24. februar er det ett år siden Russland gikk til angrep på Ukraina. I den forbindelse har vi laget denne oversikten.
Avtalen i Budapest 1994
Invasjonen blir ganske unisont fordømt som et utslag av russisk aggresjon. Moskva anklages for brudd på folkeretten og for å løpe fra sin egen underskrift på avtaler som garanterer Ukrainas grenser og uavhengighet. Det henvises til Budapest-memorandumet fra 1994 som ble undertegnet av presidentene i Russland, Ukraina, USA og Storbritannias statsminister. Ifølge avtalen forplikter partene seg til å respektere Ukrainas, suverenitet, uavhengighet og eksisterende grenser. De skal avstå fra å true med, eller bruke væpnet makt mot Ukranias territoriale integritet eller politiske uavhengighet og avstå fra å bruke økonomiske pressmidler for å fremme egne interesser på en måte som undergraver Ukrainas suverenitet.
Hvorfor brøt Russland avtalen?
Ukraina har en spesiell plass i den russiske verdensoppfatningen. Følelsen av at de to landene egentlig er ett og det samme er definitivt ikke noe som Putin er alene om. I lys av den klart anti-vestlige dreiningen i Russland de siste 20 årene forklarer følelsen av et symbiotisk forhold mellom de to landene Moskvas reaksjon på Kyivs vending mot Vesten i den samme perioden. Det er grunn til å merke seg den amerikanske superdiplomaten George Kennans ord: «…‘pushing ahead with expansion would inflame the nationalistic, anti-Western, and militaristic tendencies in Russian opinion, … have an adverse effect on the development of Russian democracy, and restore the atmosphere of Cold War to East-West relations’. It would be the most fateful error of American foreign policy in the entire post-Cold War era’». (Sitat fra George F. Kennans artikkel i New York Times. 5. februar 1997)
Legg til opplevelsen av fornedrelse og fattigdom som fulgte oppløsningen av Sovjetunionen og nasjonalistenes skjønnmaling av århundrene hvor Russland var den dominerende makten i et imperium.
Skepsisen mot NATO er utbredt. Tross alt ble alliansen grunnlagt som en motvekt mot det daværende Sovjetunionen, noe som gir russiske nasjonalister grobunn for å male den som en trussel mot «Mor Russland». Særlig utvidelsen mot øst etter slutten på den kalde krigen, blir framhevet som bevis på NATOs aggressivitet. Russerne hevder at Vesten lovte at NATO ikke skulle utvides en tomme østover mot å få russisk støtte til gjenforening av Tyskland. Dette avvises av vestmaktene som påpeker at det ikke fins noe skriftlig dokument som underbygger påstanden. Spørsmålet blir da om Gorbatsjov fikk en muntlig forsikring fra vestlige ledere om at en utvidelse var uaktuell. Forskere gir noe avvikende svar, men konklusjonen til de som har fått innsyn i dokumenter fra sentrale kilder i aktørenes arkiver, synes å være at vestmaktene ikke brøt et løfte, men at russerne kan ha et poeng når de klager over brudd på «ånden som hersket mellom partene» da samtalene pågikk. Uansett, dette synspunktet blir utnyttet for alt det er verdt og enda litt til i russisk propaganda og styrker fiendebildet av NATO.
Mark Kramer ved Harvard konkluderte i en artikkel i The Washington Quarterly i 2009 at det aldri ble gitt et slikt løfte til Gorbatsjov.
Mary Sarotte som idag er professor ved Johns Hopkins-universitetet, mener at det som ble kommunisert muntlig fra vestlige lederes side var egnet til å skape misforståels
Reaksjonene på det russiske angrepet.
De vest-europeiske landene (med unntak av Serbia og delvis Ungarn) og Nord-Amerika reagerte med sterk fordømmelse av det russiske angrepet og betydelige våpenleveranser mens man samtidig passer omhyggelig på å ikke bli formelt definert som krigførende. NATO er også nøye med å understreke at krigen ikke må føres på russisk territorium. Uenigheten innad i alliansen med hensyn til hva slags våpen man er villig til å gi Kyiv, er ikke større enn det kan forventes. Sett på bakgrunn av den nærmest unisone kritikken av Russland fra europeiske ledere, er det kanskje litt overraskende at i følge en meningsmåling utført av euopinions gir bare 66 % av befolkningen Russland skylden for krigen. 5 % legger skylden på Ukraina, 5 % på NATO, 11 % på USA og 13 % vet ikke.
