Noen medier melder at krefter i Moskva ønsker å kvitte seg med delelinjeavtalen med Norge. Skal vi la oss skremme? Ikke særlig tror jeg. Hvordan kan russerne gjøre alvor av en slik trussel? Og hva kan Norge gjøre hvis russerne skulle prøve å ta seg til rette?
Tekst: Morten Wetland 2. Nestleder Int. Forum
Har ledet forhandlinger med Russland om delelinjen
Delelinjeavtalen som Stoltenberg II-regjeringen fikk sluttforhandlet i 2010 er grensa mellom vår og russisk økonomisk sone og samtidig for kontinentalsoklene. For å sette realiteter bak avtalen utlyste Norge sokkelområdet helt inn til delelinjen i 2016. Dette er viktig for å få hånden på ressurser som strekker seg over begge lands sokkelområder. Russerne skal altså ikke kunne stikke sugerøret inn på vår sokkel og ikke vi på deres.
Når det gjelder fiskerier er delelinjen noe mindre avgjørende. Dette fordi vi har et mønster for felles forvaltning av fiske i Barentshavet. Det er f.eks. ønskelig fra norsk side at russerne fisker sin torskekvote stort sett på norsk side av delelinjen. Dette fordi torsken har sitt oppvekstområde i russisk del av Barentshavet. Og vi ønsker ikke at russerne skal fiske opp torsken som småfisk. Torsken vandrer, og når torsken står i norske farvann er den større og kan fiskes med lavere trussel mot bestanden.
Så har delelinjen betydning for hvilket land som kan drive fiskerioppsyn, og en viss betydning for beregning av sonetilhørighet for bestander, som igjen har betydning for kvotefastsettelse. Men stort sett er fiskerisamarbeidet så veletablert at det er lite å hente ved å skrote delelinjen.
Før delelinjeavtalen var vi bekymret for at russerne skulle ta seg til rette i det vi mente var vår del av Barentshavet når det gjaldt adgang til petroleumsressurser. Skulle vi våkne til at russiske borerigger satte borestanga i havbunnen utenfor Nordkapp? Og hva skulle vi svare med da? Og russisk piratfiske i norsk sone. Er vår kystvakt effektiv nok eller vil russisk ulovlig fiske få beskyttelse av russiske marinefartøy?
Hva enn russerne måtte tenke på vil dette bli dyrt for dem og ha usikkert utfall. Så er både Jonas og Espen trent i skarpe sitasjoner med russerne. Da Stoltenberg II gikk på i 2005 fikk vi en skarp situasjon på dag én med den russiske tråleren Elektron som stakk av fra en inspeksjon med norsk fiskerioppsyn om bord. Norsk planverk for mulig russisk selvtekt har ligget klar i årtier og er trenet og oppdatert.
Så er det noe som helst som kan tilsi at russerne vil prøve dette? Da måtte det vare det at det gamle russiske grensekrav – sektorlinjen – var en linje fastslått av den russiske Tsar i 2016 og gjentatt av Sovjetunionen i 1926. Putins linje ser ut til å handle om å ta tilbake det som en gang var imperiets yttergrenser. Denne historien er pensum på militærakademiet i Moskva, og noen drømmer kanskje om det. Men Russland ville ha lite igjen for noe slikt, ut over å eksponere hvor sårbare de selv er der nord.
Så hvorfor fremsette slike ambisjoner hvis det ikke er meningen å følge opp? Jo, for i politikken er det som i sjakk: Trusselen er ofte viktigere enn utførelsen.
