører oftere på de arenaer han opptrer enn offentlig – privat samarbeid. Næringslivet ønsker at de politiske organene gir klare rammer som forblir stabile over en lengere periode. Så må bedriftene få handle innenfor de rammene som er gitt, og kapitalen vil flyte i den retningen som er mest effektiv i forhold til rammebetingelsene. Som eksempel nevnte han den amerikanske Inflation Reduction Act (IRA). Dette er Bidens grep for å lede amerikansk næringsliv i grønn retning basert på et betydelig føderalt investeringsprogram og omlegging av bedriftsbeskatningen. Så vll bedriftene forholde seg til hva som er mest lønnsomt for dem i forhold til å få investeringsstøtte og tilpasse seg de gunstigste skattereglene.

Lund kalte IRA et godt eksempel på hvordan en sentral myndighet kan lede næringslivet i den retning man ønsker uten å gripe direkte inn i bedriftenes beslutningsprosesser. I forhold virker EU ganske tregt når det gjelder å få fart på det grønne skiftet.

Støre sa seg enig i de generelle bemerkningene men minte også om at når det gjelder det grønne skiftet er de samlede virkemidlene i Norge større enn i USA når vi tar forskjellen i størrelse på landene i betraktning. Han påpekte også at når Biden snakker om IRA fokuserer han på å bringe jobber tilbake til USA og bevare sine teknologiske fortrinn i forhold til Kina. Men man kan stille spørsmålstegn ved om kompetansen fins i stor nok grad. 

Norske interesser og muligheter

Støre ble bedt om å peke på hvilke politiske felt som er mest sentrale for Norge på den internasjonale scenen. Spørsmålet kom på bakgrunn av at han i et tidlig innlegg nevnte at i hans periode i UD plasserte man gjerne saker i en av fire ruter definert ut fra to spørsmål: Har det interesse for Norge? (Ja/Nei) Kan vi gjøre en forskjell? (Ja/Nei). Saker som havner i ruten hvor begge spørsmålene besvares med ja, vil åpenbart bli prioritert høyest. 

Deretter pekte han på tre felt:

Norge som energinasjon

Norge som havnasjon

Vi har aldri vært i krig med Russland

Så la han til: Norge har en ofte ettertraktet kvalitet: evnen til å føre nøytrale og hemmelige forhandlinger i konfliktsituasjoner. 

————————————————————————————————————————————————————–

Libya: krigen hvor også Norge deltok

Møtet fortsatte med Henrik Thune fra NUPI og Marte Heian-Engdal fra Noref på plass. Thune har nettopp utgitt boka «Strengt fortrolig» om hvordan norske diplomater i hemmelighet arbeidet for å stoppe krigen i Libya. 

Han åpnet sekvensen ganske overraskende med å si at «Krigen var i praksis løst. Grunnlaget var lagt. Partene hadde blitt enige i Oslo om et overgangsstyre» Det skulle vise seg at formuleringen innebar en klar kritikk av Storbritannia og Frankrike. I følge Thune ønsket ikke stormaktene som førte an i krigen å forhandle. De hadde en annen agenda enn Norge som aktivt la til rette for en forhandlingsløsning.

Heian-Engdal fulgte opp med å si at det var ganske begrenset hvilke valg Norge hadde. Tempoet i hendelsesforløpet var utenfor norsk kontroll.Det samme var kreftene som styrte utviklingen. Hun mente saken var et godt eksempel både på hvordan Norge kan trekke på sitt rykte som en troverdig og diskret aktør samtidig som den viser grensene for innflytelsen til en liten stat. Norges hovedoppgave ble å holde kanalene åpne. 

Støre som var utenriksminister da beslutningen om norsk deltakelse i krigen ble fattet, startet med å si at han var urolig for at det bredte seg en overdreven tro på hva man kan oppnå med militære midler. Satt på spissen: «Flyvåpenet kan skape demokrati». Samtidig pekte han på Sikkerhetsrådets resolusjon som fastslo at man ville «treffe alle nødvendige tiltak for å beskytte sivile og sivilbefolkede områder som er truet av angrep i Libya». Bakkestyrker var unntatt. Når Norge i hele etterkrigsperioden har lagt en hovedvekt på å støtte FN i sin utenrikspolitikk, ble man nødt til å følge opp denne resolusjonsteksten på en eller annen måte.  Når Sikkerhetsrådet følger opp kapittel VII i FN-pakten i som åpner for maktbruk, må Norge bidra til at det er hold i formuleringene. I dette tilfellet var formålet å beskytte sivile, ikke å invadere Libya.  Det er også viktig å huske at da disse begivenhetene fant sted i 2011, hadde vi massedrapene på sivile i Srbrenica og Rwanda friskt i minne. 

Thunes bok «Strengt fortrolig» har fått en rekke rosende anmeldelser. Her er Sindre Hovdenakks vurdering av boka: Våren som ble ødelagt

Forrige artikkel

Hvorfor trenger vi 1. mai?

Neste artikkel

KINA FRA PARTNER TIL UTFORDRING

Siste fra Internasjonalt Forum

Årsmøtepapirer

INNKALLING Internasjonalt Forums medlemmer innkalles med dette til årsmøte. Dato: 12. februar 2024 kl. 18:00 Sted:

Hvorfor trenger vi 1. mai?

Stortingsrepresentant Kamzy Gunaratnam valgte å svare på dette spørsmålet med en ironisk vri på morgenappellen til

En hedersmann er borte

Kjell Erling Gulbrandsen til minne En bauta i arbeiderbevegelsen i Oslo, Kjell Gulbrandsen, gikk bort 17.