I FN har et klart flertall tatt avstand fra Russlands handlemåte, men stater som til sammen representerer et flertall av verdensbefolkning avholdt seg fra å stemme for sanksjoner i mars 2022. Stater som avholdt seg kan ha forskjellige motiver. Noen har betydelige økonomiske forbindelser til Russland og vil ikke sette dem over styr. Mange andre vil ikke bli innblandet og mener at landene der oppe i nord får ordne opp i konflikten selv.. Enkelte holder seg nok også klare til å kunne komme i en meglerposisjon. Brasil er et nærliggende eksempel på dette.
I et intervju gjengitt i Forsvarets Forum understreker Jonas Gahr Støre at det pågår en kamp om narrativet. Det er viktig å hindre at dete blir et Europa mot resten av verden.
Mens vestlige ledere fordømmer krigen som et kolonialistisk maktovergrep og et brudd på folkeretten, fremmer Russland aktivt et budskap i land i sør om at krigen de fører, er legitim, ifølge Støre.
– Det er viktig å understreke at for land i Latin-Amerika, Afrika og Asia er det å kunne stå imot militære overfall fra stormakter viktig. Russland er aktiv på alle disse kontinentene med å fortelle en annen historie, at de driver en legitim krig. Det er viktig at vi bruker krefter på å argumentere mot dette, sier han til NTB.
Hvordan vil krigen ende?
Ingen vet. Vi kan gå ut fra at russerne ble overrasket både over ukrainernes kampvilje og NATOs vilje til å yte våpenhjelp. Kreml ble nok også sjokkert over hvor lite effektiv den russiske hæren viste seg å være. Når vi runder ettårsdagen for krigens start eskalerer begge parter sin innsats og russerne har startet en ny offensiv. I hvilken grad den vil lykkes, gjenstår å se. Vi begrenser spekulasjonene til å lenke til forsvarssjefens uttalelse til Klassekampen som omtalt i VG 16. februar og hans presiseringer 17. februar
I en lengre engelskspråklig artikkel i Der Spiegel 10. februar skisseres mulige avslutninger av krigen. Alle med utgangspunkt i utviklingen på slagmarken.
Første scenario: Ukrainsk seier
Hva vil gjelde som seier i ukrainske øyne? Vil det være mulig å godta en viss avståelse av landområder samtidig som vestlige sikkerhetsgarantier vil hindre nye angrep fra Russland? For tiden avviser Zelensky å godta noe slikt, og i følge meningsmålinger støtter 85 % av befolkningen dette standpunktet.
Vil det være mulig for ukrainerne å presse den russiske hæren tilbake til grensene fra 1991? Da krigen startet, ville knapt noen trodd noe slikt. I dag blir ikke tanken uten videre avvist i fagmilitære kretser. Forutsetningen er naturligvis at Vesten i lang tid er villig til å forsyne Ukraina med våpen og at kampviljen forblir inntakt. Striden om levering av avanserte panservogner viser at ukrainerne ikke kan regne med å få alt de peker på, og at leveransene kan ta tid. Selv om de første Leopardtanksene vil være ved fronten i vår, vil ikke hovedtyngden være på plass før mot slutten av året og neste år. Det vil heller ikke de lovede amerikanske Abrams-panservognene være. Både Berlin, Paris og Washington er omhyggelige med å kalibrere sin støtte slik at de fortsatt kan hevde ikke å være i krig med Russland, og at dette synspunktet blir anerkjent i Moskva. Dessuten går det en grense for hva slags våpen NATO er villig til å gå god for. Jens Stoltenberg ser for eksempel helt bort fra at det kan bli aktuelt å levere klasevåpen og fosforbomber som ukrainerne har bedt om. Dermed blir følgende spørsmål hengende i lufta: Vil ledende vestlige land på et tidspunkt si nei til Zelenskyjs bønner om mer avanserte våpen og anbefale ham å søke forhandlinger?
Andre scenario: Russisk seier
Om det er vanskelig å beskrive hvordan Kyiv vil definere en seier, er det enda vanskeligere å vite hva som kreves for at Putin skal erklære russisk seier. Nevnte artikkel i Der Spiegel går ut fra at han ikke nødvendigvis ser for seg militær kontroll over hele Ukraina, men kan nøye seg med full politisk kontroll slik at det blir en satelittstat omtrent som Hviterussland. Selv om han skulle lykkes med det, vil han ganske sikkert måtte se fram mot en hatfylt og urolig framtid med partisanvirksomhet og sabotører som vil koste Kreml dyrt.
