Hvert år møtes representanter for arbeidslivets parter og regjeringene på en tre uker lang konferanse i FNs pompøse konferansesenter i Genève. I en gemyttlig atmosfære strides de om ord som møysommelig blir til dokumenter som definerer partenes rettigheter i de enkelte land når de lokale myndighetene har godtatt ordlyden. ILO (International Labour Organization) har all grunn til å være stolt over hjørnesteinene i det avtaleverket som er bygd opp på denne måten gjennom organisasjonens drøyt 100-årige historie. Retten til å danne fagforeninger, inngå kollektive avtaler gjennom forhandlinger og eventuelt streike uten å miste jobben eller på annen måte bli forfulgt, er slått fast gang på gang. I Genève er det tilsynelatende ingen uenighet om disse grunnleggende rettighetene. På et utall arbeidsplasser i svært mange land er situasjonen imidlertid en annen.
Den verdenspennende faglige føderasjonen (ITUC – International Trade Union Confederation) gir hvert ut en oversikt over fagbevegelsens situasjon i verden. Bildet som gis av Global Rights Index er svært forskjellig fra idealet framheves i Genève. Indeksen gjennomgår 148 land i forhold til hvor godt det står til med arbeidernes rettigheter. Bare ni land (Østerrike, Tyskland, Irland og Italia foruten de nordiske) får beste karakter (1 – Sporadic violations of rights), mens hele 44 land havner i den andre enden av skalaen (5 – No guarantee of rights).
LO-lederen, Peggy Hessen Følsvik, uttaler til Fri Fagbevegelse at faglige rettigheter ofte forvitrer i takt med dårligere vilkår for demokrati. Les artikkelen om rapporten her.
Lenke til ITUCs rapport Global Rights Index 2022.
