Hvordan står det til med det tunisiske demokratiet i dag?
Det er gått 12 år siden ‘Jasmin-revolusjonen’ i Tunisia. Mange lurer på om ting er blitt bedre i det nordafrikanske landet – om ting er blitt mer demokratiske. Er de det?
All makt hos en
Gjentatte ganger sies det i internasjonal presse at Tunisia er det mest liberale av alle landene i Midtøsten. Men det er uklokt å lene seg på internasjonale rankinger i 2022 – for nivået av demokrati i et land er vanskelig å måle utenfra. I 2022, når regjeringer kan vri og vrenge på sannheter og inntrykk, da er det ikke internasjonale rapporter fra FN eller oppslutning ved valg – eller lengden på kvinners skjørt for den saks skyld i et muslimsk land, som kan gi et korrekt bilde. Det er heller ikke antallet vellykkede folkerevolusjoner som vil det – for hvis det var tilfellet, så kunne vel egentlig Tunisia ha trengt en revolusjon, og det ganske snart.
Eskalering på flyplassen:
Tunis Air er det statseide flyselskapet som til tross for sine skrøpelige fly, ikke har hatt noen fatale ulykker siden 40 tallet. Tunisiere sier selv at det statseide selskapet ‘drives av pengegriske, korrupte, nære venner av regjeringen’ som derfor driver selskapet skjødesløst. Denne hensynsløsheten opplevde jeg selv på reisen min fra Tunis til Paris – da den 2 timer lange turen plutselig tok hele 11 timer: Flyvningen var kansellert og ingen kunne ta ansvar. Som eneste ikke tunisier på flyet, ble jeg vitne til et annerledes Tunisia enn slik jeg trodde det var.
Det var ingen som tok ansvar – eller kunne gi kompensasjon for kanselleringen – og da brøt passasjerene naturligvis ut i sinne. Istedenfor å bli hørt – eldre som unge – ble de skjelt ut – samt slått av sikkerhetsvaktene med batong. Videre fikk vi beskjed om at hvis vi filmet hendelsene, så ville vi havne i fengsel. Denne oppførselen av myndighetene var utenkelig for meg – dette var jo ikke Afghanistan under Taliban, eller en mafia-stat – Tunisia er jo tross alt det meste liberale landet i regionen? Men ingen torde filme likevel, for hvis ikke ville de risikere å havne i fengsel. Og derfra var det ikke sikkert de ville slippe ut fra, på lenge, sa medpassasjerene.
Ingen fungerende rettssystem
Det å havne i fengsel i Tunisia på grunn av trivielle hendelser er vanlig og farlig. Nylig ble den tunisiske journalisten Salah Atiyah, sjefsredaktør for Al Ray El Jadid avisen, fengslet, fordi han kommenterte en politisk hendelse som involverte presidenten og hæren. Atiyah ble fengslet uten å få saken sin prøvd – men sitter nå inne for å ha ‘skadet den offentlige orden’. Det er en klassisk dom å få, i udemokratiske land.
Derfor undrer jeg meg over hvorfor så mange vestlige land kaller Tunisia for et demokrati. Hvorfor ikke ta ondet ved roten og erkjenne at ting er like ille som før revolusjonen? Slik en tunisisk bekjent kommenterte: ‘Tidligere var det bare en mann som styrte, med jernhånd, men ting var i alle fall mer under kontroll’ – nå er det heller ‘mange små som styrer med jernhånd, med fysisk makt – slik som politiet på flyplassen’. Nå har presidenten Kaies Saied også innført en helt ny grunnlov, og den nye tunisiske grunnloven fra i sommer, gir presidenten langt mer makt. Grunnloven ble vedtatt i en folkeavstemning med en valgdeltakelse på kun 30,5 %. Et demokrati eksisterer ikke hvis ikke rettsstaten respekteres.
Et demokrati eksisterer ikke hvis ikke rettsstaten respekteres.
Sophie Matlary
De unge vil bare til Europa
Reiseveien for unge tunisiere til Europa er svært kort og svært populær. Det å se at så mange vil forlate perlen av et land med middelhavskultur og landskap som minner om Toscana er leit. Men, lik så mange land i regionen, er ikke Tunisia på vei til å nå en ny og moderne storhetstid. Med en president som strammer grepet, og en økonomi som er på avveie – dels på grunn av dårlig styring, covid-pandemien, lite reell omfordeling av ressurser, og en ny verdensorden siden februar – ser fremtiden mørk ut. For det er vanskelig å være tunisier i 2022. Å leve på 120 euro i måneden, i et land der prisene på brød, kjøtt, bensin og elektrisitet har firedoblet seg på to år. Den tragiske hendelsen for 11 år siden da Mohamed Bouhazizi tente på seg på gaten, etter at hans salgsvogn ble konfiskert av politiet er ikke utenkelig å se skje igjen i dag. Hans levebrød ble tatt fra han – og hans desperasjon ble gloen som tente et helt folk, med det en hel bevegelse. Tiden vil vise om omstendighetene, både i Tunisia men også i resten av regionen, vil føre til en ny arabisk vår.
Tekst: Sophie Matlary
Skribent og styremedlem i Internasjonalt Forum