En spekulasjon går ut på at han kan erklære seier dersom han vinner kontroll over de fire regionene den russiske hæren nå kjemper i og dette landnåmet oppnår en form for internasjonal anerkjennelse. Det gjenstår i så fall å se om et slikt resultat blir godtatt som en seier blant russiske ultranasjonalister. De kan eventuelt utgjøre en trussel mot Putins regime.
En mulighet er at Vesten går lei av å sende mer militært utstyr. Dersom det amerikanske valget i november 2024 ender med republikansk seier og en president Trump eller DeSantis, kan det bli slutt med amerikansk støtte til Kyiv. Trump uttalte nylig at «det er galskap å sende panservogner til krigssonen i dagens situasjon».
Tredje scenario: Våpenhvile
Endelig fins det et tredje utfall: en våpenhvilesone etter mønster fra den demilitariserte sonen mellom Nord- og Sør-Korea hvor militære styrker har stirret hverandre i øynene de siste 70 år. Det forutsetter et kraftig militarisert Ukraina gjennom generasjoner og en varig, dyp bruddlinje gjennom Europa. Den pågående krigen styrker utsiktene til at ultranasjonalister vil få avgjørende innflytelse i Kreml også etter Putins tid. I øyeblikket virker håpet om at mer vestvennlige og demokratisk orienterte krefter skal få overtaket i Russland ganske svakt.
Så langt Der Spiegel. De daglige meldingene fra fronten og de politiske ledernes uttalelser styrker antakelsen om at vi er veldig langt fra en løsning.
De langsiktige konsekvensene av krigen.
Det mest nærliggende resultatet er en kraftig styrking av ukrainsk nasjonalfølelse. Det virker plausibelt uansett utfall på slagmarken. Med utgangspunkt i scenariene fra Der Spiegel, synes det klart at en russisk seier eller en våpenhvile som ikke løser den underliggende konflikten vil være en tragedie for Europa. Vi vil få en en ny kald krig som kan vare i generasjoner preget av opprustning, mistenksomhet og isolasjon med trusselen om en storkrig hengende over verdensdelen. Ukrainsk seier kan gi bedre muligheter for forsoning og samarbeid etter at det nåværende lederskiktet i Kreml er borte. Da kan man også starte en dialog med Moskva om en ny, all-europeisk sikkerhetsordning. Men vi har ingen garanti for at de som overtar vil være mer vennligsinnet. Vesten kan imidlertid bidra til å styrke vestvennlige krefter etter krigen gjennom sin politikk overfor Russland. Forutsetningen er at man tilbyr samarbeid, respekt og bedring av kår for den jevne russer og gjør totalen mer forlokkende enn hva Kina kan tilby.
For Norge er det åpenbart av stor betydning om utviklingen i Europa på sikt går mot høy- eller lavspenning. Russland er tross alt et naboland og det er ikke i norsk interesse å ha en aggressiv nabo med et annet syn på Arktis enn hva Norge har. Vi kan anbefale å lese utenriksministerens og utviklingsministerens omtale 5. februar av det aktuelle forholdet til Russland. Følg utviklingen i Norges syn på UDs samleside for Ukraina.
Er det verdt det?
Til slutt gjenstår det store spørsmålet som bør stilles om enhver krig: Er det verdt det?
Internettadresser
Novaya Gazeta(engelsk)
Opposisjonsavisen ble stengt av russisk sensur i mars 2022 men gjenoppstod kort tid etter med redaksjon i Riga.
The Guardian´s samleside om Ukraina
The Guardian´s samleside om Ukraine gjenspeiler god informasjon om situasjonen i landet og krigens gang.
Institute for the Study of War
Kanskje den mest benyttede og troverdige åpne kilden til den militære siden ved krigen.
Utrikesmagasinet : «Ett år senare»
Utrikespolitiska Institutet i Stockholm publiserte i forbindelse med ettårsmarkeringen av krigsutbruddet denne analysen fra et vesteuropeisk ståsted.
For den som er interessert i Ukrainas historie. Et helt semesters forelesningsserie av den kjente historieprofessoren Timothy Snyder ved Yale universitet:
