Torbjørn Færøvik, forfatter og historiker
Snart to måneder er gått siden Nancy Pelosis besøk på Taiwan, og gemyttene har roet seg noe. Kinas marine og flyvåpen opptrer ikke lenger fullt så truende i Taiwan-stredet, og livet på” den grønne øya” går stort sett sin vante gang. Men faren er slett ikke over, for lite skal til før lederne i Beijing hisser seg opp på ny.
Den akutte krisen i august utløste mange spekulasjoner. Ville Kina virkelig gå til krig? spurte mange. Eller var sabelraslingen bare et forsøk på å skremme? I dag kan vi fastslå at Kinas mål begrenset seg til å det sistnevnte, og ikke minst, til å teste motstanderens forsvarsvilje.
Kina er ett land, lyder omkvedet i Beijing. Derfor nølte ikke Mao med å mobilisere da hans mangeårige erkefiende, Chiang Kaishek, i 1949 flyktet til Taiwan sammen med to millioner andre. Tidlig i 1950 tok invasjonsplanen form. Men så, i juni samme år, brøt Korea-krigen løs – en krig som skulle vare i tre år. Dermed fikk Mao annet å tenke på.
De neste årene ble USA en mektig militær kraft i Stillehavet med baser som strakte seg fra Sør-Korea i nord til Filippinene og Mikronesia i sør. I stedet for å anerkjenne den nye Folkerepublikken Kina, valgte USA å satse på sin gamle hest, Republikken Kina – i praksis Taiwan. Floken ble ikke løst før i 1979, da USA stengte sin ambassade i Taipei og etablerte diplomatiske forbindelser med regimet på fastlandet. I mellomtiden hadde Mao dødd, og landet hadde fått et nytt, reformvennlig lederskap.
USA fortsatte likevel å støtte Taiwan med handel, våpenleveranser og gode råd, og den tidligere ambassaden ble erstattet med et” amerikansk institutt”. Forsøket på å ri to hester samtidig ble lettere å forsvare da Taiwan på slutten av 1980-tallet tok avgjørende steg mot demokrati. I dag omtales øya som en frihetens bastion i Asia, hvilket gjør det vanskelig for USA å etterlate den til sin egen skjebne. At USA betrakter Kina som en stadig farligere global aktør, er et like viktig moment.
Spørsmålet er om Kina vil akseptere den uavklarte tilstanden særlig lenge. I diskusjonen om de mulige framtidsscenariene, øyner vi to skoler. Den ene tror at Kina om nødvendig vil erobre Taiwan i løpet av få år. Tilhengerne av denne skolen argumenter med at regimet på fastlandet står overfor så store hjemlige utfordringer at det har et tidsvindu på bare ti år. Den andre skolen er mindre alarmistisk og heller til at lederne i Beijing vil ta den tid de trenger, og at de høyst sannsynlig vil bruke et bredt spekter av virkemidler for å tvinge Taiwan i kne.
Forfatterne Hal Brands og Michael Beckley gjør seg til talsmenn for” den alarmistiske skolen” i sin ferske bok Danger Zone. The Coming Conflict with China. De peker på at Kinas økonomiske vekst er i ferd med å avta, og at landet står overfor et uløselig demografisk problem. Befolkningsveksten har stanset opp, og til neste år ventes India å passere Kina og bli verdens mest folkerike land. Mens Kina belastes med stadig flere pensjonister, får land som USA og India stadig flere unge, arbeidsføre innbyggere. Kort sagt, etter en periode med fenomenal vekst er Kina er i ferd med å bli en gammel og gråhåret nasjon. Konvensjonell tenkning går ut på at Kina er en oppadstigende makt, mens USA er en synkende. Feil, hevder de to.
Også andre forhold vitner om at Kina kjemper i motvind. Covid-19-pandemien har satt landet kraftig tilbake, og økonomien er i ulage. I år kan landet få en vekst på rekordlave tre prosent eller mindre. Samtidig slutter USAs og dets allierte rekkene både i og utenfor Asia.
” Fra de eldste tider til i dag har vi sett at oppadstigende makter blir aggressive når de møter motstand”, skriver de.” Nettopp derfor er Taiwan så utsatt.”
Andre er ikke fullt så pessimistiske på Kinas vegne og hevder at landets væpnede styrker uansett vil bli rikelig tilgodesett. Derfor trenger ikke lederne på fastlandet å forhaste seg med å erobre Taiwan. Kanskje de heller vil låne øre til militærstrategen Sun Zi, som levde for 2400 år siden?” Mester Sun” hevdet at en dyktig hærfører vil bestrebe seg på å beseire fienden uten å kjempe:” Å kjempe hundre slag og vinne hundre seire er ikke toppen av dyktighet. Å ikke kjempe og likevel underlegge seg fiendens styrker, er toppen av dyktighet.”
