Det ble et livlig møte i internasjonalt Forum 24. november da miljøminister Espen Barth Eide og forsker Cecilie Hellestveit ble bedt om å kommentere den siste utviklingen i henholdsvis klimaforhandlingene og krigen i Ukraina. Møtelederen, Kim Noguera Gabrielli, ledet dem deretter over i en vurdering av hvorvidt disse endringene i de internasjonale rammebetingelsene har betydning for Norges forhold til EU.
Finner ikke veien mot 1.5-graders målet
Espen Barth Eide var nettopp kommet hjem fra Egypt etter en ny runde med globale forhandlinger om tiltak mot klimaendringene – den årlige runden med slike forhandlinger i FN-regi – kjent som COP27.
Han erklærte seg mellomfornøyd med resultatet. På den positive siden kan vi fastslå at det ble enighet om at rike land skal bidra til et fond som kan gi fattige land støtte til å bekjempe skader forårsaket av klimaendringer. Riktignok vet vi ikke i hvilken grad rammen det ble enighet om vil bli fulgt opp med faktiske bevilgninger, men bare i det at fondet ble opprettet ligger det en erkjennelse av at krisen allerede rammer ved å tvinge mennesker på flukt og forårsake betydelige ødeleggelser.
Derimot er Norge lite fornøyd med at land i det globale Sør er lite villige til å fokusere på utslippsreduksjoner. Riktignok ble målet om å begrense klimaendringene til 1.5 grader opprettholdt, men konferansen fokuserte altfor lite på veien dit – noe som er både svært viktig og meget krevende. Det er bred vitenskapelig enighet om at stiger den globale temperaturen med mer enn 1,5 grader, kan det utløse selvforsterkende prosesser som vi ikke kan stanse og som vil øke temperaturen ytterligere gjennom lang tid.
Krigen i Ukraina – en utfordring for Europa
Cecilie Hellestveit tok for seg et annet sentralt tema med klare konsekvenser for norsk politikk: krigen i Ukraina.
Hun minnet om at Russlands plan tidligere i høst åpenbart var å seire i Donbassområdet og i sør for deretter å vinne internasjonalt flertall for anerkjennelse av de nye grensene. Mobiliseringen av anslagsvis 300 000 soldater foregikk under påskudd av å forsvare de nye «russiske grensene». Russland ville deretter foreslå å gå inn i forhandlinger på basis av den militære situasjonen på bakken og håpe på å vinne internasjonal anerkjennelse av grenser som var blitt flyttet etter aggresjon. Denne russiske planen har ikke lyktes. Krigen har etter hvert fått karakter av en stillingskrig med tydelige problemer for Russland på slagmarken men med angrep på ukrainsk elforsyning for å kvele sivilbefolkningens kampvilje når vinteren setter inn. Foreløpig ser det ut til at heller ikke dette vil lykkes for russerne mens det tvert imot er tegn til at opposisjonen mot krigen i Russland ser ut til å bli sterkere. En forhandlingsløsning virker i øyeblikket fjern.
Den russiske angrepskrigen stiller EU overfor helt nye utfordringer som kan foranledige dyptgripende endringer i europeisk sikkerhetspolitikk og forholdene internt i EU. Vi må gå ut fra at forsvarsbudsjettene i medlemslandene .vil legge seg på et høyere nivå i årene framover. Det langsiktige forholdet til Russland etter at krigen er avsluttet skaper imidlertid splid. Polen og de baltiske landene framstår som de mest avvisende, mens særlig Tyskland og Frankrike har en mer forsonende holdning. Når det gjelder den rent militære delen av sikkerhetspolitikken vil NATO fortsatt være i førersetet, men det må forventes at Europa i framtiden må ta et større ansvar, både fordi Russland framstår som en større trussel enn vi har trodd tidligere, men også fordi USA vil legge hovedvekten på å demme opp for Kina og gi europeerne større ansvar for egen sikkerhet.
Har EU nå blitt en viktigere politisk aktør?
Kim Gabrielli stilte dette spørsmålet på bakgrunn av de to innledende kommentarene.
Barth Eide tok først opp hansken fra et klimasynspunkt. Han innledet med å fastslå at skillet mellom EU og andre toneangivende vestlige land i motsetning til situasjonen for bare et par år tilbake har blitt utvisket. Alle vestlige land støtter nå aktivt tanken om et grønt skifte selv om EU fortsatt må betraktes som en suveren leder på dette området. Energikrisen som har oppstått som følge av krigen i Ukraina vil aksellerere det grønne skiftet som defineres i EU-kommisjonens såkalte «grønne giv» fra 2019 og i klimapakken «Klar for 55» som inneholder forslag til endringer av mange lover og regler på klima-, transport- og energifeltet. Norge kommer til å bli en del av dette enten vi vil eller ikke.
Barth Eide la til at EU har behov for en ny geopolitisk strategi med målsettinger på andre felter enn klima. Som eksempel nevnte han etterretning – et felt som har blitt stadig viktigere innenfor sikkerhetspolitikken. Deretter kommenterte han Norges forhold til EU med å si at selv om medlemskap ikke står på dagsordenen, har Norge i senere år kommet gradvis nærmere EU gjennom et nettverk av samarbeidsavtaler. Han pekte også på at nå som verden avglobaliseres blir regionene viktigere og det eksisterer ikke noe alternativ til EU som regional samarbeidspartner. Forholdet er avklart på det økonomiske plan gjennom EØS-avtalen, men nå handler diskusjonen om videreutvikling av samarbeidet når det gjelder miljø, fremme av menneskerettighetene og hvordan Europa skal forholde seg til en ny verdensorden.
Hellestveit avsluttet med et engasjert innlegg for en ny EU-debatt. Dette begrunnet hun med den endrete geopolitiske situasjonen. Det geopolitiske presset øker politiske sentralisering i Brüssel for utenriks- og sikkerhetsspørsmål. Med Ukraina-krigen skyter denne utviklingen voldsom fart. Brüssel vil de kommende årene sannsynligvis føre en politikk som stadig mer går ut på å beskytte EU og fremme EUs interesser, koste hva det vil. Går Ukraina om noen år inn i EU, vil Norge stå igjen som eneste ikke-medlem i Europa med en lang felles grense mot Russland. Skal vi da fortsette å møte Russland alene eller definere eventuelle stridsspørsmål som måtte dukke opp som et europeisk problem? Skal vi fortsette å stå utenfor eller skal vi gå inn i den geopolitiske unionen?
Referent: Aslak Leesland
LENKER:
Oppdateringer om Ukraina fra BBC
Politico.eu gir en god oversikt over daglig politikk i EU-området.
Cecilie Hellestveit kom i høst ut med boka «Dårlig nytt fra Østfronten». Vi siterer fra forlagets omtale:
Russlands aggresjonskrig mot Ukraina i 2022 er en monumental hendelse som har bragt etterkrigstiden i Europa til ende. Cecilie Hellestveit tar for seg krigen og de økonomiske sanksjonene for å svekke og tukte Russland, og belyser hvordan dette vil forandre Europa til det ugjenkjennelige. Hun tar oss med på en geopolitisk rundreise langt utenfor Ukraina, men har Norge som utkikkspunkt og endestasjon. Hvordan endrer krigen Norges situasjon, og hva skal vi gjøre med det? Dårlig nytt fra Østfronten legger utfordringene på bordet. Dette er en bok for alle som vil ta debatten!