Sun Zi er obligatorisk pensum for kinesiske offiserer og soldater. I boken han etterlot, Kunsten å krige, leser vi også at en hærfører aldri skal gå til krig mot en overmektig fiende. USA er ennå en mektig militær kraft i Stillehavet og Kinahavet, og lille Taiwan er også godt rustet. Selv om Kina haler inn på USA på de fleste militære områder, er det ikke gitt at et massivt kinesisk angrep vil ende med seier. Det vet lederne i Beijing. De vet også at de materielle og menneskelige kostnadene vil bli uhyrlige, og at tusener av soldater vil vende hjem til fastlandet i kiste. I verste fall kan en invasjon utløse en asiatisk storkrig. I så fall vil Kina, Asia og verden bli satt mange år tilbake.
Så hva er alternativet?
Jo, de små skritt. I stedet for å mobilisere titusener soldater for å invadere Taiwan, kan regimet på fastlandet ty til andre virkemidler, som økonomiske sanksjoner, blokade av handelsveiene, truende militære aktiviteter, spionasje og desinformasjon. Over tid kan trykket bli så massivt at lederne i Taipei tvinges til forhandlingsbordet. En slik strategi vil være i Sun Zis ånd.
I det siste har vi lest mange spekulasjoner om når vil invadere Taiwan. Senest i 2027, lyder en spådom. Andre analytikere har forlenget fristen til 2035 eller 2049, når Folkerepublikken Kina fyller hundre år.” Vi har aldri hatt noen tidsramme for dette”, uttalte Kinas ambassadør i Norge, Yi Xianlang, da han i august ble intervjuet av NRK.” Hvis amerikanerne, utenforstående krefter eller separatister på Taiwan opptrer enda mer provoserende, vil det ikke skje i 2049, men kanskje i morgen.”
Like åpent er det om USA vil forsvare Taiwan hvis Kina angriper øya. Selv om USA forsyner Taiwan med våpen, har partene ingen forsvarsavtale. USAs offisielle Taiwan-politikk omtales som strategisk tvetydighet, det vil si at motparten ikke skal vite hvordan Washington vil svare. Denne tvetydigheten gjør det vanskeligere for Kina å planlegge en eventuell invasjon. Partisjef Xi Jinping og hans kolleger må imidlertid ta høyde for at USA kan komme til å gripe inn.
President Joe Biden har ved to anledninger i den senere tid uttalt at USA vil forsvare Taiwan «if in fact there was an unprecendented attack». «Unprecedented» betyr «enestående» eller «uten sidestykke». Hva kan sies å være et angrep uten sidestykke? Bidens utspill har skapt enda mer usikkerhet, ikke minst fordi amerikansk UD begge ganger har rykket ut for å fastslå at landets offisielle politikk «står fast».
Tidlig på 2000-tallet håpet mange at Kina gradvis skulle bli” som oss”, og at Kina og USA ville bli i stand til å leve fredelig sammen. I dag er forholdet mellom dem mer spent enn på lenge. Krisen i Taiwan-stredet er én grunn, Kinas anneksjon av Sør-Kina-havet en annen. Andre forhold, som Kinas handelspolitikk og stramme politiske kurs, hører også med.
I oktober holder det kinesiske kommunistpartiet sin 20. kongress. Alt tyder på at Xi Jinping gjenvelges som generalsekretær og tar fatt på sin tredje termin. Det gir lite håp om en bedring av Kinas relasjoner til USA. Et stadig kjøligere forhold mellom de to supermaktene får også følger for andre land. I Europa er EU i ferd med å distansere seg fra Kina på ulike vis, blant annet ved å redusere importen av strategisk viktige varer. Erfaringene fra Covid-19-pandemien og Russlands krig mot Ukraina er også en påminnelse om farene ved for mye ”samrøre” med autoritære og totalitære regimer.
Utviklingen i tiden som kommer, kan føre til at vår egen regjering føler seg tvunget til å innstille eller avslutte frihandelsforhandlingene med Kina. Forhandlingene ble innledet så tidlig som i 2008, men avbrutt av kineserne to år senere. De neste seks årene tilbrakte Norge i Kinas mye omtalte fryseboks. Partene gjenopptok forhandlingene i 2017, men er ennå ikke kommet i mål. Særlig Solberg-regjeringen måtte tåle kritikk for sin iver etter å forhandle fram en avtale. Mange hevdet at Norge ville gjøre seg mer sårbar ved å utvide det økonomiske samkvemmet med Kina, og jeg var en av dem.
Kanskje regjeringen nå ser viktigheten av å fornye samarbeidet med likesinnede land i Europa og på den andre siden av Atlanterhavet?
